Katnosa

Katnosa

 

Litt sent på ettermiddagen en dag i juli parkerer vi bilen ved Stryken og tar syklene av bilen. Ut av bilen velter to voksne, to barn, to sykkelvogner, fire soveposer, to ryggsekker, hjelmer, nister, nøtter og alt for mye av det man ellers trenger til en familietur i Marka. Denne gangen skal vi til Katnosa.

Stort mer midt i Marka enn Katnosa er det vanskelig å komme, uansett hvor man starter. Tar man en titt på kartet ser man det samme. Midt i Marka, og av mange regnet som selve indrefileten i Oslomarka, hvor Katnosa utgjør halvparten av navnet i naturreservatet Spålen-Katnosa.

Kart over Katnosa

Jeg har vært her mange ganger før, spesielt på vinteren, og det som kjennetegner dette naturreservatet er den fine variasjonen mellom tilsynelatende urørt natur og gammelt kulturlandskap. Mange steder er det så lenge siden skogen har vært drevet at den fremstår som urørt og variert, med trær og skog i alle livets faser. Ispedt dette finner man seterplasser så gamle at ingenting er igjen av dem, mens andre seterplasser har vært i drift nesten opp til vår tid. Og sist, men ikke minst, finner vi vannveien til Oslo som vitner om en tid der tømmerhogst og transport av tømmer var en vesentlig mer strabasiøs jobb enn i dag. Tømmer ble hugget og slept ut til nærmeste vannvei, for så å bli fløtet til byen. Etter at fløten opphørte på 1970-tallet er det kun anleggene tilbake som vitner om datidens aktivitet i Marka.

Som så ofte når man skal inn i Marka så skal man opp, og vår tur er intet unntak. Fra Stryken stasjon, 239 meter over havet, skal vi over Snøploghøgda med sine 543 meter over havet, for så å ende på 470 meter over havet ved Katnosdammen hvor vi skal bo i Turistforeningens hytte de neste dagene. Når seksåringen skal sykle selv, treåringen skal sitte i vogna og bagasjen trekkes i bagasjevogn, blir det en bra tur for oss alle.

«Er dere brunsnegler, eller!?» roper seksåringen idet hun tråkker ivrig avsted mot broen over smalet som skiller Harestuvatnet fra Strykenvatnet. I vår familie opererer vi med to team, funnet opp av seksåringen selv: Team brunsnegle når det går tregt og sakte og ting er litt trist eller vanskelig eller leit, eller Team harelabb når farten er høy og humøret på topp. Akkurat nå er det Team harelabb som setter avsted. Temperaturen denne dagen er heldigvis bra. Ikke for varmt, ikke for klamt, ikke for mye insekter og ikke for mye sol. Perfekt sykkelvær!

Fra Stryken

Skillingen passeres med bra tempo, før vi står i krysset opp Nyseterveien som — naturlig nok — går forbi Nysætra og videre opp Almedalen. Veien blir brattere og Team harelabb avløses av Team brunsnegle. Det motiveres med pause etter fire kilometer, og med en innsats som kunne gitt jobb som profesjonell motivator, tar vi pause etter fire kilometer. Interessant nok var fire kilometer akkurat så høyt oppe i Almedalen at vi finner masse markjordbær. Vi finner også kjeks, rosiner, nøtter og vann. De siste riktignok i bagasjevogna.

Det store vanntyveriet

Opp Almedalen begir vi oss inn i et område av stor interesse for dem med overdreven interesse for Marka-historie. Slik som for eksempel undertegnede. Det er her vi ser de aller første sporene etter anleggsvirksomheten som i sin tid la om vannføringen fra Gjerdingen og ned i Nitelva og videre ut i Glomma, til å renne om Store Daltjuven til Store Sandungen og ned Akerselva og Oslo.

Almedalen

Det store vanntyveriet

Denne omreguleringen av vann ble kalt «Det store vanntyveriet» fordi mange anså det som et tyveri av vann fra å renne ned Hakadal til å renne ned gjennom Oslo. Behovet var todelt. Det ene var å sikre det stadig økende behovet for drikkevann i en voksende hovedstad, det andre var at industrien langs Akerselva krevde stabil vanntilførsel. Derfor omregulerte man altså vannet fra Gjerdingen, som er et av Markas største vann og også det dypeste, til å ta en ny vei gjennom Marka. Dette ble gjort i to etapper. Først gjennom en 3,7 kilometer lang tunnel fra Gjerdingen til Store Daltjuven og deretter en 1 kilometer lang tunnel fra Store Daltjuven til Ingvaldsflaten ovenfor Sandungskalven i Store Sandungen.

Det første synlige tegnet vi ser på denne aktiviteten langs vår tur, foruten de vakre steinsatte veiene og stiene, er tunnelutløpet fra en sidetunnel til tunnelen mellom Gjerdingen og Store Daltjuven. Vår plan er å ta lunsj ved Store Daltjuven, og rett ved veien før man kommer til Store Daltjuven, ligger utløpet av denne sidetunnelen gjemt bak et gjerde slik at intetanende syklister ikke skal tråkke beint utfor kanten og ned i utløpet.

Det store vanntyveriet anno 2021

Når vi kommer til Store Daltjuven oppdager vi Det store vanntyveriet anno 2021. Vi vet fra før at damanlegget på Gjerdingen er under oppussing, og at Gjerdingen derfor er tappet kraftig ned slik at det ikke skal renne vann verken i tunnelen eller i overløpsanlegget ned Gjerdingselva. Men at denne nedtappingen også skulle gjelde Store Daltjuven var vi ikke klar over. Så nå står vi der, på kanten av det som normalt ville vært Store Daltjuvens bredde og titter ned på noe som likner på månen. Vi anslår at vannet er tappet ned 5-6 meter.

Store Daltjuven

Jeg har aldri vært ved Store Daljtuven før. Dermed er dette en spesiell og sjelden anledning til å betrakte anlegget og tunnelen som knapt har vært synlig siden den sto ferdig i 1909 etter åtte års anleggsarbeider. Siden jeg aldri har vært ved Store Daltjuven før, har jeg heller ikke vært kjent med hvor tunnelen munner ut i vannet. Jeg var kjent med at den kom ut under vann og aldri har vært synlig, derfor var det ren flaks at utløpet også er her vi akkurat står.

Store Daltjuven

Før vi i det hele tatt får tatt frem nistene er hele Team harelabb på vei ned mot skåret i fjellet som vitner om det åpenbare: At det er her tunnelen renner ut i Store Daltjuven. Instinktivt tenker jeg på om det er noen risiko ved å bevege seg ved utløpet, men jeg resonnerer meg frem til at det for det første er anleggsarbeider ved Gjerdingen, og dersom det skulle bli økt vannmengde ville den komme så sakte at det ikke ville være farlig å bevege seg rundt åpningen.

Så står vi der, og titter inn i et sort, lite hull og ganske anonymt hull i fjellet. Pappa forklarer ivrig om hvorfor tunnelen er laget og at vannet vi får hjemme i springen kanskje har rent igjennom akkurat denne tunnelen på sin vei ned til Maridalsvannet som er Oslos drikkevannskilde den dag i dag. I hvert fall inntil skandaleprosjektet med ny vannforsyning i Oslo blir ferdigstilt, og hovedstaden vil få sitt vann dypt nede i Holsfjorden i Hole kommune i Ringerike.

Det sorte hullet måler noe slikt som 2,4 ganger i bredden og 1,8 meter i høyden. Det renner fortsatt litt vann ut av åpningen, blant annet fordi tunnelen har tilsig ikke bare fra Gjerdingen, men også forsynes av vann fra Grimstjernet ledet via Grimstjernputten. Også dette en liten ingeniørkunst med renner og anlegg og vertikale tunneler.

Tunnelen mellom Gjerdingen og Store Daltjuven

Det hadde vært utrolig spennende å gå tunnelen. Man kan kanskje lure på hvorfor det ville vært spennende å gå 3,7 kilometer gjennom svarte fjellet, monotont og ensforming, men jeg synes nå det. Og det hadde vært fullt mulig med tanke på størrelsen på tunnelen. Om det ville vært gjennomførbart er noe annet. Slam og stein dekker bunnen og det ville vært en stri jobb å ta seg frem. Men sist, men ikke minst ville det vært uakseptabelt risikabelt. Man tar seg ikke inn i slike åpninger med mindre man jobber på selve anlegget. Plutselig kommer det vann, det raser eller annet uforutsett skjer.

Vi titter på åpningen og imponeres av at man for godt over hundre år siden var i stand til å bygge en tunnel så presist som denne. Gjerdingen ligger 448 meter over havet. Store Daltjuven ligger 444 meter over havet. Fallet på tunnelen er oppgitt til å være bare tre meter på hele 3,7 kilometer. I praksis nesten vannrett. Nå nyter vi godt av at det fortsatt renner ganske bra i tunnelen, så vi sjanser på å fylle opp drikkeflaskene med iskaldt vann før vi returnerer til den fine plassen ved vannkanten. Vannet er krystallklart, så vi ser tvers igjennom det.

Til lunsj nyter vi nystekte pizzasnurrer, mens vi betrakter det fine overrenningsanlegget der overskuddsvann fra Store Daltjuven ledes over en fin terskel og ned i tidligere nevnte sidetunnel. Det spises pizzasnurrer og det fjases og lekes, før vi pakker ned i bagasjevogna og sykler videre mot Snøploghøgda. Det blir liksom milepælen, siden dette er det høyeste punktet på dagens tur, og det herfra for det vesentligste er nedover til Katnosdammen.

Store Daltjuven

På vei mot Snøploghøgda tråkker vi igjennom det som er typisk kulturlandskap nord i Nordmarka i dag. Pistrete grantrær, gamle setervoller og masse husdyr. Sau og ku ferdes fritt, og vi hilser hyppig på spesielt sau. Fine på avstand. Skumle på nært hold. Og så etterlater de seg ekstremt mye drit i veien, som samtlige hjul i hele familien får stifte bekjentskap med. Vi får sauebæsj på sykkelhjulene og på skoene. Sånn er det når man ferdes i Marka.

Snøploghøgda

Etter en liten stund når vi endelig Snøploghøgda. Pappa har annonsert at det står noe rart på toppen, og når vi nærmer oss spekuleres det i hva det er. Et telt! Nei. En bil! Nei. En grå ku! Nei. Men når vi kommer opp ser alle hva det er. En diger snøplog! Den dag i dag står det selvfølgelig en snøplog på Snøploghøgda.

Snøploghøgda

Snøploghøgda har fått navnet sitt fordi det var her snøplogen ble parkert i gamle dager. Det var plassen Østbråtan rett øst for Katnosa som hadde ansvaret for å holde veien vinteråpen mellom Katnosa og Gjerdingen, og siden det var lettest for hestene å trekke plogen i nedoverbakke, ble plogen altså plassert på det høyeste punktet, på punktet vi i dag kaller Snøploghøgda.

Og siden vi nå står på det høyeste punktet betyr det at vi skal nedoverbakke nesten helt ned til Katnosa. Plutselig avløses Team brunsnegle av Team harelabb og seksåringen synger og hviner i front, lykkelig uvitende om Markas mange motbakker. Hjulene ruller lett i sikk-sakk mellom kurukene ned forbi Østbråtan, før vi til slutt står i krysset hvor vi kan ta mot Katnosa gård eller retning Sandungen. Vi skal sistnevnte.

Her treffer vi også strømledning langs veien. Helt her inne i hjertet av Marka er det strøm. Trukket i en tid hvor man tenkte det ville være fastboende eller fast drift på Marka-plassene for alltid. I dag ville man kanskje latt være. Jeg vet ikke. Strømtrekket kan du følge fra Sørkedalen til Kikutstua, videre langs Hakloa og sør for Store Sandungen og videre helt hit til Katnosa, hvor den også fortsetter til Elgstøa, Gjerdingen gård og Gjerdingen dam. Vi skal ikke klage, for strømtrekket som ikke er høyere enn tretoppene er ganske anonymt, og det er også trukket strøm inn til huset på Katnosdammen hvor vi skal bo. Det vil si at vi får innlagt strøm, men ikke vann. Strøm er luksus.

Katnosdammen

Katnosdammen er veiløs og den siste biten frem til huset går over bred trillesti, fint tilrettelagt også for oss som kommer med brede vogner. Noen har tenkt. Å ankomme Katnosdammen er alltid et flott syn, idet man kommer ut av skogen ned mot vannet og ser Katnosa bre seg ut foran en. Den gamle steindemningen som leder over til huset på den andre siden og det gamle anlegget for regulering av vannmengden som fortsatt er bevart omtrent intakt. Huset som altså tilhører Turistforeningen og som ligger flott mellom bjørketrær og graner. I det hele tatt en svært idyllisk plass.

Katnosdammen

Huset på Katnosdammen er et hus i ordets rette forstand. Det er ingen hytte. Det ble bygget i 1885 som damvokterbolig for damvokteren med familie som bodde her. Det er vanskelig å tenke seg hva en slik jobb innebar. Hva gjorde egentlig en damvokter? Tittet på vannet? Regulerte høyden litt opp eller litt ned? Uansett var det åpenbart en viktig jobb, for mange av damanleggene i Nordmarka hadde slike damvokterboliger, og damvokteren bodde altså her med hele familien. Den første damvokteren på Katnosdammen tok da også det passende navnet Lars Halvorsen Katnosdammen.

I omtrent 80 år var det fastboende på Katnosdammen, før fløten tok slutt og dammene i større grad ble fjernstyrt og automatisert, eller rett og slett ikke hadde noen funksjon lenger. Så vidt jeg forstår er demningen på Katnosdammen ikke regulert lenger, men satt til fast vannstand. I over 20 år stod huset ubebodd, før Turistforeningen endelig fikk leie det og har siden drevet det i den stand vi kjenner det i dag.

Katnosdammen

Hovedhuset er en pen og enkel konstruksjon. Omtrent kvadratrisk og fire kvadratriske rom i første etasje. I midten av dette igjen en stor pipe opprinnelig med ildsteder i tre av rommene, i dag bare to. Man skjønner jo hvorfor man bygde slikt før i tiden. Energieffektivt og god varmespredning og varmetilgang i alle rom. I dag finner man entré, kjøkken, stue og et soverom i første etasje, mens det er et stort og et mindre soverom oppe. Totalt 17 sengeplasser.

Det er rart å tenke på at det bare er to år siden vi var her sist, og at vi da delte hytta med mange andre mennesker. I år leies hytta kun ut i sin helhet, og det er ikke åpent for dagsbesøk. Det vil si at vi har 17 sengeplasser for oss selv. I dag ville det vært fullstendig fremmed med andre mennesker her. Rart hva en pandemi etter 16 måneder gjør med psykologien. Samtidig er det noe avslappende med å bare være oss. De neste dagene har vår familie Katnosdammen helt for oss selv. Vi kan rote og bre oss utover slik vi selv ønsker, på godt og vondt.

Stemningen er på sitt aller beste idet vi låser oss inn i hytta. Det gis klar beskjed om at skoene også her skal av i gangen, så spinner ungene rundt som to elleville apekatter som skal utforske alle rommene, tingene og stedene. Vi titter på hele hytta, men blir av tidens årsaker enige om å kun begrense oss til å bruke de tingene og rommene vi trenger for besøket. Vi bosetter oss i første etasje, dermed blir andre stående ubrukt.

Vel fremme går dagen med til å utforske Katnosdammens muligheter. Det bades og vi trekker ut en kano og finner redningsvester og får oss en nydelig tur i kano på Katnosa før middag. Utedoen inspiseres med skrekkblandet fryd. Det er mye som skal læres. Junior er glad han fortsatt bruker bleier…

Katnosa

Å reise og sove på nye steder er alltid spennende for en småbarnsfamilie. Hjemme sover barna på hvert sitt rom, nå skal alle sove sammen. Heldigvis sover barna som oftest natten igjennom, men sånn er det ikke alltid på nye steder. Junior, som fortsatt er bedagelig nok til å sove i sprinkelseng hjemme, skal sove i vanlig seng. Natten forløper fint, før junior mot morgenkvisten begynner å rulle såpass mye på seg at han til slutt ruller ut av senga og står på gulvet og titter på oss med trange øyne. Jeg legger ham og han sovner igjen, men jeg blir naturlig nok bare døsende inntil han våkner igjen rundt halv syv.

Omsider blir det frokost og vi snakker om planen for dagen. Kanotur på Katnosa! Dette har vært høyt oppe på ønskelisten for oss lenge. Vi bretter ut kartet og peker og titter og snakker om hva vi har lyst til å se. Så pakker vi sekken med det vi trenger for dagen: Nister, nøtter, snacks og sist, men ikke minst, kake med lys til junior som fyller tre år akkurat i dag.

Så tar vi på oss skalltøy på beina og skikkelige sko så vi ikke blir våte bak og på beina. Vi får på redningsvestene igjen, som strengt tatt er i største laget for begge barna, men som ved litt heftig stramming og knyting vil gjøre nytten. Kano trekkes ut og vi fordeler oss fire personer på tre seter. Litt knot i begynnelsen, før vi ender opp med at begge barna skal sitte sammen i midten. Best plassutnyttelse og vi ser at også junior på tre evner å sitte stille og ikke lener seg over ripa.

Katnosa gård

Vi passerer Fagerlivika, som naturlig nok ligger rett nord for Fagerlisetra, og vi passerer Harpelandsvika og jeg lurer på hvorfor Harpelandsvika heter Harpelandsvika. Så nærmer vi oss utløpet av Spålselva. Jeg har åpenbart ikke gjort forundersøkelsene godt nok, for jeg vet egentlig ikke hva jeg forventer av utløpet. Vil det være stille og rolig, eller vil det kaste seg ned i Katnosa med vill og uhemmet kraft, slik vannet for eksempel gjør mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen? Siden vi ikke ser noe til utløpet har vel svaret gitt seg selv. Hadde jeg tittet nærmere etter på kartet, ville jeg sett at høydeforskjellen mellom Spålen og Katnosa bare er 14 meter, fra 478 til 464 meter, fordelt på kanskje et par kilometer. Dermed flyter Spålselva sakte og anonymt ut i Katnosa, og på avstand er det ingenting som vitner om hvor utløpet ligger. Det eneste som avslører det er hytta Flaatastø jeg vet ligger på nordsiden av utløpet, og som vi nå nærmer oss.

Spålselva

Nå titter vi rett opp Spålselva. Vegetasjonen henger over vannet og vinterens mange toppbrekte trær har gått overende i vannet, nesten så vi lurer på om det er mulig å ta seg frem med kano. Vi padler sakte innover, nesten som å følge Brødrene Dal opp Overfloden, eller Sørkedalselva som var scenen for denne legendariske serien. Ganske straks kommer vi til en terskel, der blåstien fra Fagerlisetra krysser Spålselva over en flott, steinsatt bro. Her var det riktig så fint. Høydeforskjellen er kanskje 30 centimeter. Vi legger til land, trekker opp kanoen og finner frem litt nøtter. Barna vil rundt og titte. Hvem kan klandre dem, barn på tre og seks vet ikke hva uttrykket «sitte stille» innebærer.

Spålselva

Vi titter rundt og går over broen og innover i skogen mot Fagerlisetra. Skogen er relativt tett og toppbrekk ligger strødd.

Toppbrekk i Spålsskogen

Etterhvert som den lille brusen fra terskelen i elva blir fjernere, løper de andre foran og pappa stopper lytter. Næh. Jeg går litt videre, men stopper igjen. Motordur? Her? I hjertet av Marka? I et naturreservat? Motorduren tiltar og det blir raskt åpenbart at det er lyden av helikopter. Det er ikke første gang jeg observerer Forsvarets helikopter i lav høyde i Marka. Hvorfor de gjør dette vet jeg ikke, men jeg trekker opp telefonen og filmer.

Det er ikke bare ett, men to helikopter som kommer i det jeg vil betegne som ekstremt lav høyde. De kommer sørfra over Katnosa og det banker i brystet av rotorslagene idet de flyr over oss og opp Spålselva. Hadde det ikke vært for at vi stod nede i skogen ville jeg instinktivt huket meg ned. Selvfølgelig oppleves det nærmere enn det faktisk er, men det er ubehagelig. Og ansiktsuttrykket og kroppsspråket til de yngste i familien vitner om at jeg ikke er alene om å føle ubehaget. Helvete, altså. Hva er hensikten med et naturreservat hvis dette er hva Forsvaret bruker det til?

Spålsskogen

Jeg gidder ikke banne lenge over dette og sørger heller for at Team harelabb fatter interesse for et jordvepsbol som et eller annet dyr må ha gravd i for ikke lenge siden. Det kryper jordveps på bakken og opp av hullet som huset bolet. Selve bolet ligger delvis opprevet på bakken, også dette med veps i. De ser forvirret ut og ingen av dem flyr rundt. Som gammel orienteringsløper har jeg stiftet bekjentskap med jordveps mange, mange ganger. På det verste fikk jeg vel 12-13 stikk en gang, så hele leggen hovnet opp og ble nummen. Det gjør vondt som faen! Men allergisk er jeg heldigvis ikke, og jeg håper at min toleranse for vepsegift går i arv. Vi snur og går tilbake til Spålselva.

Spålselva

Ved Spålselva betrakter vi muligheten for å ro videre. Det ser bra ut og vi finner plass til å bære kanoen over. Team harelabb hopper oppi og straks er vi igjen på vannet ovenfor terskelen. Her er det stille. I hvert fall etter at helikoptrene forsvant. Men det er fantastisk stille. Jeg pleier å si at stillhet ikke kan kjøpes for penger. Den må oppsøkes. Og her er det altså stille. Helt stille!

Spålselva

Vi siger innover Spålselva før vi ser de første sporene etter bever. Vi ror inntil og titter på nedgnagde bjørkestammer. Beveren har bredd seg i Marka og Spålselva er intet unntak.

Bever i Spålselva

Vi ror sakte videre og ser rester etter fløtninganlegg langs land. Gamle tømmerstokker forankret i myrtorven vitner også her om tidligere tiders aktivitet. Nå er det bare subtile minner tilbake.

Spålselva

Straks etter finner vi beverens hus. Jeg har kun sett beverhus som liten og kan knapt huske det, så det er morsomt å se hvor den holder hus. Vi ror sakte inntil, litt avventende for å se at vi ikke forstyrrer. Men det er stille, og ser vi på huset ser det ut som om det er en stund siden det bodde bever i det. Ingen ferske trær eller kvister som vitner om nylig aktivitet, verken i vann eller på land. Kun gamle, døde og dels råtne trær og kvister. Jeg tviler på at det er bebodd, uten at jeg kan si det med sikkerhet. Jeg kan dessverre lite om bever.

Fra beverhuset ror vi sakte oppover, forbi nydelige vannliljer, gamle bålplasser og små løker i elva. Her føler vi oss langt fra folk og dypt inne i villmarken. Dette er et utilgjengelig område av Marka og jeg tenker at det er av usannsynlig stor verdi å ha slik villmark så tett på landets hovedstad. Vernet av Marka er sågar nedfelt i en egen lov kalt Markaloven. Fremsynte mennesker har forstått verdien av å verne store skogområder av flere årsaker, blant annet for å sikre Østlandet vesentlige rekreasjonsområder. Oslomarka er rekreasjonsområde for omlag 1/4 av Norges befolkning, og spesielt nå under pandemien ser vi naturens og Markas betydning for folk. Marka har hatt en sentral rolle i å opprettholde god mental helse i en krevende tid. Som min far alltid har sagt: «Ingen dag har vært så dårlig at den ikke lar seg rette opp med en tur i Marka!» Så nå sitter jeg her, da. Bakerst i en kano. Styrmann med en tankerekke like lang som elva vi ror. Grubler litt over hvor fantastisk naturen er akkurat her.

Om ikke lenge kommer vi til steiner i elva og vannet renner tydelig. Vi ror oss inn mellom steinene og ser hvor langt vi kommer. Herfra kommer vi ikke videre uten litt ytterligere innsats, men det er ikke så viktig. Vi har fått en fantastisk smakebit på Spålselva og følelsen av skikkelig villmark i nettopp den sammen skogen som vi har rett utenfor vår egen stuedør. Vi snur og ror tilbake igjen. Tilbake forbi bålplassene, vannliljene, løkene og beverhuset, før vi igjen må bære kanoen over terskelen og vi kan skli ut i Katnosa igjen.

Vi ror en runde og betrakter den lille hytta som heter Flaatastø på nordsiden av utløpet til Spålselva. Det er en gammel tømmerhuggerkoie som eies av Løvenskiold, er velholdt og tydelig brukt nylig. Nystablet ved ligger langs veggen og terrenget bærer preg av bruk. For en fantastisk plass, mellom spredte graner langs Katnosas bredde. Tidligere var den visstnok plaget med innbrudd og folk som forsøplet og raserte nabolaget, men såvidt jeg forstår er det ikke lenger et problem. Også innbrudd her inne, da. Visstnok ungdom fra Ringerike. Men nå er plassen fin og velholdt igjen og vi ser lite søppel på vår vei.

Katnosa

Katnosa

Vi fortsetter nordover Katnosa og sikter på vestsiden av den lille øya Ørneøya, som i praksis er to øyer med mindre man ønsker å bli våt på beina. En fantastisk liten øy, så vi bestemmer oss for å lunsje her på vei tilbake. Men før det vil vi videre inn Aklangen.

Når vi kommer lenger nord i Katnosa og skal inn Aklangen, ser vi at breddene i større grad enn tidligere består av digre kampesteiner. Ikke helt ulikt det man finner ved nabovannene Skarvvatnet og Pershusvatnet, men ikke fullt så omfangsrikt. Gamle, høyreiste graner reiser seg tynne og pistete mot himmelen, ikke helt ulike dem man finner omkring tregrensen, men her er det naturligvis flere av dem. En hel skog faktisk.

Så ror vi inn Smalet mellom Katnosa og Aklangen. I dag er det ett og samme vann på grunn av reguleringen, men tidligere var dette to separate vann. Passasjen er smal, men ikke oppsiktsvekkende smal, men heter fortsatt Smalet.

Smalet i Katnosa

Idet vi kommer ut av Smalet ser vi en morsom liten øy så liten at den kanskje måler 2 x 3 meter. Det står en enslig bjørk og utgjør pynten på øya. Vi ror rundt og ser at noen har satt opp et skilt: «Diana’s Øy». Etter min forståelse etter en dame som tidligere leide hytta ved utløpet av Spålselva en periode. Rett innenfor ligger også en hytte som ser velholdt ut på avstand, og jeg undres over hvem som eier den og hvordan de tar seg helt inn hit, uten synlig sti eller vei. Det samme gjelder for øvrig hytta ved Spålselva. Kanskje kommer de sjøveien om sommeren og tar skiløypene som går rett forbi om vinteren.

Diana's øy

Det nærmer seg lunsj og alle uttrykker ønske om mat. Vi snur og setter kursen mot Ørneøya igjen. En fantastisk pen og liten øy nord-vest i Katnosa. Den har en liten leirplass helt i sør, så vi ror i land her, trekker opp kanoen og tar ut sekken.

Ørneøya

Nok en dag med pizzasnurrer. Det er lett å ta i hånda samtidig som øya utforskes både av store og små. De små insisterer på gjemsel. Pappa insisterer på at han er så god til å gjemme seg at ingen noen gang vil finne ham. Dermed gjemmer Pappa seg først. Det er klart, når man er iført Forsvarets skallbukse, modellen «Recon» produsert av Norrøna, så har jeg allerede der en fordel i god kamuflasje. De teller til 30 og så er Pappa borte. Helt borte. Jeg klatrer ned en liten skrent på østsiden av øya, kryper under en gran ved vannkanten og finner en liten siktlinje opp. Det letes og det letes, men Pappa finner de ikke. Ikke før jeg må krype opp igjen og setter meg på toppen av en stein på toppen av øya. Da får de øye på meg. «Pappa! Hvor var du!?» «Jeg var her hele tiden, jeg!» sier jeg, men blir dessverre ikke trodd. Men jeg ble i hvert fall trodd når jeg sa at ingen ville finne meg.

Denne dagen fyller junior tre år. Han har ikke noe stort forhold til det selv, utover at han forstår konseptet bursdag og at han faktisk blir tre år. Derfor har vi selvfølgelig med oss kake i kakeboks, stearinlys og fyrstikker. Det pyntes, det tennes, det synges bursdagssang og junior blåser ut alle lysene på første forsøk. Så spises det kake! For en fantastisk plass å tilbringe bursdagen!

Så setter vi kursen hjemover igjen. Denne gangen bytter vi. Pappa navigatør foran. Mamma styrkvinne bak. Plutselig merker jeg hvor mye mer slitsomt det er å sitte foran. Kanoen har naturlig nok en ergonomi som gjør den forskjellig foran og bak, hvilket for meg er negativt når jeg sitter foran. Mere krefter ut fra kroppen og dårligere beinstilling. Men det funker, og til slutt ror vi i land igjen ved Katnosdammen.

Vi trekker opp kanoen, legger på plass årer, henger opp vester og låser naustet etter oss. Vi rydder og skifter litt, før det blir litt fritid på alle. Mamma får seg en løpetur på blåsti til Fagerlisetra, mens Pappa holder fortet med to troll som bader. Jeg skulle gjerne sett Fagerlisetra selv, men det har jeg til gode til en annen tur. Det rapporteres for øvrig om at Fagerlisetra er en flott, sørvendt plass som er verdt besøket.

Etter at Mamma er tilbake går vi sørover langs Katnoselva. Det er et skilt hvor det står «Minnesmerke» som peker sørover og merkene går over skåveggen som tidligere var en del av fløtningsanlegget som hjalp tømmeret med å holde seg i elva i svingen sørover mot Storløken. Det står ikke hva minnesmerket er og jeg har ikke gjort hjemmeleksa før vi går, så vi er litt spent på hva vi faktisk ser etter. Stien er lite brukt, men blåmerket og lett å følge. I hvert fall hvis man ser vekk fra all toppknekken. Det er faktisk så mye at det er vanskelig for de minste å ta seg frem, så vi snur. Men vi skal senere lese at det er en flystyrt hvor piloten omkom og årsaken aldri ble funnet. Venner av piloten reiste et minnesmerke over ham ca. 500 meter sør for Katnosdammen.

Katnoselva

Tilbake på hytta er det middag. Så er det kveldsaktiviteter, denne gangen litt roligere når det nærmer seg sovetid. Pappa leser og plutselig soves det på armkroken. Bare å bære junior rett i soveposen. Når også seksåringen sover litt senere, trekker vi frem en øl som nytes i de siste restene av dag ute i gresset. Vi har flottet oss med to øl på denne turen. En i går. En i dag.

En ny dag gryr og i dag skal vi hjem igjen. Vi spiser god frokost som vanlig, før alle rydder litt og så trekker Mamma ut med barna før Pappa vasker og rydder det siste. Det var fint rengjort da vi kom, og regelen er som alltid at det både skal være finere enn da vi kom og i slik stand man selv ønsker å finne det. Godt fornøyd med egen innsats låser vi døren etter oss rundt tolv og triller igjen syklene langs trillestien ut til veien.

Denne gangen er det litt greiere å se for seg hva vi har foran oss. Nå er det for det meste oppover til Snøploghøgda. Deretter det bare nedover. Men motbakke er motbakke. Det jobbes med motivasjonen, men heldigvis er det ikke mange høydemeter før vi igjen står på toppen.

Returen tenker vi å legge om Gjerdingen og spise lunsj der. Hjulene ruller lett og billig utforbakke, forbi avkjøringen til Elgstøa, før vi snart står i krysset inn til Gjerdingen. Dessverre kommer vi ikke langt. Det vil si, stien gjennom området og over elva til den andre siden og videre nordover gjennom Fjellmyra er provisorisk anlagt, men resten av området er avstengt av gjerder og en diger anleggsplass. Som nevnt tidligere er damanlegget under oppussing, men at det er så opparbeidet som dette hadde vi ikke sett for oss.

Gjerdingen

Jeg håper de har vett til å sette i stand det gamle damanlegget til opprinnelig standard, for det var et smykke av et damanlegg i stein. Nå er det bare et digert krater. Trist nå, men jeg er optimist. Jeg skulle gjerne også sett innløpet til tunnelen vi så andre enden av i Store Daltjuven, men her er det altså stengt. Imidlertid så jeg følgende bilde postet på den utmerkede Facebook-gruppen for Oslomarka. Jeg har forsøkt å få rede på opphavsmann til bildet uten hell, og håper aller nådigst på at det er i orden at det gjengis her.

Gjerdingen

Her er ingen blivende plass for å spise lunsj, så vi returnerer og sykler retning Stryken for en bedre egnet plass. Etter et par hundre meter finner vi en fin voll langs veien, hvor vi bretter ut tepper og slår oss ned i den varme sola. Men det er ikke bare varmt, det er også insekter, og Pappa demonstrerer hvordan mygg ser ut når de har sugd blod og deretter blir klasket flate. Vi spiser og steker oss i sola, før vi igjen ruller videre.

Om ikke lenge kommer vi til det som på kartet heter Tunneltippen. På venstre side av veien kaster terrenget seg bratt nedover. På høyre side av veien en sidetunnel til tidligere nevnte tunnel mellom Gjerdingen og Store Daltjuven. Man stirrer rett inn i svarte berget gjennom et gitter som stenger inngangen. Ikke så mye å se på, men morsomt. Lurer på hvordan anlegget henger sammen, med tanke på at det i daglig drift renner vann i hovedtunnelen, mens denne sidetunnelen er tørrlagt og åpenbart også pleier å være det.

Tunneltippen

Vi ruller videre, forbi Svartvann som ser utrolig idyllisk ut på østsiden. Så står vi i krysset ved Almedalsputten. I stedet for å ta samme vei ned Almedalen, sykler vi heller om Gjerdingselva. Ved første krysning fyller vi opp flaskene i varmen. Dette er helt klart den varmeste dagen på turen. Her står vi også i krysset opp til Fjellsjøen. Jeg har kun vært i nordenden av Fjellsjøen og skulle gjerne også sett hytta i sørenden. Har man lest boken «Nordmarka: Eventyr og eldorado» av Johannes Dahl fra 1942, vet man at denne hytta er sentral i boken. Hytta besøkes ofte av forfatteren og familiens venn Iver Kjøpsta’n som er en ekstremt overtroisk og pessimistisk karakter setter visst ikke sine bein ved Fjellsjøen for der holder huldra til. Selvfølgelig. Huldra holdt til overalt i Marka i gamle dager, det er bare å lese en annen bok «Mystikk og overtro i Oslomarka». I dag vet vi bedre, men det er lett å forstå hvorfor man tenkte som man gjorde i gamle dager. Hjernen spiller sine puss.

Mot Fjellsjøen

Hulder får være hulder. Vi ruller videre. Ned alle bakkene og endelig ruller vi inn på Stryken igjen. 27°C står det i bilen. Vi skrur på klimaanlegget mens vi pakker inn i bilen, spiser litt nøtter og drikker vann. Viktig å få i seg nok væske på en slik dag.

Det er ingenting som kunne vært bedre ved denne turen. Fantastisk vær, glimrende innsats av Team harelabb og masse flotte naturopplevelser. Vurderer du turen til Katnosa er svaret selvsagt.

 

Publisert 05.08.21

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2021 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund