I det fri

Det er i dag et år siden jeg gikk ut i pappapermisjon. Totalt var jeg sammen med datteren min i litt over et halvt år, før hun startet i barnehagen og jeg gikk tilbake i jobb. Nå er det på tide med et tilbakeblikk.

Nå som permisjonen har kommet litt på avstand og jeg er godt tilbake i jobben, passer det fint med et lite tilbakeblikk, kanskje som inspirasjon til deg som eventuelt selv skal ut i permisjon. Eller kanskje mest for min egen del, for å minnes en fin tid.

Ditt valg

Det beste tipset jeg fikk på forhånd var dette: pappapermisjonen er en anledning til å bli kjent med barnet ditt som du aldri får igjen. Jeg fikk også høre at ingen har angret fordi de tok for mye permisjon.

I etterkant kan jeg ikke få sagt hvor enig jeg er. Det er den fineste tiden jeg noen sinne har hatt.

En ting jeg tenkte på fra tid til annen i permisjonen, var dette med politikernes stadige behov for å bestemme fordelingen mellom permisjon til mor og far. Personlig synes jeg dette er fjollete. Voksne mennesker må få ta selvstendige valg, også selv om man som politiker er uenig. Vi delte vår permisjon i to. Like mye til begge. Enkelt og greit, men det forutsatte selvfølgelig gode permisjonsordninger fra begges arbeidsgivere.

Krype, krabbe, gå

En av erfaringene jeg gjorde meg var ganske åpenbare sett i ettertid. I begynnelsen var bare det å komme seg en tur ut en utfordring i seg selv. Hva trenger man av stellesaker? Mat? Skiftetøy? Hvor mange måltider skal jeg pakke for? Hvordan planlegger jeg inn søvn på dagtid?

Uansett, best å pakke en ekstra smokk.

Spørsmålene var mange, men med tiden kom også erfaringene. I tillegg lagde jeg meg huskelister i Trello. Da var det bare å ta med seg det vi skulle ha og komme oss ut døra.

Hva ble permisjonen brukt til?

For meg var det viktig å bruke permisjonen på begges premisser, slik at vi begge kunne lære hverandre å kjenne og oppleve ting sammen.

For den som aldri har vært i foreldrepermisjon, er det kanskje lett å tenke at permisjon er lik fritid. Rett nok disponerer man tiden slik man selv vil, men det er på ingen måte et latmannsliv. Det er en jobb. Men gjør man jobben godt, får man brukt hver dag til noe nytt. For eksempel til å spise jordbær, som her.

Hvis jeg skal oppsummere permisjonen meget kort, vil jeg si at vi tilbrakte den ute på tur.

Da permisjonen var slutt gjorde jeg opp regnskap over turene våre. Vi hadde mange turer, både på ski med pulk, til fots med bæremeis og på sykkel med vogn. De fleste turene ble logget med GPS, mens vi også hadde mange ikke-loggede turer, typisk med vogn i nabolaget eller i byen.

Til sammen logget vi 85 turer. Jeg har ikke regnet antall kilometer på ski, men det ble 582 kilometer på sykkel med vogn, eller 52 timer. Jeg har heller ikke regnet antall kilometer til fots med bæremeis.

Vi brukte mye tid på hytta, også uten mamma. Gjennom permisjonen er det visse faser barnet skal igjennom, for eksempel det å slutte med nattmat. Den jobben må far ta, da er hytta et egnet sted, bevæpnet med smokk og vannflaske.

Tøff natt? Grillmat til kvelds!

Hva man velger å benytte permisjonen til er selvfølgelig et spørsmål om preferanser. Selv om man ikke skal gå av hengslene hva gjelder utstyrshysteri, var det tre kjøp som jeg var spesielt fornøyd med at vi gjorde: pulk, bæremeis og sykkelvogn. Med disse tre, alene eller i kombinasjon, kommer du deg overalt, enten det er Lysakerelva på langs eller til toppen av Oppkuven.

Uansett hvor stor bil man har, så fyller man alltid opp plassen. Jeg spilte mye Tetris som ung, det kommer godt med når bilen pakkes for sommerferien, slik som her.

På ski og i pulk

Siden permisjonen startet på vinteren, startet vi naturlig nok med ski og pulk. Mange kilometer ble tilbakelagt i skisporene på hytta. Pulken, eller snorkemaskinen, som vi kaller den, har alltid vært populær.

Her familiens første tur med pulk. Mamma er hest.

Vi kjøpte en pulk fra Norpulken. Den er nettere, lettere og rimeligere enn konkurrentene, ligger godt i løssnø og har stormtrekk, perfekt for oss med hytte uten vinterbrøytet vei på snaufjellet. Vi modifiserte den litt, med ekstra isolering med saueskinn i bunnen og en ekstra stropp mellom beina.

Ingen sak å være på tur i dette været.

Påskeferiens siste dag.

Siste skitur i permisjonen hadde vi omkring 17. mai på fjellet, over en måned etter siste skitur i Nordmarka, som vi hadde 4. april.

Sesongens siste skitur på fjellet.

Sesongens siste skitur i Nordmarka.

En grei tommelfingerregel som vi benyttet er at barnet skal kunne sitte selv og være minst seks måneder gammel, helst mer. Datteren vår var nesten syv da vi testet løypene i nabolaget. I tillegg skal ikke temperaturen falle under -10°C.

Til fots og i bæremeis

Bæremeisen var kanskje det første vi kjøpte. Selvfølgelig. Strengt tatt kjøpte vi både bæremeis og pulk før fødselen, ivrige på å vise datteren vår verden.

Bæremeisen måtte ha alt man trenger for å dra på tur alene med barn, slik at man får med alt i bæremeisen. Vi kjøpte en Osprey Poco Premium. Det eneste negative å si om denne er at den har så god plass at man gjerne drar med mer enn man trenger. Fotoutstyr. Kaffetermos. Slike ting. Fordelen med Osprey sin er at de har tenkt på alt. Virkelig. Alt! Fra nedfellbar solskjerming til hvilepute og fotstøtter.

Men regn med at det blir tungt. Og det er jo greit, så får du treningen samtidig.

Langs nye stier i Nordmarka.

På Kongens utsikt.

På sykkel med vogn

«Lytt til erfarne fjellfolk» heter det i de gamle fjellvettreglene. Omsatt til kjøp av sykkelvogn kjøpte jeg det samme som Tore, samboeren til min kones forlover. Med tanke på hans engasjement for sykkel, så jeg ingen grunn til å dvele ved hans valg. Det ble en Thule Chariot CX 2. Fellesnevneren med bæremeisen er at også Thule har tenkt på alt. Avtakbart feste til sykkelen. Justerbare dempere. Solskjerming. Regntrekk. Bagasjeplass. «Takstativ».

Da vi fikk vogna hadde jeg aldri syklet en meter med vogn før. Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Pulk kjente jeg godt fra før, da vi har gått utallige turer med varepulk. Men sykkelvogn? Ingen anelse! Ville den oppleves like klønete og rykkete bak en sykkel som en pulk gjør på ski?

Overraskelsen var heldigvis stor og positiv. Det eneste som gjør at du merker vogna er den ekstra vekten den medfører. Ellers kjennes den nesten ikke. Med sine store jul og justerbare dempere ruller den lett og triller over det meste. Sammen med bredden gjorde dette også sitt til at den lå godt på alt slags underlag, også i høyere hastigheter.

Her fra trillestien mellom Kikut og Langlia i Nordmarka. Anbefales på ingen måte med vogn.

Vår første tur gikk hjemmefra til Kikutstua og tilbake. En tur på ca. 40 kilometer. Kona syklet tur, jeg syklet retur. Vi var begge utkjørt da vi kom hjem. På permisjonens siste tur syklet jeg 60 kilometer i Nordmarka alene. Jeg ble i merkbart bedre form i permisjonen.

Vi hadde også flere turer hvor vi kombinerte transportmidlene. Thule-vogna har et slags takstativ på toppen, hvor jeg stroppet fast bæremeisen. Deretter bar det til skogs. Sykkel og vogn parkerte vi i skogen, så fortsatte vi til fots for å nå fine topper i nærheten. Både Bærums høyeste punkt, Vidvangshøgda, og Oppkuven på Krokskogen ble besøkt på denne måten.

Her fra Nordre Kuvelia, hvor vi syklet og gikk.

Syklist på skogstur.

Svartengrana under Oppkuven ble besøkt.

Hallingdal ble turnert.

I tillegg får man mye ekstrautstyr til vogna. For eksempel et joggesett, som i praksis er et stort forhjul. Jeg brukte det aldri til å jogge, men det er ypperlig på tur i skogen. For eksempel dro vi på vår første blåbærtur sammen.

Vi fikk også handlet sovepose. Om ikke den var flittig i bruk, så har vi overnattet i telt ved hytta. Det funker å dra på tur med tre i telt.

Det ble også en fin tur til London, hvor vi besøkte våre gode venner Linn og Johann. Min første ferietur til London, faktisk.

Samtidig fikk jeg også puslet med noen andre prosjekter i permisjonen. Terrassen var moden for oppussing, og ble revet og bygget på nytt.

Vi har også et lite toalett som hadde behov for et ansiktsløft. Til dette støpte jeg en håndvask i betong. Det er utrolig hva som lar seg gjøre i sovepausene. Dessuten fikk jeg uvurderlig hjelp av besteforeldre.

Og så fikk jeg bakt surdeigsbrød. Alle fedre i permisjon baker surdeigsbrød.

Og boller. Selvfølgelig.

Det var en fin tid, og selv om jeg gledet meg til å komme tilbake i jobb, var det vemodig da permisjonen var over og jeg så datteren min tasse inn i barnehagen.

Publisert 20.02.17