I det fri

Vidvangshøgda er en undervurdert perle helt sør på Krokskogen, lett tilgjengelig og med panoramautsikt over store deler av Østlandet.

Klokken har blitt 12 innen vi tråkker avgårde fra parkeringsplassen ved Skansebakken i Sørkedalen. I dag tester vi en ny vri, med vogn på sykkelen og bæremeisen stroppet fast på toppen. Målet for dagen er Vidvangshøgda, det høyeste punktet i Bærum kommune og den høyeste toppen på Krokskogen sør.

Så langt har vi enten valgt sykkelvogn eller bæremeis når vi har vært på tur. Med sykkel kommer man langt, men man kommer ikke opp på toppene. Med bæremeis er det omvendt; man kommer opp på toppene, men man kommer ikke særlig langt. Det var på tide å kombinere. Dermed ble bæremeisen stroppet fast på toppen av sykkelvogna, noe som fungerte aldeles utmerket.

Fra Sørkedalen går det slakt innover mot Storbekkhytta, som er det vestligste punktet i Sørkedalen, før det for alvor går oppover, enten nordover mot Heggelia, eller sørover mot Lommedalen. Til Storbekkhytta følger vi Gråseterveien på sørsiden av elva Fløyta. Stigningen er jevn og det er knapt en meter fall før vi står i krysset ved Storbekkhytta.

Dagen før hadde vi tidenes haglskur i Oslo. Fortsatt lå det store mengder hagl i grøftene, så det var nesten så vi erklærte skisesongen for åpnet.

Sørkedalen har på et vis blitt udødeliggjort i Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr, med «En sommernatt på Krokskogen», hvor Peder Christen Asbjørnsen som fjortenåring går seg vill på veien mellom Oslo og Ringerike. I fortellingen følger vi ham fra Øvre Lyse i Sørkedalen og over til Heggelia, før han går seg vill i området øst for Atjernmyrene og omsider ender opp på vestsiden av Storflåtan. Turen har vært forsøkt gjenskapt mange ganger tidligere. En gang skal også vi gjøre vårt forsøk. Men ikke i dag.

Vi stopper i krysset ved Storbekkhytta for å drikke litt vann. Det er nå det for alvor går oppover. Vi skal følge veien sør-vestover retning Kampen og Lommedalen, helt til vannskillet hvor veien slutter og trillestien tar over. Veien slynger seg opp dalsiden, som en Trollstigen i miniatyr. Det er både bratt og svingete og det grove underlaget ikke det beste når man sykler sakte med vogn på slep.

Omsider ser vi Lomåshytta. Vi er over de verste bakkene og det er på tide med lunsj. Vi låner trappa på hytta til lunsj og bleieskift og koser oss i sola i nesten en time.

Fra Lomåshytta fortsetter vi oppover og om ikke lenge står vi på snuplassen hvor trillestien mot Kampen begynner. Her tenker vi å sette fra oss sykkel og vogn og fortsette med bæremeis. Dagen før rekognoserte vi terrenget med de gode flyfotoene til Finn. Kartet kan fortelle deg det viktigste, flyfoto bruker vi til å få et inntrykk av vegetasjonen. Fra snuplassen kan vi se at det går et traktorslep nord-vestover opp til hytta på Danielshøgda. Vi tenker å følge dette og følge ryggen videre nordover.

I følge Yr.no skal det i dag være sol fra skyfri himmel. Men da vi våknet og så at det lå noen mørke skyer rundt omkring, fant vi ut at det var greit å pakke skalltøy. Det skulle vise seg å være smart…

I det vi pakker om fra vogn til bæremeis innser jeg at jeg har glemt både kart og kompass. Som gammel orienteringsløper er det standardinventar på tur. Men ikke i dag. Veldig rutinert. Jeg titter på telefonen, hvor jeg har kartappen Navida installert. «Ingen tjeneste», står det, og et batteri med kun 40 % lading. Nuvel, vi får ta det på karthusken.

Vi roter oss frem til hogstfeltet og finner traktorslepet oppover. Et sted på veien skremmer vi opp rypemor med ferske unger, og lister oss videre gjennom ormegresset. Vi finner markjordbær og modne blåbær, noe som er tidlig for sesongen.

Å tråkke over hogstfelt er slitsomt, men omsider ser vi hytta på Danielshøgda. Den er velholdt og tydeligvis mye brukt. Plasseringen er det lite å si på, spesielt siden det nå har vært hogd rundt hytta og den har vid utsikt over Oslo og Tryvannshøgda. Utsikten er flott. Her ser vi alt fra Kikut til Oslo sentrum, Oslofjorden og hele veien vestover til Norefjell.

Holmenkollbakken og Oslo sett fra en litt annen vinkel.

Container fra krigen.

Fra hytta finner vi et tråkk vi følger nordover. Det er lite og ikke spesielt mye brukt, men åpenbart gammelt. Vi følger det så langt vi klarer å se det, før vi til slutt innser at det er like tydelig som en ekornfjert. (En ekornfjert er sannsynligvis ganske usynlig. Det var tråkket også blitt.)

Så står vi der, da, midt blant glisne graner og lurer på hvor vi er. Vi trekker opp på en kolle for litt oversikt og konkluderer med at vi skal litt vestover. Etter noen minutter lysner det i vest og vi nærmer oss et hogstfelt som heller vestover. Igjen åpner utsikten seg og vi ser atter en gang Norefjell reise seg i vest. Krokskogen vest ligger for våre føtter og vi forstår hvorfor det heter Vidvangshøgda.

Her har vi omsider fått dekning på telefonen og vi finner raskt ut at vi befinner oss noen titalls meter fra det høyeste punktet i Bærum. Dermed traverserer vi tilbake inn i skogen på jakt etter punktet. Selv om det ikke er merket er det lett å finne. Spektakulært er det på ingen måte, der det ligger på en liten knaus i skogen. Men Vidvangshøgda i seg selv må sies å være vel verdt turen. Utsikten, som man riktignok må lete litt etter, lever opp til navnet.

Bærums høyeste punkt.

Vi fortsetter nordover, men innser at det begynner å bli langt på dag. Selv om Bærums høyest punkt ikke er det høyeste på Vidvangshøgda, har vi i det minste funnet Bærums høyeste punkt. Vi tråkker litt rundt, før vi kommer til Helvetesputtane og skiløypa som går over dem.

Klokka nærmer seg fire og det er på tide med middag for familiens minste. Vi følger skiløypa sørover, før finner oss en kolle helt øverst på et hogstfelt hvor vi spiser. Snakk om måltid med utsikt. Noen spiser. Andre ser i kikkert og fotograferer. Vi ser Jonsknuten på Kongsberg og Gaustatoppen. Nordover ligger Norefjell og vi ser Sørbølfjell mellom Hallingdal og Valdres.

Norefjell.

Mens vi sitter der driver mørke skyer inn fra vest. Kan hende vanker det regn, men torden blir det vel ikke etter gårsdagens langvarige tordenvær? Ikke før har vi tenkt tanken før det buldrer. Dette er ingen blivende plass, her vi sitter godt eksponert høyt oppe på et hogstfelt. Siste skje med middag inntas, så pakkes bæremeisen raskt og vi setter avsted innover i skogen, på jakt etter returen. Vi finner tilbake til det lille tråkket sørover til Danielshøgda. I det vi passerer hogstfeltet hvor fylkesgrensene mellom Oslo, Buskerud og Akershus møtes, stifter vi på nytt bekjentskap med tordenværet. Denne gangen nærmere, sprakende og om ikke lenge rett over oss. I det fjerne ser vi lyn. Her er det bare å komme seg ned.

Noen minutter senere står vi i den tykke granskogen ved sykkelen og vogna. Det regner lett, jeg ser hva vi har i vente. Lynraskt pakker vi om fra bæremeis til vogn og får igjen regntrekket over vogna. Noen nyter luksusen av å sitte i et eget lite portabelt partytelt, mens andre må trekke rundt på herligheten.

Skalltøyet kommer på og hetta trekkes over hjelmen før vi triller nedover fra snuplassen. Heldigvis er det bare nedoverbakke hele veien til Skansebakken. Returen tar vi på nordsiden av Fløyta. Her ligger noen av de mest idylliske plassene i hele Sørkedalen, som Slora og Ospeskog.

Slora.

Fem og en halv time etter avreise er vi tilbake ved Skansebakken. Noen av oss er litt kalde, mens andre koser seg i vogna, godt innpakket med lue og teppe. Vidvangshøgda var et nytt og fint bekjentskap. Dessverre fikk vi ikke sjekket ut alle potensielle utsiktspunkter, men vi fikk med oss noen virkelig gode og opplevd kvaliteten Vidvangshøgda har å by på.

Flere bilder

Flere bilder finner du, som alltid, på I det fri sin Flickr-konto.

Kart

Publisert 07.07.16