I det fri

Denne turen starter slik disse turene gjerne gjør. Kvelden før. Smører nister. Pakker utstyr. Finner frem klær. Prepper ski. Titter på kartet. Titter litt mer på kartet. Slike ting.

Klokken er 07.30 idet jeg går ut døra denne lørdagen sent i mars. Solen skinner fra lettskyet himmel, temperaturen er et par plussgrader. Jeg tråkker med skistøvlene mot T-banen, mens jeg gråter litt inni meg over å tråkke over all grusen med skistøvlene. Det er som å skjære tenner. Tygge grus. Noen minutter senere sitter jeg på T-banen på vei ned til byen. Jeg hopper av på Jernbanetorget og setter kursen mot Bit for dagens første kaffe. Det er et av få steder i nærheten hvor de faktisk produserer god kaffe, og de vet hvordan man tilbereder og serverer en dobbel americano. Uten kaffe blir jeg vanskelig å ha med å gjøre. Straks etter setter jeg kursen mot spor 19. Herfra går Skibussen, eller Markabussen som Skiforeningen nå kaller den, til Mylla. Opprinnelig hadde jeg bestilt til Ringkollen, men grunnet vanskelige forhold blir den avlyst og jeg blir ombooket til Mylla. Det gjør ingenting, det er like fint.

Ikke lenge etter sitter jeg på bussen og titter på landskapet som passerer forbi, mens jeg koser meg med kaffen. Planen for dagen er å gå hjem til Voksenkollen. Jeg har lagt opp en relativt offensiv rute, for jeg har tenkt meg innom flere av Markas indrefileter på veien, herunder en lang rekke skuterløyper. Det er de fineste. I motsetning til de maskinpreparerte løypene som går igjennom terrenget, følger skuterløypene det. Opp og ned. Hit og dit. Rundt trærne. Over knausene. I skogen. Sjelden er det hugget der skuterløypene går. De snirkler seg umerkelig på sin vei gjennom Marka. Ser du dem om sommeren er det lite annet å se enn et rødmerke her og der. Jeg elsker skuterløypene!

Litt før vi ankommer Mylla sier sjåføren tørt over høyttaleren: «Ja, det er flere av dere som lurer på hvor kaldt det er. Det er seks og en halv plussgrad!» Det humres. Jeg drar av meg overtrekksbuksa og trekker på den tynne treningsjakka. På denne tiden av året er det syntetisk som gjelder. Ikke så rare isolasjonen, men god fukttransport. Perfekt for dette været. Tights på beina. Tynn trøye, tynn genser og tynn jakke på overkroppen. I hvert fall til å begynne med.

Klokken startes og jeg staker meg på veien langs Myllas sørside. Jeg kunne startet med å stake hele Mylla på blank is, men det hadde nok blitt for monoton start. Til tross for seks og en halv plussgrad er det fortsatt beinhardt i skyggen. Det blir en blanding av staking og skøyting, for feste er det lite å finne av med mine felleski. Jeg valgte felleskiene og gjør som regel det på turer der føret varierer veldig. Angrer som oftest litt på det i starten, men vet at det underveis blir veldig bra.

Straks jeg ankommer Trantjernet får jeg den første smakebiten på det jeg vet kommer. Overvann. For det vesentligste frosset, men en del steder renner det. Jeg staker en bue utenom den digre dammen som ligger der Trantjernet renner ut og ned i Mylla. Planen er å gå runden som heter «Ølja rundt», ved å ta løypa som går øst for Ølja. Den er rød på kartet, men har vært preparert for ikke veldig lenge siden. Jeg gjør mine antakelser om hvorfor den ikke lenger prepareres, men velger ta sjansen allikevel. Litt risiko får man ta. Etter å ha passert veien fra Trantjern mot Ølja forstår jeg hvorfor det ikke lenger prepareres. Myra jeg står i har overvann og en bekk som renner over. Jeg tar fart og staker meg over så vannet spruter, men holder meg tørr.

Etter å ha kjørt sikk-sakk mellom nedfall og barflekker og steiner som stikker opp, står jeg straks ved nordenden av Kalvedalen. Løypa ned her er Skiforeningens anbefaling for dagen. Jeg, derimot, har tenkt meg en helt annen vei og velger løypa mot Tverrsjøstallen. Ikke lenge etter treffer jeg de første løperne fra bussen, men som da kommer motsatt vei fordi de har gått andre vei rundt eller over Ølja. Litt etter står jeg ved Tverrsjøstallen. Her har jeg ikke vært siden jeg gikk Marka på langs sensommeren for halvannet år siden. Jeg titter på Tverrsjøen. Blank is. Men er det overvann? Jeg ser en gjeng med hver sin pulk. Ikke noe overvann her. Bare å stake over. Det går kjapt på den blankpolerte men beinharde isen, og jeg staker meg raskt over til Abrahamsvika som er oppkalt etter Abraham Larsen Korsgranbråtan som hadde en plass omtrent rett sør for vika. Etter hva jeg har lest om ham var det visst en original fyr.

Fra Tverrsjøen tenker jeg å gå over Langvassbrenna. En flott plass jeg har vært om sommeren, og som går igjennom et naturreservat med rødlistede sopp- og lavarter. I følge kartet går det skiløyper på kryss og tvers, men holder jeg mot høyre her lengst nord i Sinderdalen vil jeg treffe løypa mot Langvassbrenna. Jeg runder svingen sør for Fagervatnet og her i den lune kroken steker solen. Foran meg har jeg nesten 100 høydemeter, så det er på tide å kaste jakken og hive innpå litt energi. Lua ryker også til fordel for pannebånd. Det går nådeløst oppover Langvassbrenna og ikke lenge etter bikker jeg både over 600 meter over havet og vannskillet, før jeg glir ned på Langvatn. Dette idylliske vannet ligger lunt til øst for toppen av Langvassbrenna. Så følger en billig kilometer. Uten et stavtak står jeg i krysset ved Kingehytta.

Jeg kunne fortsatt ned Bjønnputtdalen til Store Sindera, men nei. Jeg vil se Mosjøen. Denne lille innsjøen øst for Øyangen, med sine øyer og nes og viker. Også her er isen beinhard. Jeg staker over og det går raskt. Ulempen med isen slik den er nå er at jeg må bruke alle krefter og konsentrasjon på å holde meg på beina. Et uoppmerksomt øyeblikk, så ligger jeg der med hjernerystelse eller et beinbrudd. Jeg må jobbe for å holde skiene i riktig retning og beina sammen. Utpå vannet stopper jeg og titter meg omkring. Det er vakkert her, selv om det er en del hyttebebyggelse. Den er imidlertid spredt og godt gjemt i skogen, i motsetning til nyere hyttebygging som nærmest ser ut som en fiendtlig overtakelse av naturen den egentlig burde prøvd å bli en del av.

Jeg staker sørover retning Ugla. På en av hyttene er det folk og plassens hund ser ut til å være i tvil om den skal varsle skiløpere på vannet eller bli liggende i den varme solen, så den gjør litt av begge deler. Fra Mosjøen til Ugla er det fint og løypa snor seg rundt trærne under Uglahaugåsen. Ikke lenge etter står jeg på Vesle Ugla og jeg ser de første menneskene siden Tverrsjøen. De går retning Storflåtan. Jeg tar mot Spålen og Auretjern.

I bakken opp fra Vesle Ugla forstår jeg hva Skiforeningen mente om føret fra Ringkollen. Bakken er nesten bar, og selv om jeg kommer meg fint opp mellom barflekkene, er det verre for en stor løypemaskin på steiner og røtter. Rett etter står jeg ved vannskillet som skiller Oslofjordens vassdrag fra Drammensfjordens. Alt vest herfra renner først ned i Mosjøen, så ned i Randsfjorden og videre Randselva gjennom Hønefoss til Tyrifjorden, som så renner via Vikersund ut Drammenselva. Øst for dette drenerer vannet ned i Spålen og følger Spålselva til Katnosa, og så videre til Store Sandungen, Hakkloa, Bjørnsjøen og Skjærsjøen, før det treffer Oslos vannforsyning i Maridalsvannet og til slutt renner Akerselva ut i Oslofjorden.

Nå har jeg gått 20 kilometer og det er på tide med dagens første matpause. Rett øst for vannskillet finner jeg en lun barflekk i solen. Jeg spenner av skiene og tar opp nista og dunjakken. Chevre, gulost og makrell i tomat. Tre skiver. Én energibar. Vann har jeg lett tilgjengelig i drikkesystemet under hele turen. Her kunne jeg lett blitt sittende og nyte varmen gjennom dagen. Men beina må gå. Skal jeg rekke innom alle stedene, plassene og løypene jeg har sett meg ut for dagen, kan ikke pausen bli for lang. Det er ikke en sånn dag i dag.

20 minutter senere er jeg tilbake på skiene retning Auretjern. Det veksler mellom vått og trått der solen har fått tak, og beinhardt der det har vært skygge. Dermed går det i rykk og napp nedover og jeg har en besynderlig stil for å holde meg på beina. Jeg får god fart og sklir nesten over hele Auretjern. Herfra går jeg nordover og opp i Sinderdalen. Jeg treffer folk fra bussen som nok en gang kommer mot min retning. Like etter står jeg ved Sinnerdammen, DNT sin ubetjente hytte. Den er både mindre og finere enn jeg hadde forestilt meg. I dag er det stille her. I hvert fall enn så lenge. Tipper det kommer gjester som blir til i morgen.

Nok en gang tråkker jeg mot strømmen. Nordover, opp Sinderdalen. Nok en gang treffer jeg folk fra bussen. Folk i motsatt retning. Det hilses. «Morn!» «Hei!» «Heisann!» «Hei! Hei!» «Hallo!» Det hører med. Man er liksom ute i samme ærend. Etter å ha staket i motvind over Store Sindera, står jeg snart på Kingevelta. Her skal jeg ta sør-østover til Finnstad, en løype jeg har hørt mye fint om tidligere. Men det er hardt i skyggen og hadde det ikke vært for at en skiløper har ploget ned motsatt vei ganske nylig, ville det vært vanskelig å få feste. Jeg jogger sakte opp så skiene får feste, samtidig som jeg nyter synet av Pershusfjellets vestside. Krokfuruene står tette mellom stupene og gjør det ganske så vilt.

Høydemeterne går unna. Nok en gang skal jeg opp nærmere 100 av dem. Idet jeg nærmer meg toppen ser jeg det har sett omtalt som Finnstadpasset, eller Nordmarkspasset fordi det markerer inngangen til Løvenskiolds eiendommer. Passende nok. Her går veien og skiløypa gjennom en dyp kløft med høye grantrær på begge sider, som i sum gir meg følelsen av å være veldig liten her nede i bunnen av passet. Flott er det, og gjennom passet ser jeg blå himmel som vitner om at jeg straks er på toppen.

Herfra sklir jeg sakte ned til Finnstad, denne gamle plassen med fantastisk beliggenhet. Det var visst finnene som etablerte seg her da de kom østfra på 1600-tallet. I dag er plassen den aller nordligste av Løvenskiolds eiendommer. Jeg har vært forbi her mang en gang før, både sommer og vinter, og det er like idyllisk hele året. I dag ser det ut til å være stille her. Ingen folk. Ingen røyk i noen av pipene. Jeg sklir over tunet og ned på Finntjern. Jeg kunne valgt å gå vestover til Spålen. Jeg kunne valgt å gå Finnvassdalen sørover til Spålen. Men ikke i dag. Jeg har andre planer.

Jeg staker som vanlig over den beinharde isen før jeg kommer til smalet der vannet fra Pershusvatnet møter Finntjern som ligger som en liten bakevje. Jeg titter opp vassdraget. Åpent vann. Jeg titter ned vassdraget. Åpent vann. Skiløypa, derimot, ser ut til å ha godt hold i isen, med kanskje ti meter klaring på hver side. Skuteren har klokelig nok kjørt rundt og over broen på sørsiden, men det har gått folk her før meg i dag. Jeg tar fart og staker meg raskt over til den andre siden. Naturlig nok er jeg ikke ute etter mer risiko enn nødvendig på disse sene vårturene. Skulle det skje noe kan det være lenge til neste person dukker opp.

Fra Finntjern bærer det nedover i skogen noe som best kan karakteriseres som en bobbane. Folk har ploget så mye at det er veldige buer langs kantene, så nå står jeg med god fart med bred beinstilling og lar det stå til ned mot Aklangen. Ikke lenge etter glir jeg ned på vannet. Det første jeg legger merke til er den lave vannstanden. Aklangen henger sammen med Katnosa og jeg som i sommer trodde at Katnosa ikke lenger reguleres aktivt. Nå ser det ut til å være nedtappet inntil et par meter, noe isen også bærer preg av. Den følger naturligvis vannet, men langs kantene bretter den seg opp og store sprekker kommer til syne. Den er i det minste tykk. Det jeg ser må minst være 40 cm.

Jeg staker meg over Aklangen, men føler meg ikke alt for høy i hatten. Isen er mørk og tiltrekker seg sollyset og stedvis er det overvann. Jeg passerer også flere synkehull, disse artige fenomenene med hull rett ned. Rett før Smalet passerer jeg Dianas øy, denne sjarmerende, bittelille øya med ett tre. Etter Smalet kommer jeg ut på Katnosa. Den ser ut som en åpen innsjø der den mørke, blanke isen speiler seg i sollyset. Jeg staker meg over til løypa fra Holoa. Jeg kjenner meg fortsatt ikke spesielt høy i hatten. Jeg kjenner ikke strømningene i vannet og hvordan utløpet fra Store Fyllingen påvirker isen på Katnosa. Men det har ikke vært nevneverdig med plussgrader og vi er ikke sent i sesongen. Jeg staker meg sørover på Katnosa, mellom overvann og synkehull. Herlig. Opprinnelig var planen å gå innom Sandvikshytta, men det passer dårlig i tidsskjemaet mitt. Det er ikke veldig lenge siden jeg spiste og da er det egentlig ingen grunn til å stoppe heller, selv om jeg er veldig sugen på å avlegge et besøk og trykke i meg en vaffel. Det får bli en annen gang.

Nok en gang skal jeg ta et litt alternativt rutevalg. I hvert fall for det utrente øye. Fra Sandvikshytta skal jeg tvers over Katnosa og inn i skogen ved Flaatastø. Mørk is. Synkehull. Overvann. Herlig. Jeg vet det er trygt, men det ser ikke vakkert ut. Jeg staker meg via den navnløse øya og videre via Vesternøya og sikter litt nord for stedet der skiløypa går inn ved Flaatastø. Jeg aner ikke hvordan Spålselva ser ut og om den renner friskt ut i Katnosa. Det går helt uproblematisk, og ikke lenge etter går jeg skiløypa inn i skogen. Det er folk på Flaatastø, men jeg tråkker videre inn i den tette granskogen. Her går skiløypa sammen med blåstien helt til Finnerudseter. Vi var her hele familien i fjor sommer på en fantastisk tur til Katnosdammen.

Vel inne i granskogen er det lett å tenke at den er svært monoton og homogen. Men ser man nærmere etter ser man at variasjonen er stor, også i en skog der trærne ellers ser ganske like ut. Trær i alle livets faser, fra de små til dem som ligger på bakken. Noen med sopp. Noen knekt på midten av uvær. Og et sted står en diger maurtue nesten midt i løypa. Fra Katnosa er det bare 11 høydemeter til Spålen. Ergo blir det ikke den store utfordringen å legge omveien fra Finnstad via Katnosa og tilbake til Spålen igjen. Sakte, nesten umerkelig, blir det lysere i skogen. Jeg nærmer meg Finnerudseter. På denne gamle plassen skal det visstnok ha spøkt stygt i gamle dager, så ille at ingen ville bo her. Alle som har ferdes i skogen om kvelden eller natten vet hvordan hjernen spiller sitt spill. Der den ikke kan forklare det vi ser, hører eller opplever, lapper hjernen sammen med fri fantasi, som en del av vår overlevelsesmekanisme. Det er derfor folk så og hørte mye rart i tidligere tider. I dag, derimot, vet vi bedre. Og akkurat nå bader Finnerudseter i solen. Plassen gjestes i dag av Gjermund Andersen.

Jeg sklir ned mot Spålen og på veien må jeg ta sats og hoppe over en lang barflekk. Ute på vannet ser jeg de første menneskene siden Sinderdalen. De er langt unna, så igjen staker jeg over isen rett sørover og inn i nok en indrefilet i Marka: Sandbekkmana! Dette er en av løypene som forbinder det jeg vil karakterisere som villmarken i nord med den befolkede skogen i sør. Området rundt Spålen og Katnosa er avsidesliggende, har ikke for mange stier og man treffer ikke mange folk. Sør for Kikut-massivet, derimot, møter du Oslos befolkning.

Fra Spålen tråkker jeg opp til Tvetjerna. Her går det noen høydemeter opp i tett, fuktig granskog. I bakkene treffer jeg en fyr med skiene i hånda som er på vei ned. Det er ikke vanskelig å forstå ham. Det er bratt og isete og er man ikke kjent er det fort å havne med tennene i en gran. Selv har jeg en regel om at der det er skiløype og snø, så har jeg skiene på beina, med de følger det får. Mer om det senere. Ikke lenge etter flater det ut ved Tvetjerna. Skogen går fra tett granskog til spredt furuskog med åpne myrer, bare rabber og noen bjørketrær. Sakte går det oppover og jeg nyter denne løypa som av mange regnes for å være en av de flotteste i hele Oslomarka. Den er nok på min topp fem også.

Det knurrer i magen. Jeg titter på klokken. Opprinnelig var planen å gå til Kikutstua, men jeg innser at det blir for lenge å vente med å spise. Jeg har gått 35 kilometer. Ideelt sett skulle jeg gått noen kilometer til, men om jeg går dem før eller siden spiller ingen rolle. Her oppe er det dessuten finere enn noe annet sted for å ta pause. Nok en gang finner jeg en varm barflekk i solen. Jeg spenner av skiene og finner frem nista og dunjakken. Hvit geitost. Smøreost. Leverpostei. Energibar. Akkurat som tidligere kunne jeg sittet her hele dagen. Men skal jeg komme meg hjem til akseptabel tid må beina gå. Det blir 20 minutter i solen, så pakker jeg sekken og går. Men jeg innser at jeg trenger mer vann. Drikkesystemet tar halvannen liter. Nå er det tomt, og jeg er tørst. Etter å ha passert vannskillet mellom Rolighaugen og Høgflaka, ser jeg meg om etter åpent vann. Det finnes flere steder der det renner, men utenfor løypa er snøen råtten og umulig å gå i. Så nær, men akk så fjern. Helt på toppen av Velodalen som renner ned i Vesle Sandungen, øyner jeg muligheter. Her renner vannet fra Snutetjernet ut og jeg øyner en mulighet der løypa går helt inntil bekken som renner friskt. Det blir med noen barnåler, men nå er det i hvert fall halvannen liter til med iskaldt vann i sekken.

Fra Sandbekkmana er det et par billige kilometre ned til Sandbekkhytta. Jeg trenger verken å ploge eller stake, for her er det jevnt fall uten overraskelser. Idet jeg når Sandbekkhytta må jeg av med skiene. Det er brøytet rundt hytta og det står en bil der. I solsiden av hytta sitter det en fyr og døser og blir overrasket over at det er folk forbi. Jeg bærer skiene over veien og spenner dem på. Som nevnt forsøker jeg å holde meg til regelen om at jeg skal ha skiene på der det er skiløype og snø. Også her. Men jeg vet av erfaring at dette er en litt artig utforkjøring fra veien og ned på Vesle Sandungen. Det er så smalt og bratt og buet at det er umulig å ploge, så jeg kjører på skrå baklengs ned. «Like a boss!» tenker jeg fornøyd idet jeg sklir ut på Vesle Sandungen i stor fart.

Idet jeg begir meg ut på Vesle Sandungen innser jeg at solen har fått så godt tak i isen at det ikke lenger er mulig å stake meg tvers over vannet. På toppen av isen ligger det en centimeter eller to med våt slush, og idet jeg runder Kistevelta møter jeg nypreparert løype. Skiforeningen har vært ute og harvet toppen, hvilket gjør det ganske behagelig å skøyte hele Vesle Sandungen.

Da jeg nærmer meg Storøya ser jeg tre sorte klumper som jeg først lurer på om er tre steiner som stikker opp. Næh. Det er folk. På skuter. Tre snøskutere fra Skiforeningen er i ferd med å kjøre retning Kikutstua da jeg kommer forbi. Jeg stopper og slår av en prat med Morten Biong. Han forteller at de har målt isen og at den er «minst en meter, for vi fikk ikke boret igjennom». Fint. Ubekymret frykt tidligere i dag, altså. Men man skal ha respekt for isen og strømninger og innløp og utløp. Han rapporterer om førefall sørover og at det visstnok er slutt på prepareringen sør for Nordmarkskapellet for sesongen. Bymiljøetaten i Oslo kommune melder at de vil preparere så langt det er mulig.

Han starter skuteren og kjører. Jeg skøyter meg videre mot Bystøa. Idet jeg når land står det 40 kilometer og 15.30 på klokken. Blir ingen tur om Kikutstua i dag. Jeg har spist og ikke behov for mer. Dessuten skal jeg hjem i akseptabel tid. Mens jeg tråkker opp bakkene kalkulerer jeg alternativene i hodet, siden jeg ikke skal gå om Kikutstua. Jeg kan gå skogsbilveien hele veien ut til Fyllingssmalet. Litt monoton stekning. Jeg kan gå om Kveldrosputten og ned på Vestre Fyllingen. Begge disse alternativene innebærer at jeg må ned først, så opp til Glåmene. I stedet bestemmer jeg meg for å gå til Kveldrosputten, så skuterløypa retning Heikampen og så Deledalsveien til Glåmene. Det virker som en rasjonell disponering av krefter og høydemeter.

Når jeg kommer til Langlimyra tar jeg av mot Kveldrosputten. Her går det trillesti for sykkel om sommeren, og jeg minnes en tur jeg hadde her med datteren min i sykkelvogn da jeg var i pappapermisjon. Det er en slik tur man bare tar én gang. Det tok vel en time å komme meg over trillestien. Men gode minner er det. Jeg går under Kveldroshøgda og det er i ferd med å skye over. Solen går bak et slør, der den står lavt på himmelen. Ved Kveldroshøgda tar jeg skuterløypa mot Heikampen. Den er fin og går over noen vakre myrer her på kanten over mot Langlia. Det er nå jeg innser at jeg er sliten.

Ikke lenge etter treffer jeg den maskinpreparerte løypa ved Smedmyra. Alt til sin tid, tenker jeg og skøyter friskt nedover. Skuterløyper er vakre og morsomme, nå er det deilig å lange ut i den brede traseen. Felleski er kanskje ikke optimalt å skøyte med, men i skyggen av Heikampen er det fortsatt hardt og god gli. Her får jeg mange kilometer billig. Jeg krysser hovedløypa til Sørkedalen ved toppen av Tjuvdalen, og fortsetter videre retning Sakariashytta. Jeg skøyter der jeg kan og går diagonalgang der solen har fått tak og snøen er myk som softis. For første gang på turen blir jeg tatt igjen av en fyr. Han med skøyteski, jeg med felleski. Han forsvinner. Jeg staker.

Så går det opp mot Glåmene. Alltid Glåmene. Dette legendariske, nærmest myteomspunnede stedet mellom Kobberhaughytta og Kikutstua. Skal man forstå hvorfor Glåmene har slik kultstatus må man kjenne området godt. Går man fra Frognerseteren og Voksenåsen inn i Nordmarka, så bærer det ned og inn i granskogen. Her inne går stier og løyper på kryss og tvers og opp og ned og man rører rundt i tett skog uten å ane hvor man til slutt dukker opp eller ut av skogen. Men går man nordover er det da man kommer til Glåmene. Kanskje det første stedet der granskogen slipper taket og de åpne myrene med fururabber og småvann titter over granskogen. I motsetning til granskogen en perfekt plass for en rast, en telttur eller rett og slett bare en pause for å nyte området.

Jeg passerer Glåmputten og Vinterglåmene før jeg kommer til Sommerglåmene. I løypekrysset fyller jeg på litt energi, den siste for dagen. Jeg betrakter målepinnen som skal måle snødybden, men det er vanskelig å gi et presist svar der den står i overvann med slush på toppen. 20 centimeter, kanskje? Jeg titter på klokken. 51 kilometer og 16.30. På tide å komme seg hjem, nå. Jeg har gått denne turen mange ganger før, så jeg vet hvor langt det er hjem, hvor lang tid det tar og hva som bør være foretrukket rutevalg.

I stedet for å gå det vi kaller «bakveien» retning Myrås, fortsetter jeg over Glåmene retning Kobberhaughytta. Her treffer jeg hovedtraseen mellom Frognerseteren og Kikutstua, en av landets mest brukte skiløyper. Og i dag har den vært godt brukt. Den fremstår som en grov suppe med is i bunnen og slush på toppen. Vått og fullstendig uten feste noe som helst sted. Jeg staker, padler og vaser meg gjennom den vannholdige snøen. Eller det det snøholdige vannet? Kobberhaughytta passeres. Overvann, men det er det jo nesten alltid her. Blankvannsbråten. Her vet jeg av erfaring at det nesten alltid er bart. Hadde «Gamle 50’n» vært preparert skulle jeg vurdert den. Kanskje ikke akkurat i dag. Jeg sikk-sakker og hopper meg over bare flekker og stein, før jeg jogger opp isen i Slakterbakken. Langmyr. Rundmyr. Så den lange veien fra Nordmarkskapellet til Tryvann. Det vil si, den er jo ikke spesielt lang, det bare føles slik akkurat nå.

Jeg kommer til Tryvann. Bart. Jeg snirkler meg forbi. Nå vet jeg hva som venter. 80 høydemeter, så hjemme. Dette klarer vi. Oslo Vinterpark er stengt for dagen. Skuterne er ute for å hente inn folkene som jobber i anlegget. Fra Skomakertjern jogger jeg oppover mot Hyttli. Skjønt, jogger og jogger. Beina er tunge. Men det er da en jogg, det er bedre bruk av krefter enn å subbe beina etter seg. Da sitter skiene og det blir ikke så mye kaving. Next up: Hyttli. Øst for Rødkleivhytta finner vi den lengste bakken i Skomakerbakkene. Jeg jogger, men det er ikke så mange krefter igjen. Da må jeg dit vi lagrer de siste kreftene. Dit alle drar for å hente frem siste rest. Jeg må en tur i kjelleren. «Kom igjen!» mumler jeg til meg selv idet jeg nærmer meg toppen av Rødkleiva. Jeg skjærer over kanten og ned i Lulledalen og så de siste meterne opp til T-banestasjonen på Voksenkollen.

60,51 kilomter rapporterer klokken. På kryss og tvers av Marka. I skuterløyper. I maskinpreparerte løyper. Over blank is og over barflekker. Jeg er glad for at jeg fikk turen og dagen, for dette var en fantastisk fin og morsom tur jeg lever lenge på.

Publisert 29.03.22