Oppkuven med barn

Oppkuven med barn

 

Oppkuven er et av de mindre tilgjengelige stedene i Marka, og byr på urskog og fantastisk utsikt for den som tar turen. Men er det egentlig mulig å komme seg dit med små barn?

Det er langt til Oppkuven, uansett hvordan man vrir og vender på kartet. Fra Sørkedalen er det ca. 11 kilometer. Fra Damtjern er det kanskje 12. Og det er bare én vei. Man skal også tilbake. Selv uten for mye bagasje er Oppkuven en lang dagstur med mye stigning.

Krokskogen og Oppkuven står for meg som et av de fineste områdene i Marka. Kombinasjonen av det gamle kulturlandskapet på Ringerike, av det litteraturhistoriske fra blant annet Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr og ikke minst den urørte naturen.

Litt historie

Frem til siste halvdel av 1800-tallet krevde jernverkene ved Bærums verk og Hakadals verk store mengder trekull. Dette ble utvinnet ved å hugge tre og lage trekull av det i såkalte kullmiler. Det gikk derfor hardt utover skogene i Oslomarka, hvor det meste i perioder ble hugget ned. Det var blant annet derfor Peder Anker kjøpte skog oppover i Land og Valdres og fikk anlagt kjerraten i Åsa for å frakte tømmeret via Tyrifjorden og Steinsfjorden og opp igjennom Marka, for så å fløte det ned Lysakerelva.

Området rundt Oppkuven, derimot, var så utilgjengelig at det forble urørt. Det er derfor vi i dag har noen områder med urskog rundt Oppkuven, det vil si skog som aldri har vært hogd. Dette finnes det svært lite av i Norge, og er også en av årsakene til at naturreservatet Oppkuven-Smeddalen ble opprettet.

Oppkuven

Løsningen

Etter å ha tittet på alternativene på kartet konkluderte jeg med at det ikke er mulig å ta seg til Oppkuven med barn med bare ett fremkomstmiddel. Det ville bli for langt å gå med bæremeis og man kan ikke sykle helt til toppunktet. Dermed ble det en kombinasjon.

Alternative startpunkter er det heller ikke mange av. I praksis begrenser det seg til Sørkedalen i sør og Damtjern i nord-vest. Det er omtrent like langt fra begge, men Sørkedalen ligger vesentlig lavere enn Damtjern. Førstnevnte ligger ca. 200 meter over havet, Damtjern ca. 450. Dermed sparer du 250 høydemeter ved å starte på Damtjern.

Vi satte sykkelen på taket av bilen, la sykkelvogna og bæremeisen i bagasjerommet og kjørte til Damtjern. Det er parkeringsavgift på 20,- kroner som betales kontant. Her pakket vi utstyret i vogna og stroppet bæremeisen fast til sykkelvogna. Vi har en god sykkelvogn fra Thule som har et slags takstativ for å feste bagasje på toppen. Uvurderlig for turer som dette.

Alternative ruter

Fra Damtjern er det flere alternativer for å nå toppen. Man kan sykle langs Oppkuvbekken til Store Oppkuvvatnet sør for Oppkuven. Denne turen har vi gått tidligere og er definitivt verdt å gå hvis du ikke har vært på Oppkuven før. Fra Store Oppkuvvatnet går du rett inn i den tidligere omtalte urskogen på vei opp mot Oppkuven. Her kan du også hilse på «Gamla på Oppkuven», Norges nest eldste grantre inntil hun døde for et par år siden. Hun er uansett et flott syn og verdt besøket. Koordinatene finner du på dette kartet. Vi kommer tilbake til Gamla om litt.

Alternativet er å sykle på nordsiden av Oppkuven, opp Kuvelia. Her møter du blant annet Nordre Kuvelia, Milorg-base under krigen og vel verdt en stopp og en pust i bakken. Nærmere toppen svinger veien 180° og du treffer den blåmerkede stien til toppen.

Vi parkerte her sykkelen og vogna og pakket det vi trengte over i bæremeisen. Herfra er det kun et par kilometer til toppen, men det er ca. 115 høydemeter.

Til topps

Oppkuven

På veien opp tok vi turen innom Søndre Kuvelia. Herfra er utsikten østover fantastisk. For vår del var det på tide med lunsj, så vi tok oss til rette på benken i solveggen og forsynte oss av vannet i det som så ut til å være en ny brønn.

Søndre Kuvelia

Sandungen sett fra Søndre Kuvelia.

Sandungen sett fra Søndre Kuvelia

Søndre Kuvelia

Fra Søndre Kuvelia gikk vi tilbake til den blåmerkede stien og fulgte den til toppen.

Oppkuven

Oppkuven

Oppkuven

Terrenget er kupert og ikke spesielt lettgått. Går du med bæremeis bør du være stødig på beina. Noen steder må du klatre opp, andre steder klatre ned. Med ett går det igjen bratt oppover og plutselig åpenbarer tårnet på toppen seg i en liten glenne.

Jeg var på forhånd spent på hvordan vi skulle organisere oss på toppen. Sist vi var her var tårnet ikke spesielt enkelt å bestige. Stigen var på utsiden, med lang avstand mellom trinnene og plattformen på toppen ikke spesielt godt sikret. Heldigvis slapp jeg å gruble for mye på hva vi skulle gjøre. Tårnet har vært pusset opp siden sist. Det har kommet en utvendig spiraltrapp og plattformen på toppen har blitt bedre sikret. Klarer du å ta deg til Oppkuven klarer du også å komme deg opp i tårnet.

Oppkuven

Det har også kommet en ny sikteskive som forteller deg hva du ser i de forskjellige himmelretningene. Ubetalelig for slike som meg som elsker god utsikt. Sist vi var her tok jeg også et panoramabilde over hele utsikten.

Sandungen sett fra Oppkuven.

Sandungen sett fra Oppkuven

Vesleflåtan.

Vesleflåtan sett fra Oppkuven

Ringkollen over Storflåtan.

Ringkollen sett fra Oppkuven

Gyrihaugen.

Gyrihaugen sett fra Oppkuven

Tryvannshøgda og Voksenåsen.

Tryvannshøgda og Voksenåsen sett fra Oppkuven

«Gamla på Oppkuven»

Som nevnt tidligere står et av Norges eldste grantrær ved Oppkuven, «Gamla på Oppkuven». Hun er sørgelig nok død, men er allikevel et flott syn. Hun var vårt andre mål for denne turen. Men hvordan finner man egentlig en gammel gran i en skog full av gamle grantrær?

Oppkuven

Ikke akkurat molteår.

Oppkuven

Datteren min sovner i bæremeisen i det vi forlater toppen og setter kursen mot Gamla. Pludringen stanser og det blir helt stille i skogen. I dalen der Gamla skal stå stopper jeg opp og legger merke til hvor stille det er. På toppen var det en liten trekk. Her nede er det helt stille. Ikke et vindpust. Ikke en lyd. Stillhet er sjelden vare, og det er først når du oppdager den at du legger ordentlig merke til den. Skikkelig stillhet er påtrengende. Jeg liker stillhet.

Oppkuven

Så står vi der, da. Midt nede i den tykkeste granskogen Marka har å by på. Som gammel orienteringsløper fikk jeg følelsen av å være på løp, men at hver eneste gran i hele naturreservatet var en post. Hvordan finne riktig tre når alle er gamle og ganske like? Jeg kikker rundt meg. Bare grantrær. Signalementet på Gamla er at hun har knekt topp og kanskje er død. Jeg kikker rundt meg igjen. Masse døde trær og omtrent alle trærne har knekt topp. Man snakker om å finne nåla i høystakken. Å finne grana i granskogen er ikke veldig mye enklere.

Ikke Gamla.

Oppkuven

Heller ikke Gamla.

Oppkuven

Fortsatt ikke Gamla.

Oppkuven

Ikke Gamla, dette heller.

Oppkuven

Slett ikke Gamla.

Oppkuven

Men så, etter å ha traversert først sydover nederst i lia og så nordover litt lengre oppe, var det ingen tvil da hun endelig stod foran meg. «Der!» utbrøt jeg høyt da jeg så henne.

Gamla!

Gamla på Oppkuven

Jeg bruker lang tid bare på å betrakte henne. Jeg har aldri sett en så gammel gran før. Hun er verken tykkere eller høyere enn trærne rundt, men stammen og grenene vitner om at hun er langt eldre enn de andre. Jeg forstår dem som sier at man lærer gamle trær å kjenne. Det er først etter å ha sett en så gammel gran at jeg vet hva jeg skal se etter. Barken er grov, som på en furu. Grenene tette og tykke og og med grov bark. Det er — uten å verken fornærme noen av partene — litt som å betrakte et veldig gammelt menneske.

Gamla på Oppkuven

Gamla på Oppkuven

Gamla på Oppkuven

Jeg markerer punktet på GPS-en og fotograferer henne på alle tenkelige vis. Som nevnt fikk jeg på forhånd tips om at Gamla visstnok var død. Det kan jeg herved bekrefte, noe bildene sørgelig nok viser. Allikevel var hun et fantastisk syn. Etter å ha gått rundt henne et par ganger fant jeg i tillegg en liten planke slått ned i bakken ca. fem meter unna. Her har det vært folk før og etterlatt seg en markør.

Gamla på Oppkuven

Tur — og retur

Jeg kaster et blikk på klokken. Den nærmer seg fire. Det er langt på dag og i bæremeisen sover en som snart skal ha middag. Dessuten skal vi også komme oss hjem innen det blir leggetid. Hjemveien er lang.

Oppkuven

Den opprinnelige planen var å følge den blåmerkede stien som går vestover fra Oppkuven og ut til enden av veien vi kom syklende på. Men klokka tatt i betraktning bestemmer jeg meg for å gå raskeste vei tilbake til veien. Jeg bruker kart og kompass og drar rett nordover og ned i granskogen. Noen minutter senere står vi på skogsbilveien. Hun i bæremeisen er i ferd med å våkne. Det passer bra. Jeg serverer middag og hun leker med to steiner mens jeg pakker om fra bæremeis til vogn og skifter og gjør oss klare for returen til Damtjern.

Oppkuven

Oppkuven

Opprinnelig var planen å sykle om Storflåtan. Men klokken er blitt ti på fem, så da tar vi korteste vei tilbake, under Atjernmyrene, som er ca. 10 kilometer. Det var for øvrig her Asbjørnsen gikk seg vill i historien «En sommernatt på Krokskogen». Det går unna nedover Kuvelia, men vogna er bred og har god fjæring og ligger på veien som en overkjørt padde. Returen går på nøyaktig en halvtime. Vi får underholdning av en flokk sauer ved Damtjern, mens vi pakker oss inn i bilen og kjører hjemover.

I etterkant har jeg blitt oppmerksom på at det står enda flere gamle grantrær under Oppkuven. Her finner vi flere av trærne på listen over Norges eldste grantrær. Jeg vedgår gjerne at det er en meget eksotisk hobby å besøke gamle trær, men det er noe uendelig vakkert over den komplekse strukturen de har og at Gamla har levd siden 1545. Under Oppkuven finner vi både Smaltjernsgrana, Gjelleråsengrana og Gopletjernsgrana.

Vi sees igjen, Oppkuven!

Som alltid finner du flere bilder fra vår tur til Oppkuven på vår Flickr-konto.

Vårt rutevalg ser du på kartet under.

 

Publisert 21.08.16

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2017 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund