Et spørsmål om ære

Et spørsmål om ære

 

En blek påskesol titter gjennom det lette skydekket, i det vi hopper av bussen på Breistølen mellom Hemsedal og Lærdal. Planen er, i år som i fjor, å gå fra hytte til hytte til hytta i Skarvheimen.

I det bussen fortsetter mot Lærdal står vi omlag 20 stykker og titter på hverandre. Alle tenker det samme: hvor mange skal nordover og hvor mange skal sørover? Vi skal sørover, opp til Bjordalsbu, DNT Oslo og Omegns høyestliggende hytte, 1580 meter over havet. Bjordalsbu har 26 sengeplasser.

To av dem som hoppet av bussen går nordover. Resten skal sørover til Bjordalsbu. Vi går først og får et lite forsprang på 5-10 minutter. Ikke at vi har det travelt, men den som kommer først får de beste sengeplassene. Sånn er det bare.

Skarvheimen 2015

Til tross for at Anne Siri er gravid i 6. måned går det raskt oppover. Fra Breistølen er det ca. 500 høydemeter til Bjordalsbu. Vi blir forbigått av en håndfull mennesker, men vi stresser ikke. Været er fint og oppstigningen fra Breistølen er en opplevelse i seg selv.

Bjordalsbu

Når vi spenner av oss skiene på Bjordalsbu er vi nummer to og tre inn døra av dem som hoppet av bussen. Inne er det allerede fullt. Vi blir møtt av hyttevakta, en hyggelig fyr med en bekymret mine. Kvelden før var det uvær i fjellet og et følge på ti måtte grave seg ned i snøhule. I dag kom de til Bjordalsbu. Det samme gjorde også dem som kom med formiddagsbussen. Og nå renner det inn enda et busslass.

Vi får to sengeplasser i overkøya i sikringsbua. Her møter vi syv godt voksne briter som akkurat har lært seg betydningen av det norske begrepet «å kose seg». Nå koser de seg med en stor flaske whisky. Det fyres i peisovnen og tilberedes mat på det trange kjøkkenet. Stemningen er upåklagelig god.

Utover kvelden renner det fortsatt inn med folk. Under den siste praten vi hadde med hyttevakta hadde han mistet tellingen da vi passerte 60 personer. 60 personer på et sted med 26 sengeplasser og et ukjent antall madrasser. Til tross for at det var trangt var det allikevel god stemning. Matlaging og oppvask gikk på skift. Det var folk i sengene. Det var folk i sofaene. Det var folk rundt bordene. Det stod folk midt på gulvet. Det stod folk i gangen. Det var i det hele tatt folk overalt.

Det er så mye folk at eneste fornuftige alternativ er å legge seg. I hovedhytta er det ikke nok madrasser, så folk blir plassert på tvers for å få plass til mer enn én person per madrass.

I det vi gjør unna kveldsstellet ser vi hvor det bærer. De aller fleste av disse menneskene skal, akkurat som oss, videre til Iungsdalshytta, kanskje DNTs aller beste betjente hytta. Iungsdalshytta har 52 sengeplasser. Fortsatt ikke nok til alle, spesielt ikke hvis det i tillegg kommer folk fra Geiteryggen og Kongshelleren i vest.

Planen er klar: vi pakker oss så klare som mulig på kvelden. Frokost får bli knekkebrød med enkelt pålegg, så vi unngår oppvask, og så gå så tidlig som mulig.

Klokken 08.20 neste morgen spenner vi på oss skiene, som de aller første. Siden vi la oss tidlig, våknet vi tidlig. Dessuten blir det så som så med kvalitetssøvn med så mange mennesker. Det lå folk både i gangen, i boden og på hyller i boden. Slitsomt for alle, men definitivt en morsom opplevelse vi ikke ville vært foruten.

Skarvheimen 2015

Skydekket henger nedover Skarvheimen i det vi tråkker utover Øvre Bjordalsvatnet. Det er ca -10°C og den rå lufta gjør det enda kaldere. Med unntak av dunjakkene, har vi på oss alt vi har av tøy. Jeg fryser som faen.

I løpet av natten har det kommet et lite lag med snø, kanskje 5-10 cm. Jeg går først og sakte men sikkert kommer varmen sigende av å tråkke spor. Vi nærmer oss vannskillet som også er fylkesgrense mellom Buskerud og Sogn og Fjordane, samt kommunegrense mellom Ål og Lærdal. Herfra er det bare utforbakke, ca. 500 høydemeter ned til Iungsdalshytta som ligger 1111 meter over havet.

Skarvheimen 2015

Mjolgedalen ned et er vakkert skue. Fra dalen reiser det seg fjell i vest, med store snøskavler som viser hvordan vinden har blåst gjennom vinteren. Det må ligge flere meter med snø i de største skavlene. Vi passerer Jøranvatnet og Mjolgetjørne, før vi etter en lang og slak utforkjøring nærmer oss Mjolgenuten.

I det vi setter oss for å spise ser vi de første menneskene bak oss. Vi må ha hatt et forsprang på kanskje 15-20 minutter, og selv om vi har hatt et fint tempo har vi allikevel tatt oss tid til å gjøre det vi kom hit for: å nyte naturen. Vi tar oss tid til å betrakte landskapet og tar bilder.

Mens vi spiser lunsj blir vi forbigått av et hyggelig ektepar. Vi veksler noen ord før de går videre. Det går noen minutter, så kommer en av britene i godt tempo og uten ryggsekk. Ingen tvil om hva som er deres strategi: å sende ut deres beste mann på ski for å sikre seg sengeplasser på Iungsdalshytta. Hvem kan klandre dem?

Vi spiser ferdig og fortsetter ned langs Mjolga mot Toviki. Vi passerer ekteparet vi snakket med, som nå har satt seg for å spise lunsj. Fra Mjolgenuten og nedover er det noen artige utforkjøringer. Briten som nå er den eneste foran oss var god på flatmark, men mangler åpenbart litt teknikk i utforkjøringene. Inntil flere steder har han signert snøen med rompa. Vi tar det pent. Ingen vits i å gå overende som gravid i 6. måned.

Vel nede ved Toviki står vi på det enorme Stolsvatnet. Herfra har vi ca. fire kilometer til Iungsdalshytta. Vi labber utover isen i sporet etter Briten, som nå raskt øker avstanden til oss. Nuvel, ingen grunn til å stresse. Men bak oss renner det på med folk på isen. Først ekteparet vi snakket med, en familie på fire og flere andre. Vi fortsetter utover isen. Briten blir stadig mindre og mindre og bak oss kommer folk stadig nærmere.

Det er da jeg innser noe essensielt: av alle de ca. 60 personene som overnattet på Bjordalsbu vil det være en skam om førstemann inn døra på Iungsdalshytta er en brite. Altså, noen må jo opprettholde Norges ære som skinasjon.

Vi bestemmer oss for å skifte taktikk: Jeg setter opp farten og gjør et forsøk på å ta igjen Briten. Det er 2-3 kilometer igjen og Briten er kun en liten muselort i horisonten. Dette skal holde hardt.

Med ryggsekk og fjellstaver går jeg diagonalgang så raskt som jeg er kar om. Noe annet er ikke mulig på isen. Meter for meter drar jeg innpå Briten. Ryggen hans vokser i det fjerne, selv om han åpenbart forstår hva som skjer bak ham.

Vi treffer løypa fra Myrland. Kun et par hundre meter igjen nå, før vi treffer motbakken opp mot Iungsdalshytta. Det er nå det gjelder. Farten kneppes opp enda et hakk og kun få meter før bakken opp mot Iungsdalshytta går jeg side om side med Briten. Ikke et ord utveksles.

I det vi når bakken ligger jeg noen meter foran. Nå gjelder det. Jeg setter inn et rykk. Kanskje ikke like nådeløst som da Petter Northug ydmyket Marcus Hellner under herrestafetten i Ski-VM i Oslo i 2011, men likefullt et rykk. Spis snø, Brite! Jeg småløper opp bakken, spenner av meg skiene og henger på stavene.

Briten har resignert i bakken.

Jeg er først.

Jeg sjekker inn på rommet og skifter av meg svett tøy. Går ned i resepsjonen og møter Briten.

«This guy raced me up!» utbryter Briten til Geirmund som driver Iungsdalshytta. Så ser vi på hverandre og ler og tar hverandre i hånda. Norges ære som skinasjon er opprettholdt. Om enn ved å parkere en 20 år eldre britisk herre med noe dårligere teknikk enn meg selv.

Iungsdalshytta

En Halling på Iungsdalshytta

Iungsdalshytta

Soloppgang ved Iungsdalshytta

 

Publisert 11.04.15

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2017 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund