En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

 

Sent på dagen en sensommerdag i september sitter tre gamle venner på Gjøvikbanen. Axel og Martin treffer hverandre regelmessig, men tredjemann Trond er det minst syv år siden noen av oss har sett siden sist. En fin ting med gode venner er at praten sitter like løst som den gjorde for syv år siden. Selv om mye har skjedd på syv år, er vi stort sett de samme: Tre menn i 40-årene med selektiv hørsel og noen vondter mer enn for 20 år siden, men fortsatt med ambisjoner som da vi var 20. Målet for helgen er å gå Nordmarka og Krokskogen på langs, fra Grua til Sørkedalen.

På toget oppfører vi oss som vi alltid har gjort: Vi rekvirerte mat fra Munchies og hanket med oss et par øl i den brune posen og alt ble fortært på toget. Vel, litt mer ordentlige har vi blitt, det var en politisk korrekt Beyond Burger.

Etter å ha gasset oss med burger og øl og oppdatert hverandre på de siste syv årene, hopper vi av toget rett over fem på Grua. Det er tidlig september og solen går ned rundt åtte. Deretter blir det raskt mørkt. Ideelt sett burde vi funnet leirplass halv åtte. Foran oss har vi femti kilometer til Sørkedalen. Fordelt på tre dagsmarsjer blir det snaue 17 kilometer per dag i snitt. I dag, derimot, rekker vi ikke 17 kilometer før det blir mørkt. Jeg skal være fornøyd bare vi kommer oss til Kollern for kvelden. Dit er det drøye 10 kilometer og 300 høydemeter. Det blir tight.

Men jeg har glemt at jeg er på tur med to godt trente gutter. Trond er tidligere yrkessoldat og Axel triatlonutøver med flere Ironman og Norseman bak seg. Det får jeg en påminnelse om idet vi tråkker avgårde. Trond setter opp et heftig tempo og legger listen for turen. Axel legger seg tett bak, og jeg selv bakerst prøver å minne meg selv på at jeg som gammel orienteringsløper har teknikken i terrenget.

Før vi rekker å bli varme passerer vi Kiwi på Grua. Axel får ferdten av potetgull og øl. Det er derfor vi pakker lette sekker, så det er plass til alle godsakene. Deretter tråkker vi mot Mylla.

Kilometerne renner raskt unna på asfalt og ikke lenge etter står vi ved Fløyta øst for Myllsdammen. Vi krysser elven og følger blåmerket sti retning Ålsjøsætra. Mellom Mylla og Ålsjøsætra veksler det mellom høy granskog, åpen furuskog og et fint innslag av myrer, men også noen store, heselige hogstfelt. Turlaget har gjort en god jobb med å rydde å merke gjennom hogstfeltene.

Vi når Ålsjøsætra. En klassisk Marka-seter med høye graner med skjørt ned til bakken, og beitemark så kortspist at det ville gjort enhver greenkeeper misunnelig. Det er fint ved Ålsjøen. Vi hopper over demningen og tar fatt på stigningen mot Kollern.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Det er som det pleier i Marka. Først tett granskog. Deretter blandingsskog av gran, furu og bjørk. Så furuskog og myrer. Vi står straks i krysset mot Trantjern. Jeg mimrer tilbake til turen jeg hadde hit med junior i en litt for tung bæremeis.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Klokken drar seg mot åtte når vi kommer til Kollerputtane. Jeg bet merke i denne plassen forrige gang og tenkte at dette ville vært en utmerket leirplass.

En sommernatt på Krokskogen

Men suget etter utsikt veier tyngre enn å slå leir. Vi tråkker de siste 30 høydemeterne opp til Kollern. Opp over tregrensen. Kollern er en av de få toppene i Marka som ikke er bevokst på toppen. Mest sannsynlig på grunn av alt fjellet som ligger opp i dagen og dermed gir dårlige vekstforhold for skog. Desto bedre for alle oss som har et litt forskrudd gen for utsikt.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Vi tråkker rundt etter en leirplass helt på toppen. På den sørlige delen av Kollern ligger det en stor steinvarde, og rett sør-øst for denne finner Axel plass til å spenne opp hengekøye og jeg til overseilet. Eks-yrkessoldaten tenker å sove under åpen himmel, men ikke før er overseilene på plass før det kommer noen dråper. Trond får plass under overseilet. Det er stort nok til to, selv i disse koronatider. Det var også litt av konseptet med turen: Å være sammen, men selvforsynt med alt.

En sommernatt på Krokskogen

Regnet stopper og vi ser oss litt rundt. Til tross for at Kollern ligger godt inn i Marka, er det vid utsikt fra toppen. I øst ser man ned i Hakadal og videre over Bislingen. I nord troner den umiskjennelige Hvalabykampen og vi ser lyset fra Ballangrudsæterhøgda. Videre mot vest ser vi Helgehaugen og Oslomarkas høyeste topp, Svarttjernshøgda med sine 717 meter. Skjønt, topp og topp, den er — i motsetning til Kollern — bevokst helt opp, slik de fleste topper i Marka er. Det er rart å tenke på at nord om Svarttjernshøgda starter vannet sin vei gjennom hele Marka og ut i Akerselva til Oslofjorden. Marka er som et digert skråplan fra nord til sør, samtidig som det er svært kupert. Videre vestover ser vi andre umiskjennelige topper som Ringkollen og Gyrihaugen. To topper du definitivt bør besøke. Spesielt den siste. Videre mot sør ser vi Pershusfjellet. Det tenker vi oss over i morgen. Og langt der bak ligger Oppkuven. Et digert massiv. En kjempe av skog. Større og mer utilgjengelig enn noe annet i Marka. I hvert fall større. Mot sør ser vi Tryvannstårnet blinke langt, langt i det fjerne. Det er rart å tenke på at der bor jeg, og i løpet av helgen skal vi gå nesten helt dit. Jeg blir stående og se på blinkingen i skumringen, og savner familien min. Ikke langt unna siktlinjen til Tryvannstårnet ligger Kikut-massivet. Også det stort og karakteristisk.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Det blir nøtter og snacks til kvelds. Og øl. Og mimring og prat om gamle dager og annet skit vi må oppdatere hverandre på. Men vi er også trøtte og det er mørkt, så når klokka er ti snorkes det. Det vil si, det er Axel som snorker. Til tross for at han har sin egen hengekøye under sitt eget overseil, så holder han oss to andre våkne. Han snorker noe helt forferdelig. Men det gir seg og vi andre sovner ikke lenge etter.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Natten blir slik den første natten alltid er på tur. Jeg veksler mellom å sove godt og våkne hver gang jeg skal bytte stilling. Jeg tipper jeg våkner mellom fem og ti ganger, men allikevel er jeg uthvilt da jeg våkner av meg selv halv åtte. Ni timer skal ingen klage over. Men det var litt skrått, så jeg bruker litt krefter på å holde meg i posisjon gjennom natten. Urutinert, men akseptabelt.

En sommernatt på Krokskogen

Til frokost fyrer jeg kaffe og havregrøt. En sikker kombo. Uten kaffe blir jeg vanskelig å ha med å gjøre. Vanskeligere vil noen kanskje si. Vi nyter morgenen og ser oss omkring i dagslyset. Det er strålende sol og knapt en sky. Vi har ingen komplisert leir, så klokken halv ti går vi fra Kollern.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Fra Kollern går vi ned til veien mot Gjerdingen, men vi går oppover og til Tverrsjøstallen. Tempoet er som i går: Høyt, men innenfor komfortsonen, og på grusveien renner kilometerne unna. Vi har her sluppet ut et par hundre høydemeter ned til Tverrsjøen, og nå skal vi ta noen av dem inn igjen over Pershusfjellet. Slik er det i Marka: Det går enten opp eller ned, sjelden bare bortover.

En sommernatt på Krokskogen

Pershusfjellet har lenge stått på min ønskeliste over turer jeg vil gå. Beretningene og bildene er mange på nett. Fra Tverrsjøen går vi opp og inn i Spålen-Katnosa naturreservat. Dette er med god grunn kalt Markas indrefilet, en perle vi besøkte i sommer. Vi går inn i hjertet av Marka. Urørt og utilgjengelig, med dype skoger og vassdrag. Dette har jeg gledet meg til lenge.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Turen over Pershusfjellet er nesten verdt en turrapport alene. Fra Tverrsjøen til Finnstad er det 6,5 kilometer. Turen er lettgått og byr på fantastisk utsikt østover langs det meste av turen. Pershusfjellet kaster seg mer enn 150 høydemeter rett ned i vannene under, og jeg ser ned dit jeg går på ski om vinteren. Skuterløypa over disse vannene er en tur verdt. Nå, derimot, hopper vi fra knaus til knaus og ser på utsikten, før vi tar oss en pust i bakken.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Vi snakker om løst og fast og Petter Northug som nå har forvillet seg vekk på ville veier, og om hans gamle meritter som for eksempel da han jaktet ned og gikk forbi Martin Johnsrud Sundby på 30 kilometer under NM i Vang for noen år siden. Mer om det senere…

Etter å ha sikk-sakket oss over Pershusfjellet går det stadig brattere nedover mot Finnstad i sør.

En sommernatt på Krokskogen

Denne gamle plassen er en av de eldste i Marka, ryddet — slik navnet antyder — av finner rundt 1650. Dette er en meget velholdt og idyllisk plass. Bommen er igjen og vi er litt usikre på om vi skal våge oss over tunet.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Men jeg har lyst på turen ned også fra denne siden, så vi våger lykken. Nede på tunet treffer vi en hyggelig gjeng og vi spør om plass til å bade. Vi er hjertelig velkomne til å krysse tunet og finner en fin plass på en odde øst for gården.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Axel bader. Trond og jeg spiser. Og så blir det mer kaffe. Vi titter på klokka. Ikke at vi har det travelt, men skal vi komme oss til Oppkuven for kvelden må beina gå. Vi pakker sammen og tar fatt på en strekning jeg har gått før, og som jeg minnes med glede. Turen fra Finnstad og sørover mot Finntjern og Finnvassdalen er en usedvanlig flott skuterløype om vinteren, og nå om sommeren følger den blåmerkede stien skiløypa et stykke, før de skiller lag.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Gjennom den tette granskogen drar jeg gamle historier om skogfinnene. Om at finnene begravet sine døde i uvigslet jord nettopp her mellom Finnstad og Finnerudsetra, og at de døde går igjen og plager alle som går forbi. Historiene biter ikke på gutta. Vi er tre ateister på tur og overtro biter på ingen av oss. Vi når Finnerudsetra uten å hilse på de døde. Denne plassen så dypt inne i Marka, blant svært høye, tette graner, at den ikke uten grunn er kjent for at det spøker så stygt her. Nå på dagtid, derimot, fremstår det som en fantastisk idyll, velholdt, bratt og pen.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Jeg forstår godt at folk var overtroiske i gamle dager. Når mørket faller på og lyset og fargene svinner hen, er tar fantasien lett overhånd. Hjernen er en luring sånn. Den er ekstremt god på overlevelse og bruker enhver anledning til å dikte opp ting som ikke finnes. Hva var det i skogkanten der? Best å stikke, sikkert Huldra!

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Som så mange andre steder i Marka står granskogen tett, og det er fantastisk gamle graner som omringer Finnerudsetra. Herfra følger vi stien noen hundre meter sørover til vi treffer demningen ved Spålen. Akkurat her står vi bokstavelig talt midt i Marka. Stort lenger unna sivilisasjonen er det ikke mulig å komme her inne, og det er også noe av det som gjør at turen er lagt nettopp forbi Spålen. Demningen er nylig pusset opp, men i gammel stil med stein og pent utført arbeid.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Vi følger stien sørover langs Spålen, retning Steinvollen. I det vi går opp og vekk fra Spålen krysser vi den forgjettede skuterløypa fra Spålen over Sandbekkmana til Sandungen og videre mot Kikut. En skuterløype på omlag to mil og regnet som en av de fineste i hele Oslomarka. Jeg har selv gått den flere ganger.

Fra Spålen mot Steinvollen skifter skogen karakter slik den alltid gjør i Marka. Fra nærmest regnskogliknende granskog ned mot Spålen, følger vi skiløypa sørover, før vi brekker sør-vestover vekk fra skiløypa.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Brått går vi opp i furuskogen. For en fantastisk overgang! Krokete furuer så tett at jeg venter å se storfugl i hver eneste furu. Vi drar også med oss tyttebær i gode mengder. Sesongen er i gang, og for en smak på bærene! Søte og syrlige i beste kombinasjon.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Umerkelig passerer vi Steinvollen, hvor det — selvfølgelig — også her spøkte stygt i gamle dager. Umerkelig fordi det ikke er noe synlig igjen av seteren sett fra stien, så vi passerer den omtrent samtidig med krysset mot Nautsundkollen.

En sommernatt på Krokskogen

Så bærer det nedover. Igjen. Først ned mot Huldretjern, selvfølgelig, så på grus rundt Åbortjern til Butleren og Butlerhytta.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Uten å ha sjekket det ut i detalj slår det meg at Butlerhytta må være en av de minst tilgjengelige plassene i Marka. Selv om det går vei helt frem, er det usedvanlig kronglete å komme seg hit og veldig langt fra sivilisasjonen.

En sommernatt på Krokskogen

Denne perlen av en plass ligger flott til på østsiden av Butleren. Jeg ser umiddelbart hvor velholdt plassen er, og nå har også hogstfeltene rundt hytta grodd såpass igjen at de ikke lenger er så skjemmende som jeg har sett på gamle bilder. Det slår meg at bygningene er sorte, til tross for at vi er på Løvenskiolds eiendom. Her er så vidt meg bekjent bygningene Løvenskiold-røde, en egen farge de har. Men ikke Butlerhytta. Eller hyttene, det er flere bygninger. Alle ser velholdt ut og gresset er nyslått og det er en fin plass nede ved vannet.

En sommernatt på Krokskogen

Vi, derimot, kjenner suget etter leirplassen for kvelden. Målet er Oppkuven, og etter å ha gått mellom koller og dalsøkk gjennom graner og åpne myrer, ser vi endelig Oppkuvens mørke og bratte nordside trone mot oss i sør. Men først må vi runde Svarten. Vi følger stien og skiløypa om hverandre, gjennom skog og over kjedelige hogstfelt. Endelig tar vi av mot Svartenkoia og vi kommer oss over demningen for en rast.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Planen legges. 387 meter over havet. Oppkuven er på 704. 317 høydemeter skal inn på drøye tre kilometer. Det er en del. Vi hiver innpå litt energi og vann, før vi legger i vei vestover på grusen. På veien passerer vi Svartengrana, og rett før vi treffer skiløypa fra Vesleflåtan — som selvfølgelig også er en fantastisk skuterløype — treffer vi stien mot Oppkuven.

En sommernatt på Krokskogen

Jeg har psyket meg opp til oppstigningen den siste timen. Frem til nå har stort sett Trond ligget foran. Nå tar jeg teten og setter tempo. Stien følger et gammelt traktorslep helt fra grusveien nede ved Svarten opp til grusveien i Kuvelia. Enklere enn jeg hadde fryktet og lett å holde god driv opp bakkene. Vi svetter en del, så jeg prøver å holde farten nede så vi ikke blir gjennomsvette. Det er så guffent når man skal avslutte på toppen med gjennomsvette klær og så stå stille for å titte på utsikten.

Før vi kommer så langt får vi oss en regnskur. Vi søker ly under noen graner og klarer oss uten å trekke i skalltøyet. Vi blir stående i kanskje ti minutter før vi tråkker videre. Nå tar Axel teten og setter tempo fra grusveien opp blåstien og inn i det forgjettede Oppkuven-Smeddalen naturreservat.

En sommernatt på Krokskogen

Tempoet er bra. Axel drar foran. Trond i midten. Jeg bak. Altså, som Oppkuvens mann er det min plikt å være først til toppen. Jeg kjenner gutta godt. Går jeg forbi vet de hvorfor og hva som kommer. Da våkner konkurranseinstinktet. Alle vil være først. Jeg har gått her før. Jeg vet hvor vi er og når vi er på toppen. Jeg lurer bak. Akkurat som Petter Northug på Martin Johnsrund Sundby. Vi passerer Smaltjern. Rolig nå. Ikke rykke for tidlig. Vi nærmer oss det lille tjernet under toppen og i den aller siste kneika før toppen rykker jeg over blåbærlyngen i innersvingen der stien tar en liten sving.

«OG DER RYKKER PETTER NORTHUG! HAN PARKERER MARIT BJØRGEN OG MARTIN JOHNSRUND SUNDBY!» roper jeg samtidig som jeg sliter med å holde latteren tilbake. Jeg får noen meter på gutta. Axel biter på. Selvfølgelig. Man kjenner sine venner. Det er ikke et vakkert syn med tre menn i 40-årene som løper med ryggsekk til toppen av Oppkuven etter nærmere 30 kilometer til fots denne dagen. Men timing er alt og jeg holder helt til tårnet. Jeg vet hva som kommer. Axel er verdens dårligste taper.

«10 meter til og jeg hadde tatt deg!» roper Axel. «Det sa Martin Johnsrud Sundby til Petter Northug også!» ler jeg og lukker ørene. Trond flirer. Alle flirer. Og så vi som ikke skulle bli svette.

En sommernatt på Krokskogen

Vi får på oss litt tøy og tar turen opp i tårnet. Utsikten er som den alltid er fra toppen av Oppkuven. Det er langt til alt herfra. Jeg elsker sikteskiven som Statens naturoppsyn har fått satt opp på toppen av tårnet. Det er litt dis etter regnet, men ikke mer enn at vi ser Gaustatoppen og en del annet. Tryvannshøgda er nesten borte i regnet vi selv fikk besøk av for litt siden.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Målet for dagen er nådd. Men hvor skal vi slå leir? Det er ingen åpenbare leirplasser på Oppkuven. Slitne som vi er følger vi skiløypa og blåstien sørover, halvmotivert for å lete lenge. Vi er alle slitne. Sola er på vei ned. Det samme er stemningen. Nå er det mat og leir som gjelder. Trond som er gammel yrkessoldat kunne gått til Skansebakken bare på viljestyrken, men vi andre er sugne på ølen vi løp med baki sekken.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Det går nedover fra Oppkuven. Nedover forbi Såttjernet. Forbi Såta. Helt ned til vannskillet mellom Store Oppkuvvatnet og Smeddalen. Der blåstiene går i alle retninger og skiløypene det samme. Jeg titter på løypa mot Stuevassdalen. Vi har ikke funnet noen åpenbar leir for kvelden, så vi fortsetter umotivert videre retning Skansebakken.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Det er da jeg tenker på Grevehytta. Denne bitte-bittelille hytta hvor en stakkars sjel tilbrakte sine 30 siste år på flukt fra sivilisasjonen. Den ligger nord om Gjelleråsen. Tipper det er litt opparbeidet rundt hytta. Jeg lufter forslaget og straks får Trond øye på hytta fra stien. Vi busher bort til hytta, det går ingen åpenbar sti dit. Vel fremme tenker alle det samme: Det blir her for kvelden. Og det er intet dårlig valg.

Sola skinner fet og rød på Gjelleråsen, og vi ser de siste strålene gjennom granskogen mot vest. Lue kommer på. Det samme gjør stillongs og dunjakke. Kvelden kan komme.

Vi slår leir litt bak hytta. Axel spenner opp hengekøya. Jeg finner et sted til overseilet. Trond sover under åpen himmel. Deretter gjør vi klar til middag. Intet fancy for noen av oss. Det går i Real. Jeg er overivrig på vannet, så det blir lammesuppe i stedet for lammegryte. Det gjør ikke noe. Jeg trenger både væske og energi. Det blir øl til maten. Og så snacks. Potetgull og nøtter. Mer nøtter. Energibar. Sulten, nå.

En sommernatt på Krokskogen

Vi blir sittende på benken utenfor Grevehytta og snakke litt om historien til hytta. Jeg har for ikke lenge siden lest boken «I Greven av Oppkuvens tid», en historie som strengt tatt handler om gården Heggelia på Krokskogen, men som tittelen også antyder handler om ham som bodde 30 år på denne hytta. Det er helt uforståelig. Hytta er knapt lang nok til å ligge i på langs, og i hvert fall ikke på tvers. Men den har halvannen etasje med liten hems over. Ovn. Benker. Bord. Kjøkkenkrok. Det man trenger. Hytta i seg selv er en lemmehytte, det vil si at den er satt sammen som et prefabrikat av fire lemmer som er reist mot hverandre. Fra forsiden ser hytta grei nok ut, til tross for at den er skjev, men fra baksiden står den til nedfalls. Det er gjort et halvhjertet forsøk på å henge plast på veggen for å forhindre råte, men skaden har allerede kommet så langt at den neppe er til å reparere. Gjennom vinduet ser man at hytta har vært i bruk i nyere tid. Den har en stor gassbeholder og en gassovn og det ligger noen håndklær på benken og kjøkkenet ser ut til å være utstyrt. Det er Løvenskiold som eier hytta nå, men den har neppe verken økonomisk eller bruksverdi for eieren, så derfor går det nok som det dessverre går med Grevehytta. Jeg tipper den blir revet og ryddet, og så ute av historien annet enn det du leser her og i boken til Gunvor Greni. Synd, men det er en tid for alt.

En sommernatt på Krokskogen

Slik vi sitter og småprater lurer jeg på hvor Greven egentlig døde? Slik jeg husker boken kom han regelmessig på Heggelia, men på den senere tiden stadig sjeldnere og stadig mer skitten og ustelt. Slik gamle, ensomme eldre gjerne blir. Og så en dag kom han aldri mer. Hvor ble han egentlig av? Døde han i hytta her? Eller i skogen? Hvem vet. Marka holder på sine hemmeligheter.

Slitne etter en lang dag kryper vi i soveposen tidlig. Jeg elsker å legge meg i posen under overseilet. Overseilet er som vanlig spent svært lavt, hvilket gjør det vanskelig å komme inn og ut av posen, men svært intimt og koselig når man først er på plass. Jeg spenner alltid opp overseilet i lengderetningen først, slik at jeg får det i den høyden og retningen jeg ønsker. Jeg tipper jeg har det kanskje 60 centimeter over bakken på det høyeste. Deretter drar jeg det ut til sidene og så langt ned til bakken som mulig. Da blir det en fin tunnel med plass til meg og utstyret i lengderetningen. Overseilet strammes hardt, så renner bare vannet av hvis det skulle komme en skur.

En sommernatt på Krokskogen

Det blir omsider stille i leiren. Skumringen går over i det som per definisjon heter astronomisk tussmørke, altså før det blir natt. Jeg slumrer. Som vanlig spiller hjernen sitt spill. I innsovningsfasen drømmer jeg lett og jeg våkner til med et rykk av noen som plystrer. Høyt og tydelig én tone som raskt blir lysere. Så er det stille igjen. Håh, nei, du, hjernefanten. Det der skjedde ikke på ordentlig! Eller…? Gjorde det? Kan hende er det Greven som sender en siste hilsen? Selv hos ateister spiller hjernen sitt forbannede spill.

Også denne natten sover jeg godt, men våkner som vanlig når jeg endrer stilling. Litt som natten før har jeg også litt skråning på underlaget, så jeg forsøker å kompensere med å legge meg inntil sekken. Det fungerer sånn passende, så jeg sover til over halv åtte også denne morgenen. Trond og Axel er allerede oppe.

Prosedyren er den samme som i går. Havregrøt. Kaffe. Planen for dagen er ikke komplisert. Herfra går det nedover. Bare nedover. Helt til Skansebakken innerst i Sørkedalen.

Vi river leir og tråkker avgårde rett over ni. Vi busher tilbake til stien. Herfra bærer det gjennom skogen noen kilometer, til vi treffer Nye Heggelivei og følger grusen nedover, før vi følger skiløypa over til vestsiden av dalen for å få mer av morgensolen.

En sommernatt på Krokskogen

Om ikke lenge passerer vi Smedmyrkoia. Her har jeg vært forbi mange ganger, men det er over ti år siden jeg overnattet her sist. Nå er det folk her, men vi tenker oss til Midtre Lysedam for en dukkert og litt påfyll av kaffe og snacks.

En sommernatt på Krokskogen

Kilometerne renner unna nedover og om ikke lenge ser vi Otertjernsveien der den starter ved Midtre Lysedam. Denne perlen av et veistykke bør du for øvrig unne deg en tur langs. Det er en blindvei og er lite brukt, så den er for det vesentligste dekket av gres og har en jevn stigning til enden sør for Otertjerna. På sin vei bukter den seg langs Otertjernsåsen og Stuteskallen, med en spektakulær plassering på en fjellhylle med flott utsikt. Jeg har vært her både på sykkel og ski, noe jeg har skrevet om tidligere. Et lite stykke ingeniørkunst bygget som anleggsvei til Otertjernsrenna, en tømmerrenne fra Søndre Heggelivann til Sloradammen innerst i Sørkedalen. Renna ble alt for bratt og avviklet etter få år. Nå er det ingenting igjen, verken av renna eller Sloradammen. Ikke av tømmerfløtingen heller, for den saks skyld.

Vi, derimot, finner oss til rette på svaberget ved Midre Lysedam. Det ryker svakt fra et bål på odden nord-øst for oss hvor noen har slått leir og nå nyter morgenbålet. Det lukter godt i skogen. I motsetning til den kjølige morgenen under Oppkuven, er det nå blitt varmt, så vi vrenger av oss og tar en dukkert uten klær. Litt tett på veien og noen forbipasserende, men ingen av oss kan by på noe som ingen andre har.

En sommernatt på Krokskogen

Resten av kaffen kokes og de siste rester av sjokolade og nøtter forsvinner. Barna har insistert på å møte pappa på den siste delen av turen. Nå er de på vei fra parkeringen ved Skansebakken, men jeg innser at de nok aldri kommer seg til Midre Lysedam. Ikke denne dagen. Det blir litt langt når man er to og fem. Vi tråkker videre mot Skansebakken fra Midre Lysedam. Nyvasket, men med det samme illeluktende tøyet.

En sommernatt på Krokskogen

Om ikke lenge drar jeg kjensel på to små og et litt større bustetroll. PAPPA! Gjensynsgleden er stor. Like stor for store og små. Her skiller jeg lag med mitt turfølge. De skal hjem til sitt og sine og skal rekke bussen fra Skansebakken som bare går en gang i timen. Vi takker hverandre for turen og jeg blir med familien. Vi finner en liten plass nær Lysebråtan for å spise lunsj.

En sommernatt på Krokskogen

En sommernatt på Krokskogen

Ved ankomst Skansebakken klokker jeg inn drøye 10 kilometer. Pluss snaue 30 dagen før og ca. 11 dagen før der. Totalt nøyaktig 50 kilometer gjennom Marka. En uforglemmelig tur som nå krones med noe godt fra nyåpnede Sørkedalen Landhandel.

 

Publisert 03.09.21

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2021 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund