Ved en tilfeldighet kom jeg over en omtale av gammelskog på Krokskogen. I omtalen ble det Langvassbrenna naturreservat omtalt, et helt nyopprettet reservat beliggende i Jevnaker kommune i Oppland, helt nord-vest på Krokskogen. I Miljødirektoratets omtale av Langvassbrenna naturreservat, heter det at
Skogen er gammel i det meste av området, med gran og furu i store dimensjoner og mye død ved, inklusive furugadd. Det er relativt gode forekomster av rødlistede arter knyttet til død ved og fuktige bergvegger, og blant annet lappkjuke (EN), gul snyltekjuke (VU) og langt trollskjegg (VU) er registrert. Området har svært gode kvaliteter som leveområde for storfugl i form av mye eldre furu-/barblandingsskog og beitefuruer samt flere intakte sumpskoger. Flere spillplasser for hønsefugl er registert.
Og at
Formålet med naturreservatet er å bevare et relativt stort, variert og sammenhengende gammelskogområde med forekomst av sjeldne og sårbare sopp- og lavarter.
Glad i skog som jeg er, og glad i Krokskogen spesielt, var det derfor ikke vanskelig å finne denne ukas turmål.
Selv om det selvfølgelig er mulig å ta seg inn til Langvassbrenna med andre fremkomstmidler, er bil det absolutt enkleste. Du kjører vei 241 til Klekken øst for Hønefoss og tar østover opp mot Ringkollen. Her betaler du med kort i bommen. Etter å ha passert Ringkollen skal du til venstre inn en ny bomvei, rett før nedkjøringen til Øyangen starter. Her betaler du 40,- kroner i kontanter i bommen.
Denne veien følger du til du når «Dammen» ved Mosjøen, på grensa mellom Buskerud og Oppland. Her tar du til høyre og følger veien til den slutter. Denne delen av veien er stedvis ulendt og det er ekstra praktisk med bil med høyt understell. Veien slutter i en snuplass helt inntil grensa til naturreservatet i sør.
Vårt mål for dagen var toppen av Langvassbrenna, 663 meter over havet. På veien ville vi innom Langvann øst for toppen. Disse alene gir naturligvis ikke et fullstendig inntrykk av naturreservatet, men med bæremeis på ryggen er det et fint mål.
Fra parkeringen går det sti slakt oppover mot Langvann. Vi følger skiløypa som er noe bløt. Etter en stund skiller løypa og stien lag, og vi følger stien videre helt til den slutter.
Skogens konge har gått foran og viser vei.
Der stien slutter går vi videre i terrenget. Det går slakt oppover, gjennom gammel, men ikke alt for tett skog. Granene er store og høye. Furuene er gamle og krokete og vokser slik furuer bare kan der det aldri blir hogget.
Vi passerer maurtuer høye som folk og følger dyretråkk mot toppen.
Til slutt åpner skogen seg forsiktig opp og vi står på toppen. Den er delvis skogkledt, men har fin utsikt mellom de krokete furuene. Herfra ser vi fint omkring oss, fra Rughaugen og Ringkollen i sør-vest, via Norefjell og Vikerfjell i vest, til Jevnaker og Svarttjernshøgda — Nordmarkas høyeste topp — i nord. Spesielt Tjuvenborgen helt sør på Vikerfjell markerer seg som en umiskjennelig vorte i terrenget. Jeg minnes tilbake til vår tur for to år siden, da vi gikk «Skauleis til fjells» fra Oslo til hytta på fjellet, hvor vi blant annet gikk over Tjuvenborgen.
Jevnaker.
Norefjell.
Tjuvenborgen. Umulig å ta feil av.
Blåne bak blåne mot Vikerfjell.
Svarttjernshøgda. Tårnet står til høyre i bildet.
I dag skal vi imidlertid ikke lenger enn tilbake til bilen, via Langvann på returen. Vi følger omtrent samme tråkk i retur. Langs bredden av Langvann er det spor etter bever. Vi følger stien på sørsiden og ut på en liten odde. Her er det spor av tobent bever, området er i hvert fall i bruk.
Selv om denne turen ikke var spesielt spektakulær, har Langvassbrenna naturreservat helt klart sine kvaliteter. Ideelt sett skulle vi gjerne tatt en litt lengre tur for å se mer av reservatet, men det får bli en annen gang. Denne turen var svært lettgått og byr på fin utsikt fra toppen, som er vel verdt et besøk.
Miljødirektoratets kart over Langvassbrenna naturreservat er fint å bruke på turen. Ellers er kartet over Nordmarka obligatorisk i sekken.
Under ser du vår tur.
Publisert 01.07.16
Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.
Enda flere artikler? Besøk arkivet.
© 2023 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund