Skauleis til fjells

 

Klokken er 13 i det vi låser oss ut døra en lørdag formiddag i juli. Foran oss har vi 210 kilometer som skal tilbakelegges til fots, før vi når døra på hytta i Ål i Hallingdal. Denne sommeren skal vi gå «skauleis til fjells».

Hva er skauleis til fjells?

Selve begrepet «skauleis til fjells» dukker visstnok opp i Turistforeningens litteratur omkring første verdenskrig, men det antas at begrepet er ennå eldre. Uttrykket er sammensatt av «skau» og bør være ganske åpenbart for skog. «Leis» er avledet av lei eller led, altså en vei eller et veivalg.

Det var doktor L. Andersen Aars, tidligere leder og mangeårig styremedlem i Turistforeningen, som på 1930-tallet ivret for ideen om å knytte rutenettet på fjellet sammen med byen gjennom marka. Under mottoet «skauleis til fjells» ville han merke ruter og bygge hytter for byfolk som ville starte turen hjemme og ende opp på fjellet.

Ideen fikk såpass gjennomslag at Turistforeningen reiste Vikerkoia i 1932. Vikerkoia var den første i en rekke av liknende koier som bandt sammen Oslomarka og Krokskogen med Vassfaret, hvor man videre kunne ta seg opp på høyfjellet i Hallingdal og Valdres. Senere fulgte også Hovinkoia i Holleia i 1937, samt Grønknutkoia og Tjuenborgkoia i 1942.

Skauleis til fjells anno 2014

Vår tur starter imidlertid nesten 90 år senere, hjemme på Voksenkollen i Oslo. Planen er å gå til hytta vår i Skarvheimens sør-østre hjørne, i Ål kommune i Buskerud. I følge GPS-en er det 136 kilometer i luftlinje. Med bil er det 200. Til fots anslår vi det til 210. Men hei, det er jo sommerferie og i sommerferien skal man være ute.

Men å gå fra hytte til hytte for å komme seg til fjells er vanskelig gjennomførbart. Man skal ikke titte lenge på kartet for å forstå at dersom man ønsker å gjennomføre en slik tur bør man også pakke med et telt.

Dag 1 — Nordmarka

Det er her det starter

Det er her det starter!

Det er med en viss spenning vi legger i vei. Ingen av oss har gått så langt før. Vi har vært mye på tur, men aldri så langt og så lenge. Har vi gode nok sko? Går vi lei? Får vi gnagsår? Blir vi bitt av hoggorm? Svarene har vi ikke, men helt sikkert er det at vi ikke finner dem før vi prøver.

Første dagen er det god stemning. Vi har brukt formiddagen på de siste forberedelsene og en lang og god frokost. Fra døra hjemme på Voksenkollen går det gjennom kjente trakter innover i Nordmarka. De tre Tryvanna passeres og veien følges videre nordover.

Tryvann

Tryvann — Nordmarka, Oslo

Et stykke før Nordmarkskapellet tar vi av stien mot Svartorsætra. Fra å være midt på Markas motorvei, er vi plutselig alene. Stien vitner om å være mye brukt, men ikke i det siste. Til tross for at det er en solrik dag, er vi dypt inne i skogen. Vi går gjennom dype bekkedaler med høye graner, der sola sjelden slipper til, før terrenget åpner seg opp og vi går over frodig beitemark med insekter og gresshopper og frosker og geitrams som rekker oss over øra.

Svartor

Plutselig er man langt til skogs — Svartor, Nordmarka

På Finnerud er det stengt. Kun en ensom sjel klipper gresset og fyller sommerdagen med duften av nyslått gress, før vi labber videre nordover mot Fyllingen. Det er tidlig i juli, men allerede nå innser vi at det har blitt tørt i terrenget. Bekkene vi krysser er tørrlagte. Intet vann å oppdrive. Dette kan jo bli en interessant sommer. Omsider krysser vi en liten bekk der det så vidt renner. Vi tar sjansen på å drikke oss utørste og fylle flaska til lunsj.

Markjordbær

Markjordbær

Vi finner en gresseng nær Sakariashytta for å spise lunsj. Siden dette er første dagen, har vi smurt med brødskiver til lunsj. Det gjelder å nyte ferskt bakverk mens man fortsatt har tilgang på denslags luksus. Som vanlig har undertegnede vært i overkant kreativ på nista. Edikken fra leverpostei-og-sylteagurk-skiva har marinert alle skivene, fra brunost-og-honning-skiva til rømme-og-syltetøy-skiva. Alt går ned på høykant.

Til tross for at vi startet sent på dagen, kommer vi allikevel langt. Vi rekker å se Langlivatnets innerste bredder før vi slår leir. Nede ved vannet ligger gamle hustufter og minner om bedre tider. Det er åpenbart en mye brukt leirplass. Bakken er godt nedtråkket og gresset vitner om telt som nylig har stått på gressvollen. Vi slår opp telt og kommer oss på plass, før vi tar oss et bad. Hvorfor reise til Island for å dekke kroppen med eksotisk leire i varme kilder, når man kan gni seg inn med gjørme fra Langlivatnet? Ikke like eksotisk, men det langgrunne vannet gjør at vi må tråkke oss gjennom mudderet før vi kan legge på svøm. Usikker på om vi ble noe renere, men saltet fikk vi i hvert fall bort.

Den første dagen er omme. Nå ligger vi i teltet mens sauene tråkker omkring og lurer å hva slags kunstig gressvoll de beiter rundt. Vi er i gang. Vi er skauleis til fjells.

Langlivatnet

Turens første leirplass — Langlivatnet

Kart dag 1

Dag 2 — Krokskogen

Allerede den første morgenen innser vi verdien av å slå opp teltet et sted hvor sola ikke slipper til i det den står opp. Når sola når teltduken i 8-tiden er det bare å komme seg ut. Like greit, vi skal jo på tur!

Også til frokost har vi flottet oss med brødskiver smurt i går. Det var så langt vi turte å strekke nistene. Heretter blir det for det meste knekkebrød og havregrøt.

Fra Nordmarka i går skal vi gjennom Krokskogen i dag. Vår rute går riktignok ikke i de mer eksotiske traktene av Krokskogen, som beskrevet i Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr, men allikevel er Krokskogen alltid et fantastisk område. Vi runder Kringla og får med oss den gamle tømmerrenna som ligger godt skjult mellom Svartenkoia og Kringla. Hadde vært moro med kajak.

Bever

Bever

Svartengrana

Svartengrana

Ved demningen på Hauken kommer skoene av og vi fyller vannflaska ved utløpet av Vesleflåtan. Det blir en varm sommer! Det kryr av småfisk rundt demningen. Vi betrakter dem en stund, mens vi drikker vann og kjøler oss ned i skyggen av trærne.

Vi tråkker videre under kraftledningene mot Storflåtan. Hvem i all verden fant ut at det var en god idé å dele Marka med disse heslige monstermastene? Uansett, været er bra og stemningen er god. Kilometrene løper lett.

Storflåtan blir passert. Det er på tide med lunsj. Til lunsj er det Real turmat. Fast prosedyre. Hver dag. Det smaker alltid bra i starten, så går man lei. Jeg pleier å si at Real smaker 80 % Real og 20 % det som står på pakka. Smaken kjenner man igjen på tvers av de forskjellige rettene. Uansett, dette er den første dagen med Real og da smaker det alltid bra. Hva skal man velge? Torskegryte? Kylling i urtesaus? Storfegryte? Viltgryte? Eller kanskje de nyere og mer eksotiske Kebabgryte eller Kylling Tikka Masala? OK, det blir torsk. Varme vann, helle på, røre, vente. Vente litt til. Ventingen er det vanskelige. Den må trekke godt og kjøle seg ned. Hvis ikke brenner man tunga. Det har skjedd mer enn én gang.

I dag oppdager vi også blåbær for første gang på turen. Modne blåbær! Til dessert! Vi gafler i oss. Store bær. Heldigvis er det tungt å spise blåbær med ryggsekken på. Hvis ikke hadde vi aldri kommet oss videre. Og markjordbær! Mange markjordbær! Ingen vits i å ta seg bryet med å tre dem på et strå, når man oppbevarer dem best innabords. Vi passerer Sæterroa og tar fatt på stigningen over mot Ringerike. Det er da vi oppdager årets første molter. Modne molter. Ikke mange, men allikevel modne. Fremdrift eller ei. Sekkene kommer av og vi forsyner oss av de få, modne moltene vi finner.

Ringerike

Utsikt over Ringerike — Høgåsen, Krokskogen

Det lir mot kveld og vi må finne leir. Men hvor slår man egentlig leir i et område fullt av hytter, stier og veier? Vi bruker over en time på å finne en leir, før vi kapitulerer og slår oss ned litt for nær en av hyttene i området. Det kan vanskelig unngås, det er så mange av dem. Igjen slår vi leir først, før vi får oss et kveldsbad i Langtjern. Også like utilgjengelig og grumsete som i går, men allikevel et bad. Resten av kvelden bruker vi på å plukke blåbær og nyte utsikten over Ringerike. Få områder i Norge er så vakkert som kulturlandskapet på Ringerike, med sin varierte miks av vann og skog og jorder og bebyggelse. Og for undertegnede, som har et mutert gen som faller i staver over utsikt, går kvelden fort. Jeg er lett å underholde.

Turens første regnskur kommer denne natten. Men hvem bryr seg? Vi ligger langt nede i soveposene i teltet. Nå kan det bare regne.

Kart dag 2

Dag 3 — Hønefoss, baby!

Frokost inntas. Denne gangen turens første porsjon hjemmelaget havregrøt. Det er litt som med Real. Godt i starten, monotont i lengden. Men den er i hvert fall hjemmelaget, så vet vi hva den inneholder og kan få den smaken vi ønsker.

I dag skal vi gå nedover. Bare nedover. Fra 500 meter over havet ved Langtjern, skal vi ende opp vest i Hønefoss, 100 meter over havet. Og det skal gå i asfalt. Asfalten treffer vi allerede etter et par kilometer. Da er det bare å stålsette seg på glovarme, tørre tær som trenger pleie. Vi treffer veien fra Ringkollen og følger den til Klekken.

Klekken

Klekken

Vann, sier du? Nei, det har vi ikke sett. Vi går nedover gjennom skogen og kommer til hager og jorder og mer jorder, før vi endelig bikker ned den siste bakken og det flater ut på Vestern-tangen i Hønefoss. Men hvor er nærmeste spisested? Denne dagen blir det servert lunsj! Vi tråkker inn mot torget i Hønefoss og finner oss et fint spisested med skygge. Men mat har de ikke. I hvert fall ikke som de tenker å servere oss, for der servitørene løper rundt har de ingen planer om å betjene to fotturister med slitne undersåtter. Kanskje vi lukter ille?

Dermed blir det lunsj fra Ica. Lunsjkaker og sandwich med Farris og is til dessert. Inntatt på en benk i Hønefoss. Det smaker fantastisk! Lunsjkaker er seriøst undervurdert!

Fra Hønefoss sentrum har vi en meget kort etappe opp til Veien. På veien til Veien finner vi villbringebær. Mange villbringebær. De må spises. På stedet. Så følger vi veien videre til Veien, før veien til Veien ikke lenger vil at fotgjengere skal følge veien til Veien. I stedet går vi over en gangbro over veien til Veien, før vi havner i et boligfelt. Her skal vi bo i natt. Her bor nemlig våre venner Siv Annett og Trond, som velvillig låner ut gressplen til fotturister som går skauleis til fjells.

Vi blir tilbudt gjesterommet. Men nei. Været er pent og vi ligger helst ute når vi kan. Teltet kommer opp. Liggeunderlag blåses opp. Soveposer pakkes ut. Deretter er det kaffe på terrassen. Nice! Så låner vi dusjen. Det er nok best for alles velvære. Trond svinger grilløksa i kveld og disker opp med nydelig storfe som blir så mørt som det bare er mulig å få det på grillen. (Sviger)far Sven kommer også på besøk med etterforsyninger til turen. Og flere venner kommer på besøk, og vi har en hyggelig kveld i godt selskap, før vi krabber ut i teltet.

Vi har i hvert fall gått til Hønefoss.

Kart dag 3

Dag 4 — Mot Vikerfjell

Dagen starter like bra som gårsdagen sluttet. Nydelig frokost og skikkelig kaffe og hyggelig selskap. Sekkene pakkes. Denne gangen noe tyngre enn sist. Forsyningene vi fikk i går skal med. Alt sammen. Og de skal vare fem dagsmarsjer før vi får nye etterforsyninger. Ikke det store, heldigvis, men fortsatt merkbart.

Nok en gang følger vi veien mot Veien, før veien endelig kommer til Veien og vi ikke lenger skal følge veien mot Veien. Da må vi følge veien mot Veme. Og igjen er det asfalt. Og motbakke. Det er vel derfor det heter Oppenåsen. Og etter å ha passert veien forbi Oppenåsen, går det nedover. Selvfølgelig. Vi vurderer de alternative rutene. Sti eller asfalt fra Moen til Heggelia? Vi prioriterer asfalt og fremdrift fremfor sti og kraftledninger. Greit nok. Men det er fint å følge veien gjennom det bølgete landskapet og de store jordene mot Veme.

Tree hugger

Tree hugger — Heggelia, Ringerike

I det vi skal til å gå inn i skogen treffer vi på Tor. Han er på tur. Med hammer. Og følgelig skvetter det også regn. For første gang på turen må skalltøyet frem. Og nå får vi sannelig også bruk for det. Himmelen åpner seg og vannet velter ned. Men det gjør ikke så mye, det er deilig å gå i regnet. Det er overgangene som er verst når det regner. Fra å gå til å slå leir. Eller å bryte leir til å gå. Men nå går vi altså. Det er en fin sti gjennom typisk ringeriksterreng. Det minner på mange måter om Holleia. Bølgete terreng. Skog. Mosekledde fururabber. Bekker. Tjern. Bær.

Anne Siri

Anne Siri

Det som en gang var

Det som en gang var — Ellingsetra, Ringerike

Når vi har kommet til Ellingsetertjern har regnet gitt seg. Da er det jammen også på tide med lunsj. Primusen fyres. Vann kokes. Det blir nok en gang Real til lunsj. Vi har funnet oss en fin odde i vannet, med en lavvo som har sett bedre tider. Det vaker og jeg kjenner for første gang på turen at jeg gjerne skulle hatt med fiskestanga. Ja, ja. Fiske tar tid. Vi har jo et mål. Selv om vi er enige om at vi skal ta den tiden det tar og nyte opplevelsene, skal vi allikevel holde en viss fremdrift. Da kan man ikke flotte på seg fiskeopplevelser i tillegg. Ikke denne gangen.

Ellingsetertjern

Ellingsetertjern

Skogen

Skogen

Molter

Molter

Etter lunsj blir det ikke mange kilometrene. Tor sørget for sen lunsj. Dermed blir det ikke langt å gå før vi slår leir. Vi finner en fin plass øst for Store Rørstjern. Det blir riktignok ikke kveldsbad, men i stedet tar vi et morgenbad. Bak en brakke like ved, treffer vi på en sovende flaggermus. Hadde den kunnet se, ville den sett på oss med trøtt blikk og lurt på hva i helvete vi hadde med å forstyrre skjønnhetssøvnen.

Store Rørstjern

Store Rørstjern

Store Rørstjern

Store Rørstjern

Lykken er å ha en å dele de gode øyeblikkene med

Lykken er å ha en å dele de gode øyeblikkene med — Store Rørstjern, Ringerike

Kart dag 4

Dag 5 — Tjuenborgen

Vi skal ikke veldig langt i dag, kun 10-12 kilometer. Derfor bruker vi morgenen til å bade, vaske tøy og oss selv. Vi skal nok uansett bli svette igjen. Store Rørstjern ligger på 323 meter over havet, Tjuenborgkoia på 739.

Etter en lang morgen tråkker vi avgårde. Igjen går vi gjennom det klassiske terrenget som vi kjenner fra Holleia. Ved Bjørndalen treffer vi på en liten familie som kommer kjørende. De skal på tur. Dagens mål er Røsteseter. De spør oss om vi har gått langt. Fra Oslo, svarer vi. Nå har vi kommet såpass langt at det begynner å bli et stykke. De ser rart på oss, men er positivt overrasket over turen vi har lagt ut på. Far i huset klager litt over de ubetjente og selvbetjente hyttene til Turistforeningen. — Må jo dra med all øllen sjæl, sier han og ler.

Vi fortsetter mot Tjuenborgen. Etter å ha tråkket over mosekledde fururabber og moltedekte myrer, treffer vi en gammel krok som står bøyd over myra med bøtte. Ikke vanskelig å se hva han driver med. Tjukkere med molter har vi knapt sett. Vi lager litt lyd for ikke å skremme ham, og utveksler et par ord i det vi passerer. — Jævla dårlig bærår i år. Ække mye til bær, detta, sier han og rister på hodet. — Nei det er kanskje ikke det, sier vi og ser på hverandre mens vi anstrenger oss for ikke å le. Vi ser oss rundt. Vi ser på kroken. Han står midt i den feteste moltemyra i Ringerike. Det neste blir vel at han så en flokk bjørner streife i området.

Vi kommer frem til Svarttjern og finner det for godt å ta lunsj her. Et pent vann med en liten fin odde for å bade og innta lunsj. Badet blir ufrivillig lenge på grunn av det glatte fjellet som gjør det nærmest umulig å komme opp igjen. Det blir Real igjen. Og molter til dessert. Men ingen bjørn i sikte.

Svarttjern

Lunsjtid — Svarttjern, Ringerike

Så liten, så sterk

Så liten, så sterk

Det går opp og det går ned før vi kommer til foten av Tjuenborgen. Hva er taktikken? Tjuenborgen er stupbratt. Det blir tungt opp. Og når vi kommer opp vil vi garantert være tørste. Men å drasse med en liter vann opp bakkene frister lite. Vi finner Tjuenborgbekken og bestemmer oss for å drikke oss utørste og vel så det. Vi drikker over literen til sammen. Dessuten fyller vi på med litt nøtter. Vi er klare for Tjuenborgen.

Tjuenborgen

Tjuenborgen

Opp!

Opp! — Tjuenborgen

Det er i motbakke det går oppover, heter det. Motgang gjør deg sterkere. Den dårlige humoren sitter løst nå på ettermiddagen. Men oppover går det utvilsomt. Med sekker må vi også bruke hendene for å trekke oss opp eller støtte oss i det bratte terrenget. Halvveis oppe møter vi på en liten avstikker mot vest. Hula. Her ligger en slags hule som egentlig er en diger stein som hviler på fjellet og danner en hule eller en gang på innsiden. Bredden er under meteren. Følger man gangen gjennom kommer man rett ut i løse lufta på den andre siden. Ingenting for dem med lett høydeskrekk, men en spektakulær opplevelse.

Til hula

Tjuenborghula

Tjuenborghula

Tjuenborghula

Tjuenborghula

Tjuenborghula

Langt ned

Langt ned — Tjuenborghula

I det vi fortsetter legger vi merke til en diger furu som er ganske kvestet. Greiner ligger på bakken og den er i det hele tatt ille medtatt. Vi blir stående og lure. Hva har skjedd? Det er få andre spor som tyder på lyn, men det er heller ikke mange andre forklaringer. Dessuten er Tjuenborgen et utsatt sted i terrenget. Lite skal vi vite om at vi skal se mange slike videre på turen.

Nå tar vi fatt på Hestebrenna, toppen vest for Tjuenborgkoia. Vi er småspente på forholdene. Finner vi en fin og skjermet teltplass med drikkbart vann? Koia må da ha tilgang på vann? Hestebrenna er såpass utsatt at den såvidt titter over tregrensa. Omtrent som en 30-åring som innser at han begynner å få håravfall på toppen, eller noe slikt. Men i motsetning til håret til en 30-åring er Hestebrenna et nydelig sted. Flyttblokkene ligger tett, alle sammen balanserer de på bittesmå steiner under. Et pussig fenomen.

Hestebrenna

Hestebrenna

Flyttblokker

Flyttblokker — Hestebrenna

Utsikten fra Hestebrenna er det ingenting å si på. Herfra ser du alt fra Nordmarka, Drammensmarka, Ringerike, Holleia, Skrim og Kongsberg-traktene, Norefjell, fjellene både øst og vest for Hallingdal. Vi er på vei! Det er deilig å stå slik og få overblikk. Nå ser vi for første gang skikkelig hvor vi kommer fra og hvor vi skal videre. Vi ser godt inn i Nordmarka, der vi kom fra for et par dager siden. Og vi ser oppover mot Bukollen, Nautskardfjellet og Sørbølfjellet, som vi kommer til om et par dager. Denne kvelden får vi faktisk også solnedgangen fra Hestebrenna. Solen glir sakte ned i nord-vest og kaster sine siste stråler over oss og Hestebrenna og Vikerfjell. Fargene spenner mellom oransje og lilla og er et fantastisk syn.

Molter

Molter

Molter

Molter

Vikerfjell

Vikerfjell sett fra Hestebrenna

Til tross for at Tjuenborgkoia er en gammel hytte, oppført i 1942, er den velholdt og et hyggelig sted å komme til. I dag ligger hytta inne blant høye graner, men det er lett å forestille seg utsikten som må ha vært her i 1942. Og klarer man ikke å forestille seg utsikten, så er det bare å klyve de få meterne tilbake opp til Hestebrenna for å få utsikten igjen. Vi slår opp teltet på en rygg langs stien til Buvasskoia og finner oss til rette i hytta. For en gangs skyld er det deilig å slippe myggen.

Inne på hytta breier vi oss på bordet. Det kommer neppe folk. I hvert fall hvis man skal tro gjesteboka. Forrige besøk var to uker siden. Og av alle gjester var det en bekjent ute i samme ærende som oss. Skauleis til fjells. Det blir suppe til kvelds. Og litt sjokolade. Og Gjendekjeks. Bedre finnes ikke.

Tjuenborgkoia

Kveld i koia — Tjuenborgkoia

Kart dag 5

Dag 6 — Sandvatnet

Etter å ha ryddet oss ut av hytta, rengjort og gjort opp for oss, legger vi igjen turen om Hestebrenna. Når man først har oversikt er det greit å orientere seg litt for hvor dagens tur går. Vi kikker på kartet og peker på terrenget. Der det gikk opp i går, går det ned i dag. Sandvatnet, som er dagens mål, ligger på 563 meter. Fra Hestebrenna peker vi på den nærmeste kollen. Vi blir enige om at det er Rundkollen. OK, vi skal på hitsiden av den. Kollsjøhaugen og Urdevassfjellet. Vi skal mellom dem. Dette blir plankekjøring.

Mot Buvasskoia

Mot Buvasskoia

Trollfuru

Trollfuru

Igjen går stien gjennom åpen furuskog og rundt myrer, før vi kommer til Partisanersteinen, et krigsminnested til ære for Gutta på skauen som nærmest hadde tapetsert skogene mellom Hønefoss og Sørbølfjellet under krigen. Slipplasser og koier lå så tett at man nærmest kunne kaste stein mellom dem. Også navnene bærer preg av aktivitet. Noen er bare enkle celler, andre er hovedkvarter. Når man står på et slikt sted blir man litt ærbødig over innsatsen de la ned.

Partisanersteinen

Partisanersteinen

Videre veksler vi mellom å gå på sti og skogsbilvei. Greit nok, vi liker variasjonene. Dessuten er disse skogsbilveiene så lite brukt at de allikevel minner om preparerte stier.

Vi nærmer oss Eidvatnet og bestemmer oss for å finne et sted hvor vi kan spise lunsj. Kanskje en av hyttene på østsiden har en brønn hvor vi kan finne litt vann? Det første vi kommer til er Eidvassbu. Overraskelsen er stor. Her finner vi i hvert fall ingen brønn. Der vi forventet å finne en gammel seter eller koie, ligger i stedet en stor, nybygget hytte i skogen. Langt unna alt annet, men allikevel en stor hytte med tre bygninger og innlagt strøm. Hytta er stor, men på ingen måte overdådig. Den sklir diskret inn i skogen og må være et flott sted for dem som eier den.

Så til dagens lunsj. Om det var utsikten over vannet eller utemøblementet som lokket mest er uvisst. Men frekke som vi var tok vi oss til rette foran den store hytta. Skjønt, ta seg til rette er kanskje å ta hardt i. Vi lånte hver vår stol og inntok lunsj. I det vi var ferdige kjente vi et par dråper regn i lufta og stilte oss under overtaket på hytta for å ta på skalltøyet. Deretter tåkket vi videre langs veien ut fra hytta. Vi har knapt kommet ut av tunet i det vi møter to biler. Hytteeieren. Det kunne blitt et hyggelig møte dersom de hadde kommet 10 minutter tidligere. Om ikke vi hadde gjort noe galt, hadde vi i hvert fall slått oss til for å spise lunsj foran hytta. Om du som eier hytta leser dette så må du ha tusen takk og beklager.

Blåmerke

Blåmerke

Videre fulgte vi veien en stund, før vi tråkket innover myrene forbi Kjølbekkdammen og Kjølstad. Fint terreng, men sabla mye myr. Det så om ikke annet fint ut på kartet. Omsider kom vi til T-krysset sør-vest for Sandvatnet. (Sviger)far Sven tipset oss om en bra leirplass ved utoset av Sandvatnet. Etter å ha tråkket oss langs bredden av Sandvatnet kom vi endelig frem til en flott liten plass med egen strand. Når vi kikket oss rundt var det ikke vanskelig å se hvorfor det kalles Sandvatnet. Stranda så ut til å gå hele veien rundt. I det hele tatt et flott sted.

Skalljakkene hadde blitt på siden vi forlot Eidvassbu. Dråpene var ikke mange, men regnet hang i lufta hele tiden. Dessuten hadde et tordenvær kommet stadig nærmere over Sørbølfjellet og nå Bukollen. Teltet er alltid det første vi slår opp når vi kommer til en ny leirplass. Været endrer seg raskt, derfor er det greit å ha et sted å evakuere til dersom det skulle komme en skur. Og det var akkurat det som skjedde. Vi hadde knapt nok fått siste pluggen i jorda før himmelen åpnet seg og Tor utløste sin vrede over omgivelsene. Tordenværet rallet frem og tilbake, frem og tilbake. Blink. Bang. På det nærmeste var været rett over oss. Det var så nære at vi kunne se både det røde og det hvite i lynet. Til tross for at vi hadde slått opp teltet litt inne mellom grantrærne føler man seg aldri høy i hatten når været er så nær.

Regnet ga seg ikke. Dermed ble det kveldsmat i teltet. På denne turen hadde vi tatt med det minste teltet vårt. Et Helsport Ringstind 2 uten nevneverdig fortelt. Teltet har plass til oss to og litt klær i innerteltet og sekkene stablet oppå hverandre i ytterteltet. Matlaging lar seg gjennomføre men er ikke optimalt. Men vi fikk da varmet opp en gryte med et skikkelig gourmetmåltid bestående av en pose Pasta Quick. Deretter ble det litt telttid med kikking på kart og lesing av bøker, før vi trakk soveposene over hodet og lot vær være vær.

Telttid

Kveldsmat og telttid — Sandvatnet

Kart dag 6

Dag 7 — Trollfossen og Ørneflag

Regnet hadde heldigvis gitt seg i løpet av natten. Morgenen etter var det igjen sol og Sandvatnet lå speilblankt og viste seg fra sin beste side. I tillegg var det en liten pålandsbris. Alt blir litt klamt når det regner, så vi benyttet anledningen til å legge ut alt til tørk. Kombinasjonen av litt vind og sol tørker opp det meste på kort tid. Til og med skoene ble tørre. Sånn nesten, da.

Sandvatnet

Sandvatnet

Men om skoene var blitt tørre måtte vi bli våte på beina igjen etter kort tid. Etter å ha brutt leir tråkket vi sørover langs tråkket ut mot stien mellom Buvasskoia og Vikerkoia igjen. Og for å komme ut på denne måtte vi vade. Tørre sko. Vading. Greit, skoene kom av og vi vadet barbeint. Lite sugen på å starte dagen med klissvåte sko. Dessuten var det kun en liten bekk som måtte vades.

Sandvassdammen

Sandvassdammen

Sandvassdammen vitnet om andre tider. Der var tømmer blitt fløtet ut og ned til Strømsoddbygda. Nå var det kun restene igjen som kunne fortelle om aktiviteten som en gang var. Etter hvert kom vi ut på en av veiene som forbinder Hallingdal og Valdres. Dette er kun en grusvei og normalt ikke noe man kjører hvis man bare skal frem. Vi fulgte den til Bukollplassen, hvor vi igjen skulle få en heftig tur opp. Vi slo oss ned ved skiltet som fortalte om verneområdet vi var på vei inn i, det vil si områdene som omkranser Vassfaret. Taktikken var den samme. Litt for mye vann nå, så slipper vi å drasse med oss mer vekt enn nødvendig oppover lia. Og litt nøtter, selvfølgelig.

Mot Trollfossen

Mot Trollfossen

Fra parkeringen ved veien er det 350 meter opp til Trollfossen. Der vannet renner ut fra Fosstjernet, renner det utover trappetrinn i svaberget som er store nok til at man kan gå nesten tørrskodd under. Trollfossen er et turmål i seg selv og kan virkelig anbefales for en dagstur.

Stein

Stein

Vi fant en ganske flat plass på et svaberg. Vannføringen var liten nok til at det var godt med plass i elveleiet. Først kokte vi vann til lunsj og gjorde klar posene med Real. De skal svelle noen minutter. I mellomtiden benyttet vi anledningen til å ta en dusj. Frem med såpestykket, av med klærne og uti vannet. Kaldt er stikkordet. Men står man der lenge nok venner man seg til det. Da er det bare å gni såpestykket i håret og på kroppen og gni godt, og skylle med rikelige mengder vann til slutt. Vi har med oss et stykke god, gammeldags Sunlight Sepe. Den funker til alt: kroppsvask, hårvask, oppvask, klesvask. Vi vasket også klærne og tørket dem i solen på det mørke svaberget.

Trollfossen

Trollfossen

Trollfossen

Trollfossen

Trollfossen

Trollfossen

Sunlight Sepe

Sunlight Sepe

I alt ble vi ved Trollfossen et par timer, før vi innså at vi måtte videre. Dette var en av dagene som vi visste ville bli lange. I dag er det fredag. Søndag morgen må vi stå ved Nevlingen i Vassfaret. Der ville vi få følge av (sviger)foreldre med forsyninger. Dermed skulle Sørbølfjellet forseres i to dagsetapper. Helt overkommelig, men da måtte vi komme et stykke i dag.

Foran Ringerike

Over Trollfossen mot Ringerike

Sørbølfjellet

Sørbølfjellet

Fra Trollfossen fulgte vi stien videre mot Turistforeningens hytte Storekrak. Men da vi nådde vannskillet ved Fisketjernet, skilte vi lag med stien og fortsatte nord-vestover i terrenget mot Ørneflag. For første gang på turen var vi virkelig på fjellet. Fisketjernet ligger på 1116 meter over havet. Det er til og med høyere enn hytta, turens endelige mål, som ligger på 1000. Fra Fisketjernet fikk vi en fantastisk ettermiddag retning Ørneflag. Solen var på vei ned og fjellene kastet lange skygger. Dagens siste solstråler skinte gult på de høyeste toppene.

Sommerens første snø

Sommerens første snø — Ørneflag

Vi bestemte oss for å finne stikrysset øst for Ørneflag før vi slo leir, så slapp vi å lete etter det dagen etter. Vi fant krysset og vi fant også en fin teltplass blant alle steinene. Området var åpenbart et eldorado for steiner, hvor de hadde formert seg i tusenvis.

Ørneflag

Ørneflag

Dagens siste sol over Hedalen

Dagens siste sol over Hedalen — Ørneflag

Solnedgang

Solnedgang — Ørneflag

Til kvelds ble det atter en gang suppe. Det vil si to poser suppe gikk med. Undertegnede klarte nemlig å svi en pose tomatsuppe med makaroni. Blir nok ingen Bocuse d’Or på meg med det første. For å furte over nederlaget allierte jeg meg med såpa og en skuresvamp og satte meg på huk for å skrubbe ut det brente. Det gikk like dårlig som med suppa. Makaroni sitter dønn fast. Sort Donald-sky over hodet. Akk, ja. Da ble det en annen posesuppe, mens jeg fikk trøst av fruen.

Klar til mat

Klar til mat

Svidd

Svidd

Skrubb

Skrubb

Kart dag 7

Dag 8 — Sørbølfjellet

Morgenen etter skinte igjen solen fra skyfri himmel. Vi fyrte opp primusen og kokte vann til havregrøt. Rullet ut liggeunderlagene og lå lettere henslengt mens vi spiste frokost. Så inntreffer en klisjéaktig scene. Vi har nærmest rigget oss til i kinosalen med popcorn og utsikt. I det vi har inntatt plass på liggeunderlaget og starter og spise, kommer en diger rovfugl seilende over kanten. Den sirkler. Og sirkler. Og sirkler. Uten å ta et eneste vingeslag. Og den er stor. Veldig stor. Vi er ikke spesielt drevne på rovfugler, men avstanden og størrelsen tatt i betraktning lurer vi på om det kan være en kongeørn.

Og mens vi ligger der og betrakter den majestetiske fuglen, så kommer det jammen tre mindre rovfugler flyvende. De følger den store, men benytter enhver anledning til å lekeslåss med høylytte lyder. Vi konkluderer med at det må være ørnemor på tur med avkommene. Ungene veksler mellom å leke og trene på å fly. De flakser i sirkler med ukontrollerte vingeslag, før de stanser i luften og bakser hektisk med vingene i motvinden, så gjentar de prosedyren. Slik holder de på mens de forsvinner over oss og ut av syne. For en fantastisk opplevelse. Dessverre lå kameraet i teltet og vi tok ikke sjansen på å bevege oss for mye i frykt for å skremme dem vekk. Dermed forblir ørnene kun et minne.

Ørnene har flydd sin vei. Frokosten er fortært. Teltet rives. Leir brytes. Vi skal videre. Til Vassfaret.

Til Vassfaret

Til Vassfaret — Ørneflag

Fra Ørneflag følger vi en nymerket rute vestover. Den nye ruta forbinder Storekrak med Vassfarkoia og skal gjøre det enklere å ta en rundtur i Vassfaret, i stedet for å bare gå det opp og ned. Dermed får man også med seg mange flotte utsikter på turen. Ruta, som ennå ikke har rukket å bli en skikkelig sti, følger høyden over fjellet. Vi beveger oss her 1200 meter over havet og har fantastisk utsikt i alle retninger. Ved Tolvtjernan nord-øst for Sørbølfjellet knekker ruta 90 grader og peker nærmest mot nord. Her finner vi en liten, åpen hytte med navnet Harehopp, som har to sengeplasser for dem som måtte forville seg over fjellet.

Harehopp

Harehopp — Sørbølfjellet

Fjellflora

Fjellflora

Den trofaste leser har tidligere fått med seg bokanbefalingen «Oslos nære villmark» av Marius Nergård Pettersen. I denne leste vi om Pukla, to knauser på 1200 meter som ser ut akkurat som navnet antyder, to kamelpukler. Det trekker litt denne dagen, så vi finner oss en leplass på nordsiden med utsikt mot Vassfaret. For første gang på turen ser vi i dag målet. Vi ser hjem. Til hytta på fjellet. Vi ser selvfølgelig ikke selve hytta, men vi ser alle de kjente, kjære fjellene i nærheten. Vi ser Hallingskarvet i vest, etterfulgt av Reineskarvet, Lauvdalsbrea, Blåbergi, Svaraberget, Såta, Grytingen, Storehorn, Veslehorn og Skogshorn. Alle sammen ligger de der som perler på rad og peker ut veien videre. Nå skal vi hjem! Vi ser også Jotunheimen, Rondane, Gaustatoppen og Norefjell. For en spektakulær utsikt!

Foran Pukla

Foran Pukla — Sørbølfjellet

Lunsj på Pukla

Lunsj på Pukla

Vassfaret

Nevlingen og Aurdalsfjorden i Vassfaret — Pukla

Igjen er to poser Real fortært. Ensidig kost, men den inneholder det vi trenger og gir oss nok energi til resten av turen. Fra Pukla går det nedover. Fra 1200 meter skal vi ned til Nevlingen på 572, altså mer enn 600 meter ned. Det kan bli en slitsom nedstigning. Fra Pukla går vi ned fra fjellet og havner ut i noen endeløse myrer. Vi blir våte på beina. Skikkelig våte. Så våte at du ikke en gang gidder å anstrenge deg for å tråkke utenom de verste myrhøla.

Krokfuru

Krokfuru — Vassfaret

Vi kommer til et stidele ved Torget. Her kan vi enten følge stien videre mot Vassfarkoia og gå vei ned til Nevlingen, eller vi kan ta sti gjennom myrene rett nordover og ned i Vassfaret. Vi velger det siste. Stien er nymerket og lettgått. Det går fort gjennom myrene. Greit å bli ferdig med surklingen rundt føttene. Vi går blant krokete furuer, fururabber og myrer og snirkler oss nedover. Den siste kilometeren bestemmer vi oss for å bushe. I stedet for å gå først til Hallingviki og så til Greineløken, går vi raka veien gjennom skogen til Greineløken. Da vi setter føttene på fast underlag på en skogsbilvei ved Greineløken, er det som om vannet ikke bare har marinert skoene, men som om selve knoklene i føttene har ligget i lake i lengre tid. Jeg har ikke vært våtere på beina siden sist jeg løp orientering.

Nedover

Nedover — Vassfaret

Vassfaret er et sagnomsust dalføre, kanskje best kjent fra bøkene til Mikkjel Fønhus. Og det er ikke vanskelig å se for seg hva Mikkjel hadde i tankene da han skrev bøker som Der vildmarken suser, Troll-elgen eller Tredalsmåren. Vassfaret har alle ingredienser som skal til. Stor og tung skog med store graner og furuer. Vassdrag med spektakulære fosser. Dype juv og høye fjell. Et rikt dyreliv med ulv og bjørn, selv om disse kun observeres sporadisk.

Skrukkefylla

Skrukkefylla — Vassfaret

Som naturmenneske er det lett å like Vassfaret. Men det er allikevel et par skår i gleden. Det er mye folk her og i tillegg er området nærmest penetrert med skogsbilveier. I dag er det kun omtrent en kilometer av selve dalføret hvor det ikke går skogsbilvei. Det er sågar mulig for hvem som helst å kjøre bil helt inn til Nevlingen, selve hjertet i Vassfaret. Til tross for at vi nyter godt av det på vår tur som hentepunkt for forsyninger, er det allikevel trist med inngrep. Noen deler av villmarka bør rett og slett bare være vanskelig tilgjengelig. Sånn bør det være, nettopp for å bevare avsidesliggende perler som Vassfaret. Nok om det. Fint er det uansett.

Skrukkefyllhaugen

Skrukkefyllhaugen — Vassfaret

Fra Greineløken går vi forbi vannet med det eiendommelige navnet Skrukkefylla. Her bodde den siste fastboende i Vassfaret, Berte Skrukkefyllhaugen inntil 1921. Plassen Skrukkefyllhaugen er i ferd med å bli pusset opp og har blitt riktig pent. Det er gledelig. Vi fortsetter veien de siste meterne bort til Nevlingen og finner et sted å slå leir. Deretter finner vi oss til rette ved de slake svabergene langs vannet. Her lager vi kveldsmat og tar oss et bad. Igjen kommer såpa frem. Det trengs, for lukten vi omgir oss med blir ikke bedre med tiden. Vi har en fantastisk kveld ved Nevlingen, før sola går ned bak Bringen. Slitne som vi er slukner vi også raskt i teltet etter solnedgang.

Nevlingen

Nevlingen — Vassfaret

Vampyrinsektenes verk

Vampyrinsektenes verk

Kart dag 8

Dag 9 — Vassfaret

Nok en dag. Og som vanlig er det strålende sol. I dag venter vi besøk. (Sviger)foreldre kommer med etterforsyninger av mat for turen videre. Vi møter dem ved parkeringsplassen ved Nevlingen klokken 10.30. Været er bra. Stemningen enda bedre. Vi benytter anledningen til å ommøblere litt i sekkene. Hetebølgen som henger over landet gjør superundertøy og stillongs overflødig. Munnspillet forsvinner. Det samme gjør boka. Nå har vi ikke mange dagene igjen. Vårt siste fremstøt før vi er hjemme. Da er det liten vits i å ha med utstyr som ikke vi har behov for. Need to have prioriteres. Nice to have legges igjen. Når vi forlater parkeringsplassen ved Nevlingen veier sekkene omkring 10 kilo. Det er akseptabelt.

Nevlingen

Nevlingen — Vassfaret

(Sviger)foreldrene skal herfra være hyggelig selskap til i morgen. Sammen skal vi gå fra Nevlingen til Fønhuskoia, den splitter nye hytta til Turistforeningen ved Strøen øverst i Vassfaret. Vi følger veien til Vassfarplassen, hvor vi går oppom for å se på stedet. Det ligger fantastisk til. De visste å plukke steder før i tiden. Lunt til i lia, vendt mot sør, hadde de solen hele dagen. Selve Vassfarplassen består av omlag seks bygninger fordelt på slåtten. Ironisk nok er det kun stabburet som er originalt. Resten er rekonstruksjoner. Men flott er det uansett. Her spøker det helt sikkert.

Vassfarplassen

Vassfarplassen

Furet, værbitt og over vannet

Furet, værbitt og over vannet — Vassfarplassen

Vassfarplassen

Vassfarplassen

Vassfarplassen

Vassfarplassen

Vi finner veien videre. Neste stopp er Mølla. Her stod det tidligere en mølle, men i dag er selve mølla vekk. Igjen står bygninger og man finner møllestein på bakken. Det er lett å forestille seg aktiviteten som har vært mellom øvre og nedre Grunntjern. Vi følger veien videre, forbi kulpen med det passende navnet Dreparhølen. Navnet fikk stedet angivelig etter en mindre hyggelig overlagt drukning av en tjenestejente på Vassfarplassen.

Mølla

Mølla — Vassfaret

Vi kommer til Suluvatnet, et lite og trivelig vann øst for Bringen. Vannet er godt kjent for dem som har sett NRKs reportasje om familien som bodde på Suluvasshytta et helt år. Hvem kan klandre dem? Området er fantastisk! I nordenden av Suluvatnet finner vi en fin rasteplass hvor vi spiser lunsj. Deretter bærer det videre oppover Vassfaret langs elva.

Suluvatnet

Suluvatnet

Etter å ha klort oss rundt langs elva et stykke, kommer vi til en liten og velholdt hytte. Herfra går det sti rett østover, og vi trenger ikke mye hjerneaktivitet for å forestille oss at stien havner ut på skogsbilveien som leder mot Strøen. Vi kapitulerer og tar stien opp til skogsbilveien. Det var i overkant mye knoting langs elva, til tross for at vi gjerne skulle sett Høgfoss. Det får bli en annen gang.

RT

Ringerikes Turistforening — Vassfaret

Omsider når vi Strøsdammen. Herfra har man fin utsikt over Strøen, samt nedover Vassfaret. Nå er det bare et par kilometer igjen til Fønhuskoia. Vi følger veien videre og blir møtt av nye skilt. Ingen tvil om stien videre. De siste meterne fra veien til hytta blir vi møtt av skilt med sitater av Mikkjel Fønhus.

Strøen

Strøen

Strøen

Strøen

Fønhuskoia er en sann perle blant Turistforeningens hytter. Ringerikes Turistforening skal ha all honnør for arbeidet som er lagt ned. En splitter ny Hedda-hytte, noe vi som eiere av en Ålhytte selvsagt fnyser av og synes er plagiat, men skitt au. Hytta er flott! Solceller forsyner hytta med lys og litt strøm. Vann finnes i pumpe på tunet. Vi slår opp teltet foran hytta og installerer oss i hytta. I følge bookingsystemet på nett skal det bli godt med folk her i kveld, men foreløpig er det bare oss.

Fønhuskoia

Fønhuskoia

Planleggingsmøte

Turen starter og slutter ved kartet — Fønhuskoia

Der vi har trimmet sekkene for alt overflødig, har (sviger)foreldrene til gjengjeld tatt med seg mat til et skikkelig luksusmåltid. Det er nypoteter fra egen potetåker og kjøttkaker av elg til middag. I sekken ligger det også et brød, det første brødet vi får på nesten en uke.

Fønhuskoia

Fønhuskoia

Det blir bading i Strøen. Igjen på tide å vaske seg som best råd er. Etter middag tar vi ut stolene på terrassen og nyter kvelden over Strøen. Sola er på vei ned over Golsfjellet og vi leser det vi kommer over av bøker. Primært lokalhistorie.

Kart dag 9

Dag 10 — Hallingdal, baby!

Greit, det er nå det skal avgjøres. Dette er den tiende dagen. Planen er å klare det på 12. Tre dagsmarsjer igjen. Men det betyr at vi får en del kilometer per dag. Fra Fønhuskoia og helt hjem er det anslagsvis 58 kilometer. Det gir et snitt på nesten 20 per dag, hvilket er litt over dagssnittet for hele turen, som er på 17,5. Uansett, vi tar det som det kommer. Dette er ingen konkurranse. Vi har ingen hast. Men vi kjenner suget etter en kald øl som vi har plassert i kjøleskapet helgen før vi dro.

Dagens plan er å følge vei fra Fønhuskoia langs nordsiden av Strøen til Tjernsvollen. Derfra følger vi fortsatt veien forbi Løken til Buvatnet. Her skiller vi lag og går over Vardefjell. Etter Vardefjell tar vi det som det kommer. Går så langt vi gidder og slår leir.

Strøen

Strøen

Strøen går lekende lett. Veien, eller stien som det snarere er, ligger flott til med vakker utsikt over Strøen. Vi finner en orienteringspost fra Vang IL som vi selvfølgelig må stemple på. (PS, dere har glemt å ta inn posten deres, Vang!) Ved Tjernsvollen tar vi en pust i bakken og noen kjeks og litt vann ved Teinvassbekken. Seks kilometer på en drøy time. Greit nok, det har vært nada høydeforskjell og nydelig sti. Dessuten har gårsdagens letting av sekken hjulpet oss med vekten.

Orienteringspost

Orienteringspost — Strøen

Fra Tjernsvollen følger vi en gjenngrodd sti og hopper på steiner over elva. Som vanlig mangler det akkurat én stein for å kunne hoppe tørrskodd over. Bedagelige som vi er, med tørre sko på beina, kaster vi i stedet sammen noen stein for å hoppe videre. I forsøket plasker selvfølgelig steinene i elva så kraftig at de spruter oss skikkelig våte. Ja, ja, det tørker.

Sakte men sikkert nærmer vi oss Buvatnet. Her møter vi veien fra Nes til Valdres, som riktignok er gruslagt, men har mer trafikk en småveiene vi har fulgt så langt. Heldigvis skal vi ikke langt. Kartet vi har mangler noen stier og gjør oss litt usikre på veivalget videre. Skal vi følge nordsiden av Langevatn rett vestover og bikke rett nord til Storelie? Eller skal vi romstere rett på gjennom skogen. Vi benytter en pause til å tenke over saken, mens vi lufter tærne, spiser kjeks og som vanlig drikker store mengder vann før vi skal oppover.

Etter litt rekognosering besvarer imidlertid spørsmålet seg selv. Rett nord for elva mellom Langevatn og Buvatnet, der veien mot Engene fjellstue går, tar det av en sti og det er skiltet mot Storelie. Stien er sågar nyryddet og ditto merket. Pent arbeid. God stemning.

Mot Storelii

Mot Storelii

Vi kommer til Storelie etter en fin tur gjennom krokete granskog. Vi drakk godt med vann, men sommervarmen steker og vi er tørste igjen. Det må da finnes en brønn på Storelie? Joda, brønn finner vi tidlig. Men den er definitivt ikke i brukbar stand. Naturen er i ferd med å ta den tilbake og brønnen har (forhåpentligvis) ikke vært brukt på mange år. Vi fortsetter letingen. Storelie ligger fint til, men bærer preg av å være forlatt. Til vår store overraskelse står en bil parkert på en gresseng. Folk. De må da vite hvor det er vann. Damen vi møter er vel så overrasket som oss over å se folk her. Dessverre kan hun ikke by på vann, da brønnen hennes har frosk. Men hun kjenner godt veien videre og tipser om en bekk på veien til Vardefjell, dersom den ikke er helt inntørket, da.

Vi klatrer videre. Storelie ligger på 950 meter over havet. Vardefjell ligger på 1182. En fin stigning, så er vi oppe. Stien er lettgått og snart er vi over tregrensen. Det er da jeg hører det. Den umiskjennelige lyden av veps som ikke har fredelige hensikter. Når vepsen er i angrepsposisjon kan du høre at summingen er annerledes. Frekvensen er høyere. Anne Siri går foran. Jeg går bak. Hun har tråkket rett forbi bolet i bakken og nå kommer jeg rett bak. Og i shorts er de bare leggene mine det første de ser. Hvor mange stikk jeg får kjenner jeg ikke, men etterpå teller jeg i hvert fall seks. Usikker på om de andre bare er mygg eller er veps. Leggen er uansett så hard og nummen at det er vanskelig å si. Samme kan det være. Det gjør vondt som faen.

Ja, ja. Det blir ikke bedre av å stå her og synes synd på meg selv. Som orienteringsløper vet jeg av erfaring at jeg ikke er allergisk. Da er det bare å komme seg videre, så får man fart på blodsirkulasjonen igjen og tankene over på noe annet. Men vondt gjør det nesten til vi kommer helt opp til Vardefjell.

Fra vepsebolet og opp går stien gjennom nydelig terreng. Ikke rart vi liker det, for det minner veldig om det vi selv har på hytta. Rett over tregrensen, med bølgende hovder, søkk, tjern og nakne fjellrabber. Vi føler oss hjemme og liker området godt.

Vardefjell

Vardefjell, Nes

Vardefjell skuffer ikke. Utsikten er fantastisk. Ikke siden vi sto på Pukla har vi sett fjellene hjemme. Nå ser vi dem igjen. Men nå er de større. Det er rart med fjell. Det virker aldri som om man kommer ordentlig innpå et fjell. Det blir bare større. Og nå ser vi igjen på fjellene hjemme. Tilsynelatende ikke så mye nærmere. Men definitivt større. Nordfjella i Hallingdal er spektakulære når man ser dem fra Gol. Greit, greit. Vardefjell ligger i Nes. Det skal Nes ha.

Kjente fjell

Kjente fjell — Vardefjell, Nes

På Vardefjell slår vi oss ned ved varden og nyter utsikten. Vann fant vi rett før vepsebolet, selv om det knapt nok rant. Best å koke det skikkelig før det drikkes. Dermed blir det lunsj med utsikt. Kebabgryte denne gangen, må vite.

Vi befinner oss akkurat her i overgangen mellom to kartblader. Den optimale ruta går utenfor begge kartbladene. Alternativet er en omvei for å være sikker på å ha kartkontakt hele veien. Skal vi ha kartkontakt skal vi fra Vardefjell gå rett nordover forbi Røggenatten og Røggin, før vi svinger vestover. En bedre rute, som vi har sett på nett på forhånd, går ut av kartet, ned til Bjørnsanlii og vest om Lianatten, før vi treffer vei. Dette krever imidlertid litt mer av orienteringsferdighetene. Vi skrur på telefonen for å se på kartet. Joda, det går en sti utenfor kartet som vi kan følge. Vi bestemmer oss for å studere kartet og sette karthusken på prøve.

Før vi går peker vi ut Lianatten i det fjerne. Vi skal til venstre for denne. Deretter runder vi den før vi treffer veien. Lett å beslutte. Ofte litt vanskeligere i praksis. Dermed setter vi utfor og forsvinner ut av kartet mot Bjørnsanlii. Stien ned hit er heller et sauetråkk enn en sti. Ofte deler den seg og sprer seg ut i terrenget. Dermed blir det til at vi ofte skiller lag og tar hvert vårt tråkk gjennom den tette bjørkeskogen, for å lete etter den stien som faktisk tar oss videre.

Bjørnsanlii

Bjørnsanlii, Gol

Vi kommer til Bjørnsanlii. Et flott sted og en gammel støl som har sett sine beste dager. Sauen vi møter her ser på oss med fårete blikk og lurer på hva i helvete folk finner på her inne. Folk har nå så mye rart for seg. Fra slåtten på Bjørnsanlii gjelder det om å finne riktig tråkk ut av stølen. Sauetråkkene går i alle retninger. Vi finner et gammelt tråkk som åpenbart må være brukt av folk. Samme prosedyre på Gamlevollen, før vi treffer bekken. Her er tråkket borte og vi krysser terrenget på tvers av retningen vi skal for å se om vi finner en sti. Joda, den er her, den. Bare ikke så tydelig. Vi kommer til Hallgrimsvollen. Samme prosedyre der også. Vi krysser oss frem til Nyvollen og fortsetter mot foten av Lianatten. Selv om tråkket er mindre enn en muselort er vi utvilsomt på riktig vei. Vi krysser frem og tilbake, frem og tilbake, for å være sikre på at vi følger riktig tråkk. Ingen vits i å gamble i dette terrenget, hvor bjørkeskogen er tjukkere enn grøt.

Dass med god ventilasjon

Dass med god ventilasjon — Hallgrimsvollen, Gol

Til slutt treffer vi på noe vi forstår må være en form for skiløype. Noen enkle merker henger i trærne. Vi følger dem, ettersom vi skal samme vei. Joda, snart står vi med vei under beina. Vi finner oss en bekk og slukker tørsten sammen med noen nøtter. Det har vært en lang dag. Veien videre er sikret. I morgen slipper vi å starte dagen med å lete etter sti. Nå er det bare å finne seg en bra plass å slå leir.

Før vi finner leir blir vi gående langs veien og beundre alle de flotte krokfuruene. Vi har kommet oss litt lengre ned og her har furuene fått utfolde seg fritt gjennom hundrevis av år. Utrolig vakker. Faktisk så vakkert at alle må avfotograferes nøye. For øvrig ikke bare en fetisj vi har, men som noen er så hardt rammet av at de sågar har et eget nettsted for furuer. Hvem kan klandre dem? Furuer er vakre.

Kjempefuru

Kjempefuru

Kjempefuru

Kjempefuru

Vi følger veien ned til Holteåni, hvor vi finner godt med vann. Selvsagt finner vi leirplass under en diger furukjempe. Vi har gått langt i dag. Soveposen inntas. Litt rart, dette er nest siste natt på turen, hvis alt går som det skal. Alt har blitt en vane nå. Slå leir. Rive leir. Lage mat. Personlig hygiene. Livet er enkelt for den som har lite å drasse på. Med færre ting blir turen lettere og ikke minst får man tid til å oppleve mer. Man blir jo filosofisk av mindre.

Ved Holteåni

Leir ved Holteåni — Gol

Skogens konge

Skogens konge

Holteåni

Holteåni, Gol

Kart dag 10

Dag 11 — Gjennom skogen

Nok en dag gryr. I dag skal vi krysse en del skog i mangel på sti og vei. En mulighet er å gå korteste vei og ned i Gol. Det innebærer imidlertid en del trasking på vei og kryssing av sivilisasjonen, kombinert med mange ekstra høydemeter ned og opp igjen på den andre siden. Det frister lite. Alternativet er å holde høyden, men da gå litt lengre omvei. Det markante gjuvet som Rusteåni renner igjennom og ned til Herad kan neppe krysses. I hvert fall ser det ikke slik ut på kartet. Da må vi gå utenom. Det vil si på nordsiden.

Lokalbefolkningen

Lokalbefolkningen — Gol

Fra Holteåni går vi ut til veien mellom Herad og Bagn. Lite spennende, men pent terreng og godt vær. Vi følger veien nedover. Men hvor langt skal vi slippe oss ned før vi kan krysse nord-vestover? Vi passerer Pålstein og Styggedalsbekken. Her finner vi en liten skogsbilvei som med årene har grodd så mye igjen at den neppe ville stått på kartet i dag. Men det er åpenbart at vi er på rett vei. Vi har sluppet oss ned til 660 meter over havet. Nå må vi litt opp igjen.

Før vi entrer terrenget skjer det noe merkelig. Det kommer vått fra oven. Det har ikke skjedd siden tordenværet ved Sandvatnet. Regn? Det kommer ikke mye. Vi er ikke overbevist. Men skalltøyet kommer på. Både jakke og bukse. Herfra skal vi gjennom skogen. For første gang på hele turen må vi orientere på alvor. Vi har faktisk kommet oss helt fra Oslo og hit på sti og vei. Usikker på om det er bra eller dårlig, men det har i hvert fall bidratt til både hastigheten på turen og enkelheten i navigasjonen. I grell kontrast til våre turer i Nordland.

— Du får orientere, sier jeg til Anne Siri. Orienteringskunnskapen sitter bedre i ryggmargen hos meg. Da er det fint at vi får frisket opp så vi begge er sikre på hvordan man leser kartet i terrenget og orienterer etter kompasskurs. Anne Siri tar kurs. Vi skal gå omlag to og en halv kilometer i terrenget. Det er et stykke. Hun går foran og orienterer. Jeg går bak og er dritnysgjerrig på hvor vi er og hvor vi går og følger litt overivrig med. Biter meg litt i tunga for ikke å være plagsom med egne kunnskaper og meninger.

Mens vi tråkker gjennom terrenget skal vi igjen stifte bekjentskap med skogens dyr. Godt inne i furuskogen setter Anne Siri foten ned i blåbærlyngen. Jeg kommer etter. Refleksen tråkker der hun tråkker. Det betyr at jeg slipper å tenke, men bare kan tråkke i hennes spor. Imidlertid tråkker Anne Siri ned mindre enn 5 centimeter til venstre for en hoggorm. Normalt vil en hoggorm stikke av hvis den føler seg truet. Men har den ingen steder å stikke vil den heller trekke seg sammen i forsvarsposisjon, sammenkveilet til å bite. Og det er dette som skjer. I det Anne Siri løfter foten har hoggormen kveilet seg sammen i karakteristisk positur i lyngen. Hodet opp. Sammenkveilet og klar til å bite den intetanende andrekapteinen som kommer diltende bak. Jeg er i ferd med å sette foten godt ned i lyngen da jeg får øye på den. Det var ikke et øyeblikk for tidlig. Med sekk på ryggen gjør jeg et skritt i luften og tar et c-moment som neppe ville fått olympisk medalje for eleganse i turn eller noe slikt. Usikker på hvem som var mest fornøyd. Hoggormen eller meg? Om den faktisk ville bitt meg er selvfølgelig usikkert, kanskje også usannsynlig, men jeg har aldri vært så nære.

Hoggorm

Hoggorm

Til hoggormens forsvar skal det sies at dens rykte er betydelig overdrevet. For det første vil en truet hoggorm alltid benytte enhver anledning til å stikke av. Det koster krefter å bite og produsere ny gift. Dessuten innebærer kamp for en hoggorm også en viss risiko for å dø. Bedre å stikke av. For det andre er ikke hoggormgiften så farlig som man skal ha det til. Selvsagt er det farlig. Selvsagt skal man oppsøke lege. Selvsagt er det mye smerte involvert. Men dø? Nei, det gjør man neppe. For det tredje har ikke hoggormen lange tenner. De er ikke mer enn en millimeter eller så. Dessuten kan den ikke hoppe nevneverdig høyt. Knapt over ankelen. Har man støvler og bukse vil dette ta av for et eventuelt bitt. Og siden det regnet i dag gikk jeg med skallbuksa på.

Hoggorm

Hoggorm

Hoggorm eller ei. Vi skulle videre. Igjen Anne Siri foran. Jeg fortsatt bak. Litt ekstra på vakt. Men hva er sannsynligheten for å treffe to? Etter to og en halv kilometer treffer vi knekken på skogsbilveien Anne Siri siktet på. Spot on. Ikke en meter ute av kurs. Det feires med vann og kjeks. Nå følger et par kilometer på skogsbilvei, før vi igjen skal frem med kompasset. Det går slakt oppover, før det flater helt ut ved enden av skogsbilveien. Vi står ved en diger myr. Foran oss er det skog. Paddeflat skog. En blanding av bjørk og furu. Sånn passelig tett. Denne gangen har vi færre detaljer å forholde oss til underveis. På de neste to kilometrene gjennom skogen, skal vi opp omtrent 20 høydemeter.

Sommersveis

Sommersveis

Anne Siri tar ut ny kurs. Selvsikkerheten fikk seg en opptur etter første vellykkede kurs. Kan suksessen gjentas? Myra passeres og vi går inn i skogen. Noe av det første vi gjør er å skremme opp en storfugl. Pokkers fugl, altså. Den flakser jo pokker ikke opp før en stakkars skaufant som går skauleis til fjells er helt innpå. Hjerteinfarkt neste. Så følger noe slikt som fem ryper. Hjertet får kjørt seg. Vi følger kompasset videre. Veien vi sikter på har på kartet samme karakter som den vi forlot ved veien mellom Herad og Bagn. I verste fall knapt synlig i terrenget. En bitteliten myr dukker opp i terrenget. Den er det eneste som vitner om at vi er på rett vei. Stødig nå. Etter å ha passert myra skal vi komme til veien. Men hvor blir den av? finner vi den i det hele tatt? Joda, omsider dukker den opp. Spot on også denne gangen.

Nå er vi ferdige med orienteringen for resten av turen. Sånn sett slapp vi billig. Vi følger veien som leder ut mot riksvei 51 mellom Gol og Fagernes. Et stykke foran oss går en fyr med sekk på ryggen og fiskestang i hånda. Spesielt sted å gå, tenker jeg. Men det er vel noen tjern her, da. Fyren forsvinner ut i terrenget og ut av syne. Vi følger veien ned til Tubbeåni rett øst for riksveien. Her finner vi en plass for lunsj og bad i elva. Sola steker og det er skikkelig hett. Da er det godt å både få en vask og litt avkjøling på én gang.

Mens vi spiser kommer fyren med sekken og fiskestanga gående. Jeg drar kjensel på fyren. Av alle mennesker er det min gamle kollega Nicolay som kommer ruslende. Han er like overrasket som meg. Vi prater en stund om både vårt prosjekt og hans tilholdssted her i Hallingdal. Familien har hytte i nærheten. Broren hans har faktisk også gått fra Oslo og til fjellet en gang. Han var til og med i ferd med å gjenta turen på vinteren, da han måtte avbryte turen ved Nesbyen fordi han hadde fått tilbud om ny jobb. Vi prater en stund før vi skiller lag. Liten verden.

Etter lunsj kommer vi ut på riksveien. Det er så lite sexy som det går an å få det. Planen er å følge riksveien et par kilometer, før vi tar av hovedveien og følger en mindre vei ned til Robru. Vi håper at Solseter fjellstue har åpent. Det har den ikke. I hvert fall er det ikke noe som tyder på det. Ikke et eneste skilt med reklame for is. Ikke noe skilt hvor det står «åpent». Ingen folk. Og så vi som hadde håpet på kaffe og vafler og boller og is og pannekaker og brus. Men nei. Slukøret går vi nedover. Her starter nedstigningen mot Robru.

Også i dag har vi gått et stykke. Nå gjelder det å finne vann og leir for kvelden. Men hvor finner man egentlig vann og leir sånn i nærheten av spredt bebyggelse? Vi følger veien forbi Nymoen og Bergli og Haugen og Dokki og Rensel og Espedokki. Lei av asfalt, nå. Vi passerer noen grøfter som renner under veien. Tørrlagte. Varmen de siste dagene tilsier tørre bekker og grøfter. Selv myrene vi har gått igjennom de siste dagene har vært merkbart tørrere enn de vi gikk i tidligere. Vi kikker på kartet. Kollbekken, da? Den må da ha vann. Vi kommer til Kollbekken. Tørr. Pokker, da. Nå er rådyra gode. Noen mindre bekker står på kartet lenger ned. Vi har ikke noe annet valg enn å gå videre.

Storehorn sett fra Gol

Storehorn sett fra Gol

Da vi kommer til Bekkestad hører vi det. Den umiskjennelige lyden av rennende vann. Men hvor skal vi slå leir? Vi romsterer oss oppover i skogen. Men jo lengre opp vi kommer, jo mindre vann blir det i bekken. Men vi må et stykke opp for å finne en akseptabel plass. Vi finner plass litt ovenfor en kraftledning. Lite sexy, men utsikten er det ingenting å si på. Vi ser Nordfjella og fjellene i Hemsedal. Storehorn i solnedgang er episk. Vi finner oss en fin plass og nyter den siste kvelden på tur. Den 11. natta. Vann har vi båret opp i kjele og flaske. Nå er det kveldsmat etterfulgt av kveldskaffe og Gjendekjeks. Og vi ser nesten hjem. Nå gleder vi oss.

Leir ved Bekkestad

Leir ved Bekkestad

Kart dag 11

Dag 12 — Hjem!

Vi våkner tidlig. Og det til tross for at teltet ligger på skyggesiden og godt inne blant trærne. Er spente nå. For i dag skal vi hjem. Ivrige etter å komme hjem er vi rekordtidlig ferdige og klare til å gå. 09.30 tråkker vi videre på asfalten mot Robru. Vi passerer Bekkestad og Skreddarberget og gården som heter Gården og Glomsrudbråten og Moen og Storebråten, før vi treffer et skilt. Robru, står det. Flott, tenker vi. Herfra går det nedover. Vi følger det som åpenbart har vært en gammel og velbrukt vei til stølene oppe på fjellet.

Mot Robru

Mot Robru

Og nedover går det. Robru ligger på omlag 450 meter over havet. Lavere har vi ikke vært siden vi forlot Hønefoss. Men det er tross alt høyere enn Gol med sine 200 meter over havet. 250 høydemeter spart. Fra Robru skal vi opp 550 meter til hytta som ligger på 1000. På Robru ligger dessuten Joker. Vi går amok og skeier ut med hver vår is på Joker. Snakk om å flotte seg.

Nå skal vi krysse Hemsedal og opp på Torpofjellet. Fra Robru har vi noen alternativer. Det ene er å gå merket sti sør-vestover, rett opp Magnetunberget. Det innebærer 300 høydemeter rett opp. Det er riktignok korteste vei. Men er det minste motstands vei? Alternativet er å følge den gamle stien nord-vestover fra Robru under Magnetunberget til vi kommer til Haugo. Slik blir det, så får det heller være at vi får et par sikk-sakker på veien opp på fjellet.

Gjennom dype skogen følger vi stien og skremmer opp en rovfugl på veien. Den sitter deg og passer sine egne saker, mens vi kommer gående. Lydløst tar den til vingene og blir borte. Det er forskjell på fugler. Noen er åpenbart skapt for å jakte. Andre er åpenbart skapt for å bli jaktet på. Rovfugler er lydløse i sin flukt. Feite skogsduer, for eksempel, er derimot bråkete og lite grasiøse i sin ferd gjennom luften.

Igjen finner vi oss en bekk med rennende vann og drikker oss skikkelig utørste. Fåglarna vet når vi finner vann igjen neste gang. Kanskje ikke før vi kommer hjem. Men nå går det oppover. Vi følger veien forbi Grønlii og oppover. Det er varmt. Herlighet det er varmt. Godt oppe i bakkene ser vi en brønn med pumpe. Er det frekt å låne litt vann, mon tro? For andre gang på turen tar vi oss til rette på andres eiendom. Vi pumper og pumper og pumper og pumper, før brønnen endelig gulper opp store mengder iskaldt vann fra dypet. Krystallklart og kaldt. Tør vi tippe fire grader?

Vi fortsetter oppover. Holder venstre side på veien for å holde oss i skyggen. Traktorer med henger kjører ned. Traktorer med henger kjører opp. Som om de erter oss fordi vi har sverget på å gå hvert eneste skritt til fjells for egen maskin. Men til fjells skal vi. For egen maskin.

Smylistølane

Smylistølane, Gol

Vi passerer de nyslåtte slåttene ved Gamlelii og Lislastølen, før vi passerer Smylistølane. Da vi kommer til Snuforinkje slår vi oss ned på en benk. Vi har nemlig avtalt med Hallingdølen å treffe en journalist her. Narsissistiske som vi er har vi tipset dem om en lettbeint sommeragurk om to fjellfanter som går skauleis til fjells denne sommeren. Varmen er uutholdelig, så vi rømmer benken til fordel for skyggen av en furu. Lufta står stille. Skygge, javel, men fortsatt varmt. Det forklarer hvorfor saueflokken vi akkurat traff hadde stuet seg sammen i skyggen av en liten hytte. Også de som har så varm ull, da.

Snuforinkje

Snuforinkje, Gol

Journalisten dukker opp. Vi får en hyggelig prat. Hun tar noen bilder og får litt fakta. 11 netter. 12 dagsmarsjer. 266 timer. 210 kilometer. 6 vepsestikk. Ingen gnagsår. Nå gjenstår bare siste etappe. Den aller siste etappen. Noen kilometer på sti, så er vi hjemme. Helt hjemme. Vi har gått skauleis til fjells.

Kart dag 12

 

Publisert 19.10.14

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2017 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund