Lomsdal-Visten

 

En varm sommerdag i juli hopper to turglade mennesker av bussen i Medby, øst for Brønnøysund i Nordland. Foran seg har de masser av tid og et av Norges vakreste naturområder. Lomsdal-Visten nasjonalpark ligger på Helgelandskysten i Nordland og ble åpnet i 2009. Her kan man gå i uker i strekk, selv i høysesongen, uten å møte et eneste menneske.

Lomsdal-Visten er opprinnelig kjent som Det gjemte landet. Med rette. Godt gjemt bak høye, anonyme fjell ligger frodige, dype og ville daler med fosser og trange elver. Andre steder åpne daler med spredte furuer og flere småvann enn Finland, med elver buktende gjennom landskapet. Tindende strekker seg aldri særlig høyere enn 1200 meter over havet, men byr til gjengjeld på spektakulær utsikt over store deler av Nordland. Spesielt er også bergartene, med sine isslepne, duvende kurver, som sine glatte flater til tross allikevel byr på bemerkelsesverdig godt fotfeste. I hvert fall der det ikke renner vann, hvor berget blir sort og glatt.

Dag 1

Lomsdal-Visten 2011 — Dag 1

Fra bussholdeplassen i Medby bærer det på grusvei 7 km ned til Langfjorden kraftverk. Fra kraftverket følger vi den gamle traseen til rørgatene fra Tettingsvatnet, som nå er lagt i rør i fjellet. Det går opp, veldig bratt opp, inntil det flater litt ut før vi når Svartvatnet vest for Tettingsdalen. Idet vi runder kammen over Svartvatnet forstår vi hvorfor naturvernere protesterer mot utbygging av vassdrag og lenker seg fast. Gravemaskiner og sprengningsarbeid har rasert en ellers vakker idyll. Utbyggingsarbeidene pågår fortsatt, så vi håper på at HelgelandsKraft gjør det pent etter seg.

Lomsdal-Visten sett fra Langfjorden

Lomsdal-Visten sett fra Langfjorden

Anleggsarbeider ved Tettingsvatnet

Anleggsarbeider ved Tettingsvatnet

Etter 350 meter og litt klatring rundt anleggsarbeidene er vi omsider oppe ved Tettingsvatnet, et oppdemmet vann som nå er helt fullt. Godt er det, for Kjell Iver Johansen har tidligere beskrevet det halvtomt som et trist syn. Planen er å ta seg langs vestsiden av vannet opp til nordenden, hvor Tettingsbrakka står, en hytte som ble oppført i forbindelse med anlegget av dammen og som fortsatt holdes ved like. Den skal visstnok være åpen for turfolk som reker rundt i området, det vil si slike som oss. Vi sliter oss over ryggene mot nordenden, mens vi plukker med oss et par multer og blåbær på veien. Det blir langt mer slit over ryggene enn hva vi forestilte oss, ettersom vi må klatre på skrå av ryggene som går ned mot vannet.

Vi hadde et lite håp om at Tettingsbrakka skulle være åpen for overnatting, men da vi kom dit var den låst og et vindu som stod åpent vitnet om at annlegsarbeiderne for dammen brukte den som overnatting. Det spilte uansett ingen rolle, vi sover uansett best i teltet, så vi fant oss en kolle med utsikt over vannet og solnedgangen som kaster lange skygger og fin farge på fjellene.

Leir i nordenden av Tettingsvatnet

Leir i nordenden av Tettingsvatnet

Solnedgang over Benjaminheia

Solnedgang over Benjaminheia

De siste sporene av mennesker før vi entrer villmarka for alvor gir vi i form av litt kritikk til HelgelandKraft for dammen i nordenden av Tettingsvatnet. Den er tre (!) meter høyere enn høyeste vannstand og er en diger, grå og stygg klump i terrenget og er synlig på lang avstand. Videre ligger det også masse søppel etter anleggsarbeidene rundt dammen. Gamle bor, armeringsjern og diverse skrot flyter i terrenget i et stort område rundt dammen. Det er skjemmende og gir liten velvilje for eventuelle fremtidige utbyggingsplaner i andre områder.

Dag 2

Lomsdal-Visten 2011 — Dag 2

Den første natten sover vi godt, som vanlig. Vi våkner av at det regner en gang midt på natten, da er det bare å krype ekstra godt ned i soveposen og bli der noen timer til. Da vi våkner skinner solen og frokost inntas i det fri, før vi pakker sammen og labber nordover ned Tettingsdalen.

I følge kartet skal det gå inntil flere stier fra Tettingsvatnet ned Tettingsdalen. Som erfaren orienteringsløper kan jeg gå god for at ingen av dem er synlige i terrenget før man når de svingete kulpene midt i dalen. Dermed trasker vi i terrenget, og det er minst like fint som sti.

Tettingsdalen ved Lappskardet

Tettingsdalen ved Lappskardet

Det eneste bestikket vi har med på tur er to sporker fra Light my fire. Dessverre begynner de å dra på åra, og plasten begynner å bli sprø. Til lunsj knekker den ene i to. Lite optimalt for å innta mat resten av uka. En nærmere inspeksjon av en andre viser sprekker flere steder, og et par måltider senere knekker også denne, da i tre.

Ødelagt spork

Ødelagt spork

Vi går på østsiden av elva og har en rolig dag nedover Tettingsdalen. Totalt går vi omlag 4 kilometer, før vi slår leir på en liten rygg ved kulpene midt i dalen, rett sør for Åkerhaugen.

Utpå kvelden skyer det litt over og begynner å regne, så vi åpner åpningen på teltet slik at vi allikevel kan sitte under tak med overbygg og nyte utsikten. En genistrek fra teltprodusenten. Derimot oppdager vi denne natten at mangelen på myggnett i ytterteltet gjør at det samler seg enorme mengder mygg mellom ytter- og innerteltet. Det gjør at ytter- og innerteltet må separeres før det kan pakkes ned, slik at vi får luftet ut myggen så den ikke blir pakket ned.

Leir i Tettingsdalen, Lausfjellet i tåka

Leir i Tettingsdalen, Lausfjellet i tåka

Vi trives godt på denne plassen. De små kulpene i elva er vakre med fine farger og rett nedenfor renner de ned noen meter, hvor vi tilbereder mat, tar hygiene og andre praktiske oppgaver. På den andre siden av elva oppdager vi også en opparbeidet sti nordover ned dalen. Denne står tegnet på kartet, så vi bestemmer oss for å følge den videre neste dag.

Tettingsdalen foran Lausfjellet

Tettingsdalen foran Lausfjellet

Dag 3

Lomsdal-Visten 2011 — Dag 3

Etter at myggen er luftet ut av ytterteltet, frokosten inntatt og sekkene pakket, trasker vi avgårde nedover stien. Etter en snau kilometer viser det seg at den åpenbart er mest brukt av sau. Stien er tydelig, men gjengrodd for alle skapninger som er høyere enn en sau. Vi trekker derfor ut til elva, som for øvrig har liten vannføring grunnet demningen ved Tettingsvatnet, og hopper over på steinene for å se om vi finner stien som også her står på kartet. Vi finner et tydelig tråkk rett vest for Åkerhaugen, og det viser seg at tråkket går inn til en nyrestaurert skogstue som visstnok står åpen for alle. Vi er ikke innom, men ser på avstand at den ser fin ut.

Tettingsdalen ved Åkerhaugen

Tettingsdalen ved Åkerhaugen

Vi følger stien nordover på østsiden av elva, og etter en liten stund kommer vi til en merkelig doning som er parkert på stien. En beltevogn som vi umiddelbart innbiller oss må være etterlevninger fra krigen, men som vi senere skal bli fortalt er enda flere etterlatenskaper fra anleggingen av dammen, står og ruster ned. Spesielt og lite vakkert.

Beltevogn ved Åkerhaugen

Beltevogn ved Åkerhaugen

Etter enda en liten stund kommer vi til plassen som heter Tettingsdalen. Den ligger på østsiden av elva, rett nord for Åkerhaugen. Det er knapt rester av bygninger, men steinsamlinger, hustufter og åpne enger vitner om aktivitet for lenge siden. Vi skal senere lese at Tettingsdalen visstnok var en ødegård, det vil si en gård som ble lagt brakk av Svartedauen.

Fra Tettingsdalen finner vi stien på østsiden av elva, fra gården ned til Børiøyra. Den er til dels gjengrodd nærmest gården, men allikevel tydelig i terrenget og bedre jo lenger nord og ned i dalen vi kommer.

Etter en snau kilometer kommer vi til Tettingsforsen, en av de store severdige fossene i Lomsdal-Visten. Fallhøyden skal være 70 meter, og til tross for liten vannføring når vi passerer, er den allikevel et majestetisk skue.

Tettingsforsen

Tettingsforsen

Fra Tettingsforsen bærer det drøyt 200 høydemeter ned til havnivå ved Børiøyra. Vi bestemmer oss for å gå over hengebrua og ut til selve Børiøyra innerst i Storbørja. Både Børiøyra og Storbørja er penere enn vi forestiller oss. Bratte fjell stuper ned i fjorden, og innerst ligger små gårder med store blomsterenger.

Børiøyra

Børiøyra

Helt nede ved vannet møter vi en gjeng fiskere som i stedet for fisk nå har jaktet ned noen duggfriske halvlitere, og koser seg mens vi kommer ruslende. Vi slår av en prat og det viser seg at fiskerne er riktig så lokalkjente i store deler av området. Kartet kommer frem og vi får eksakte tips om både gode fiskeplasser, helleren i Henriksdalen og en «hemmelig» adkomstvei opp Lomsdalen. Etter en hyggelig prat slenger vi på oss sekkene og motiverer oss turen gjennom naturreservatet inn til Strompdal. De 200 meterne vi slapp ut på vei ned Tettingsdalen skal vi igjen ta inn på vei opp Strompdal.

Fra Strompdal mot Børiøya

Fra Strompdal mot Børiøya

Gjennom Strompdalen naturreservat

Gjennom Strompdalen naturreservat

Spisebord

Spisebord

Naturreservatet med Nordmarka og Seterdalen er annerledes enn hva vi hadde forestilt oss. Frodig urskog og et fuktig klima bidrar til at vegetasjonen nærmest fremstår som en jungel. Etter en del klyving opp og ned, runder vi endelig den siste haugen før vi tråkker oppover de gamle engene på Strompdal gård.

Etter hva vi har lest oss til, har det vært bosetning på Helgeland i mer enn 9000 år. Gjennom vikingtiden var Helgeland blant datidens tettest befolkede områder i hele Norge, og det antas at det bodde folk i både Strompdal og Lomsdalen.

Idet vi ankommer Strompdal ser vi at hytta står åpen. Vi treffer på Kristian Helgesen som er i ferd med å rydde seg ut av hytta. Han arbeider for et kommunesamarbeid som arbeider med å kartlegge stiene i hele Lomsdal-Visten. Det er tiltrengt, for stiene på N50-serien fra Statens kartverk er mer villedende enn veiledende. Kristian forteller at det er planlagt utgitt et turkart over området, som forhåpentligvis kommer før sommeren 2012. Han forteller også om den «hemmelige» stien opp Lomsdalen, men hadde ikke klart å finne den selv. Han kaster sekken på ryggen og tråkker avgårde med bikkja løpende etter. Vi er alene i Strompdal.

Strompdal

Strompdal

Eks-elg

Eks-elg

Inne på hytta finnes masse dokumentasjon på gårdens historie. Bilder fra tidlig 1900-tall, bøker og dokumenter vitner om stor aktivitet og andre tider. Blant de mest fascinerende detaljene finner vi arbeidet som ble utført for Meteorologisk institutt (DNMI) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Fra 1907 til 1954 ble det både målt nedbør og vannføring i Lomselva. I mars 1953 ble det målt 975 mm nedbør, noe som da var norsk rekord. Vannføringen i elva kunne variere fra puslete 0,3 meter til hele 6 meter. Mest spesielt var den raske endringen i vannstand, da elva kunne vokse hele 3 meter i døgnet. Det er greit å ta med i beregningen når teltplass velges for natten.

Vi finner også bøker av Arvid Sveli. Kvelden blir dessverre alt for kort for å lese alt vi kommer over, dermed må vi nok handle inn bøker når vi kommer hjem.

Strompdal anno 1918

Strompdal anno 1918

Litt om vannføring i vassdraget

Litt om vannføring i vassdraget

Kjentfolk

Kjentfolk

I tillegg finner vi fragmenter av et dokument av Fylkesmannen i Nordland fra 2004, med tittelen Kartlegging av friluftslivet i Lomsdal-Visten (PDF). Blant de mest interessante i dette dokumentet er ønsker om hvordan nasjonalparken skal reguleres. Mange ønsker både merkede stier og hytter i området. Norge har allerede nok av nasjonalparker med merkede stier, hytter og områder som trass i flott natur allikevel ikke oppleves som ekte villmark. Lomsdal-Visten er et unikt område i nasjonal sammenheng, og for oss vil det være et stort tap om området ble penetrert med merkede stier og nye hytter. Lomsdal-Visten er et område hvor man ferdes på naturens premisser, hvor kunnskap om kart, kompass, vær, vind og natur er helt sentrale for å kunne ferdes trygt. Vi bestemmer oss for å forfatte et brev til Fylkesmannen i Nordland når vi kommer hjem, til tross for at dokumentet er hele 7 år gammelt. Stiene og hyttene er tross alt ikke anlagt ennå.

Etter å ha tråkket gjennom Seterdalen fra Bøiøyra til Strompdal er vi våte fra livet og ned. Kvelden benyttes til å lese gammel historie og vaske og tørke tøy over ovnen. Vi bestemmer oss for å overnatte på soverommet for å ikke omkomme av varme. Vinduet må opp, dermed kommer myggen inn. Klokka 03.30 rømmer vi fra frisk luft og mygg på soverommet til den nå kjøligere stua, hvor vi endelig får sove. Neste morgen teller vi myggstikk over frokostbordet — 9 på høyre hånd, 30 på ryggen.

Dag 4

Lomsdal-Visten 2011 — Dag 4

Etter å ha sovet helt til 09.30 spiser vi frokost og vasker og rydder oss ut av hytta, etter å ha bært inn ny ved. Til tross for såpevask kvelden før, lukter fleece-trøya helt j**lig. Den byttes ut til fordel for en tynnere supertrøye, og spennes bakpå sekken for lufting. Vi gjør oss også skyldige i å låne med oss to spiseskjeer som erstatning for de to sporkene som knakk. Straks vi er hjemme igjen skal skjeene vaskes og sendes i retur til rett person i Direktoratet for naturforvaltning som drifter Strompdal. Et lån er et lån.

Frokost med noko attåt

Frokost med noko attåt

Fra Strompdal setter vi kursen mot Lomsdalen. Vi tråkker den lille turen ned til hengebrua over Breivasselva, som i år fører mindre vann enn året før. Hele området bærer preg av å være ganske tørt, noe vi allerede har merket i form av mindre insekter. Vi lurer oss over hengebrua som i løpet av det siste året har forfalt noe. Den er uansett mer enn trygg nok til å bære to flaksende søringer på vei mot fjellheimen.

Lomsdalen foran Middagsfjellet

Lomsdalen foran Middagsfjellet

Hengebrua over Breivasselva

Hengebrua over Breivasselva

Som tidligere nevnt, fikk vi et tips om en «hemmelig» sti opp Lomsdalen. I stedet for å klatre opp ura sør-øst for Lomselva, etter Breivasselva, finnes det angivelig det en av fiskerne kalte Vinterveien. Vi har tidligere hørt at man tok isen på elv i bruk om vinteren, men fikk nå høre om en anlagt sti som nå knapt var synlig og delvis ødelagt av ras og falne trær. Den skulle visst være en opplevelse å gå.

«Fra hengebrua går dere nøyaktig 50 meter. Der står det på høyre side en høy stubbe med en stein på toppen. Se til høyre og dere ser starten på Vinterveien.»

Den hemmelige stien

Hengebrua bak til høyre, steinvarde til venstre, her fra stiens start

Kristian Helgesen forsøkte å finne denne stien, uten hell. Vi anså det derfor som et langskudd, men vel verdt et forsøk. Etter 32 lange skritt står stubben på høyre hånd, med to steiner på toppen. Den øverste peker tydelig rett mot høyre. Vi snur oss etter, og det er umulig å ta feil. Her starter Vinterveien opp Lomsdalen. Usynlig hvis man ikke har fått den nøyaktige beskrivelsen, men allikevel umulig å ta feil av. Litt merkelig at Kristian ikke fant den, men han må etter all sannsynlighet ha fått feil beskrivelse av hvor den startet.

Stien går svært bratt oppover, i sikksakk helt til vi kommer opp til de to grønne flekkene sør for topp 249. Deretter blir stien mindre tydelig, og kun noen få varder vitner om at vi er på rett vei. Tråkket følger sør for topp 249, til puttene på vestsiden. Nå er vi tilbake der vi gikk i fjor.

Herfra åpenbarer Lomsdalen seg fra kanskje sin aller beste side. Dalen bader i sol, de mange små vannene speiler seg i den knallblå himmelen, små bonsai-aktige furuer er spredt utover i hvitmosen og Lomselva bukter seg som en sølvfarget slange gjennom gresslettene øverst i dalen. Det er et episk skue som gir tårer i øynene og gåsehud på ryggen. Vakrere utsikt skal man lete lenge etter. Vi tar en kort pause for å nyte utsikten og lufte tærne.

Lomsdalen med Vistkjerringa i bakgrunnen

Lomsdalen med Vistkjerringa i bakgrunnen

Vi tråkker videre de 70 høydemeterne ned i Lomsdalen og lager oss lunsj mellom vannene. Det er en varm dag og Lomsdalen bærer preg av å være svært tørr i år. Hvitmosen knaser når vi trår på den. Bålforbudet respekteres behørig. Etter lunsj ser vi to mennesker på avstand, på vei ut av dalen.

Lunsj i Lomsdalen, Lausfjellet i bakgrunnen

Lunsj i Lomsdalen, Lausfjellet i bakgrunnen

Lomsdalen

Lomsdalen

Vi finner stien og tråkker innover dalen. En tur innom Medheiforsen er obligatorisk. Det grønne vannet i trange juv og stridt fall på sin vei mot havet er et vakkert skue. Stien følges videre inn til Lomsdalshytta, en koie som etter ryktene skal være i eie av en sinna same som misliker søringer. Heldigvis er ingen av oss tilhenger av rykter, og ettersom hytta står åpen for de som måtte trenge det, er vi heller overbevist om at innehaveren er en vennlig sjel med et åpent sinn for alle fjellfanter — søringer eller ei. Til tross for at vi ikke overnatter denne gangen, skriver vi oss inn i hytteboka med en liten notis. Vi finner vår egen notis fra året før, nøyaktig ett år og 12 dager tidligere. Det har ikke vært mange besøkende i løpet av det siste året, i hvert fall ikke som har skrevet seg inn.

Lomsdalshytta

Lomsdalshytta

Stien inn mot Lomsdalen gård bukter seg gjennom stor, åpen bjørkeskog, høyt gress, myrer og blomstrende røsslyng. Terrenget er helt flatt og det finnes knapt en høydekurve på flere kilometer. Vi reflekterer litt over hvordan livet må ha vært her inne idet vi passerer hustuftene på Lomsdalen gård. Det skal visstnok ha vært hele 16 bygninger på gården, noe som vitner om andre tider enn nå.

Fra Lomsdalen gård skiller vi lag med ruten vi tok et år tidligere. Kristian Helgesen fortalte at hengebrua over Lomselva var nyoppusset og en drøm å passere. Året før vadet vi Lomselva rett nord for Lomsdalen gård, rett før møtet med Henriksdalselva. Når alternativene er å vade en elv eller å krysse den på en ytterst skrøpelig hengebro som atpåtil ligger over en foss, valgte vi naturlig nok å vade. Det går en klar og tydelig grense mellom det å søke spenning i naturen og dumdristighet — en grense vi respekterer med god margin.

Ny hengebru i Lomsdalen

Ny hengebru i Lomsdalen

Etter å ha krysset den nyoppussede hengebrua bestemmer vi oss for å slå leir nord-øst for brua og finner oss en fin plass med utsikt nedover Lomsdalen og inn starten på Grunnvassdalen. Neste besøk til Lomsdal-Visten blir etter all sannsynlighet opp Grunnvassdalen inn til Elgviddvatnet. En svært tøff tur, men som leder inn til det mest utilgjengelige og øde området i hele nasjonalparken.

Dag 5

Lomsdal-Visten 2011 — Dag 5

Neste morgen våkner vi med et skydekke hengende ned til omlag 350-400 meter over havet. Det er vindstille, opphold og skydekket er på vei oppover i høyden. Vi bryter leir og tråkker rett oppover Henriksdalen. I stedet for å følge Henriksdalen nede i bunnen, bestemmer vi oss for å gå opp Kjemfjellet og følge det på nordsiden, sør for Henriksdalen. Vi dreier dermed opp rygg 455, følger bekkene opp mot toppen og holder rett nord for det dype skaret ned mot vest-enden av Henriksvatnet. Vi går dermed glipp av helleren i Henriksdalen, men tenker at vi kan ta turen innom ved en senere anledning.

På vei opp Henriksdalen, Lomsdalen i bakgrunnen

På vei opp Henriksdalen, Lomsdalen i bakgrunnen

På vei opp Kjemfjellet forlater vi de siste restene av vegetasjon. Terrenget endrer karakter til avslepne bergknauser og snøflekker. Med et helt grått og monokromt terreng er det som å gå på en annen planet. Helt annerledes enn terrenget både i Tettingsdalen, Strompdal og Lomsdalen, men allikevel fascinerende. Fjellet er svært lettgått og grepet er godt. Til tross for at steinene er runde og avslepne er det allikevel sylskarpt, som små kniver eller svært grovt sandpapir. Stakkars støvlene, de får kjørt seg.

Flora i fjellet

Flora i fjellet

Flora i fjellet

Flora i fjellet

Myrull

Myrull

Vi passerer høyde 777 og skrår gjennom terrenget ned til vann 677 aller øverst i Henriksdalen. En svært høydeeffektiv dag. Vi går nordover og rett opp de 160 høydemeterne vest for topp 932, før vi går ned til vann 762 i Dåeriesåårke. Her finner vi turens desidert beste leirplass blant noen fjellknauser. En tørr og paddeflat banke av grus og gress, i le av en stor knaus, ikke langt fra vannet. I løpet av denne dagen utvikler vi også begrepet TVURV, en skala for å rangere hvor god en teltplass er. Mer om det kommer i en senere artikkel. I kanten av leirplassen har et lemen fast bopel. Vi gir det navnet Kjell Iver, som en takk til Kjell Iver Johansens uvurderlige bidrag for å dokumentere gode turer og ruter i området.

Leir i Dåeriesåårke under Litlskardtinden

Leir i Dåeriesåårke under Litlskardtinden

Vask i Dåeriesåårke

Dåeriesåårke

Skylaget som har fulgt oss hele dagen har vært svært godt på en lang dag med mange høydemeter. Perfekt vær for å gå i, uten å bli stekt i hjel av solen. Etter å ha inntatt middag diskuterer vi turen videre. Planen er å gå over Litlskardtinden, Vistkjerringa og Vistmannen hvis været står oss bi. Det er en lang og krevende tur, hvor vi må ta med sekkene over den høyeste toppen av dem alle — Vistkjerringa. Dette er det kritiske punktet på turen. Vi over Vistkjerringa for å komme oss ned på den andre siden. Er været dårlig må vi ligge stille til det er forsvarlig å gå over, og med et lavt skydekke og et Helgeland som er kjent for svært varierende vær, er det med en viss spenning vi kryper ned i soveposene for kvelden. Å ligge værfaste i tåka på en annen planet er både kjedelig og klaustrofobisk.

Litlskardtinden

Litlskardtinden

Dag 6

Lomsdal-Visten 2011 — Dag 6

Morgenen etter våkner vi 07.45. Tåka ligger i en ring rundt oss, men titter vi opp ser vi både blå himmel og sol. Skylaget fra i går ligger her fortsatt, men er så tynt at vi nærmest kan ta igjennom det. Igjennom tåka aner vi også konturene av Litlskardtinden og Vistkjerringa. Vi bestemmer oss for å gå. Morgenrutinene utføres raskt, humøret er godt og klokka 09.30 er vi klare til avmarsj.

Litlskardtinden

Litlskardtinden

Fra Dåeriesåårke går vi nord-vestover, til kollen på 800 meter i sør-vestenden av Vistkjerringa. Her tråkker vi rett opp ryggen og idet vi kommer over kanten ser vi også Vistmannen. Marius Nergård Pettersen beskriver i boka om Lomsdal-Visten Vistmannen som en kjempe av fjell og stein. Det er umulig å være uenig. Vistmannen er en bratt, høy og stor mastodont i terrenget, klar og tydelig uansett hvilken kant man beskuer den fra.

Vistmannen og Vistkjerringa

Vistmannen og Vistkjerringa

Over Vistvatnan

Over Vistvatnan

Fra Litlskardtinden mot Vistkjerringa

Fra Litlskardtinden mot Vistkjerringa

Vistkjerringa sett fra Litlskardtinden

Vistkjerringa sett fra Litlskardtinden

Vi holder høyden og treffer på bekken fra breen. På sadelen mellom Litlskardtinden og Vistkjerringa legger vi fra oss sekkene ved brekanten og bestemmer oss for å bestige Litlskardtinden fra nord-øst. Det virker som det eneste naturlige alternativet, med mindre man er sugen på en langt brattere og luftigere opplevelse. Fra toppen på 1182 meter over havet er utsikten nok til å målbinde enhver. Tåka er fortsatt til stede, men kun akkurat tilstrekkelig til at den gir et fint tilsnitt til utsikten og opplevelsen.

Litlskardtinden er besteget. Vi tar turen ned til sekkene som ligger på omlag 1040 meter over havet og legger i vei mot Vistkjerringa. Ryggen opp fra sør-vest er eneste naturlige vei opp fra denne kanten. Den er bratt og steinete, men uproblematisk, og etter mye klyving med ryggsekker står vi endelig på toppen, 1239 meter over havet. Vistkjerringa er den høyeste toppen i hele Lomsdal-Visten. Var ikke utsikten fra Litlskardtinden målbindende, så er i hvert fall utsikten fra Vistkjerringa det. Herfra er det panoramautsikt til alle topper i store deler av Nordland. Vi ser alle toppene i Lomsdal-Visten og Det gjemte landet, vi ser Børgefjell, vi ser Okstindane og andre topper vi ikke kjenner. Her blir vi sittende i tre kvarter og nyte utsikten, ta bilder, drikke litt vann og innta nøtter fra muleposen. Vi skrur også på mobiltelefonene for å sjekke om det finnes dekning her oppe, og klarer så vidt å lure inn en strek eller to for å sende en «Alt OK»-melding hjem. Vi innser at vi trenger en SPOT, det er en billig forsikring og et bidrag til god nattesøvn hos eventuelle bekymrede foreldre.

Vistkjerringa

Vistkjerringa

Vistkjerringa

Vistkjerringa

Fra Vistkjerringa mot Okstindan

Fra Vistkjerringa mot Okstindan

Vi vurderer nå hva vi skal gjøre med Vistmannen. Skal vi bestige ham i dag, eller skal vi vente til i morgen? Formen er foreløpig god, så vi bestemmer oss for å vente til vi er nede med å ta en avgjørelse. All den tid primærfaktoren mellom Vistkjerringa og Vistmannen er minst 500 meter får vi ta avgjørelsen når vi har kommet ned og fått inn litt mat.

Vistmannen og Skjørlægda

Vistmannen og Skjørlægda

Fra Vistkjerringa setter vi kursen nord-østover, til kulpene øst for vann 613. Veien ned går over bre som gjør det lett å ake nedover. Det er moro, men vi holder oss til kantene. Flere av breene har sprekker og store tunneler under som vi ikke er særlig sugne på å stifte nærmere bekjentskap med. På vei ned havner vi på østsiden av en dyp kløft fylt med bre og vann. Vi havner lenger øst enn vi egentlig ønsker, og på et sted er vi nær ved å kjøre oss fast i et stup mellom kalvende breer. Men ned kommer man alltid og klokka 16.30 står vi ved en kulp 590 meter over havet. Vi bestemmer oss for å bestige Vistmannen i dag.

Ned Vistkjerringa, Skjørlegda og Storvatnet i bakgrunnen

Ned Vistkjerringa, Skjørlegda og Storvatnet i bakgrunnen

Ned Vistkjerringa, slike juv står ikke på N50, Vistmannen bak

Ned Vistkjerringa, slike juv står ikke på N50, Vistmannen bak

Ikke over, ikke under, men rundt

Ikke over, ikke under, men rundt

Vi pakker med oss nøtter, vann og skalljakker, før vi legger i vei de nesten 500 høydemeterne opp til Vistmannen på 1066 meter over havet. Til tross for at Vistmannen er svært bratt både på nord- og sørsiden, er turen opp fra øst lettgått og jevn. Utsikten er like upåklagelig her som på de andre toppene. Spesielt utsikten over Skjørlægda er fantastisk. Vi blir sittende og nyte utsikten i en halvtimes tid, før vi spretter nedover igjen.

Fra Vistmannen mot Vistkjerringa

Fra Vistmannen mot Vistkjerringa

Vistmannen

Vistmannen

Nede ved sekkene vurderer vi hva vi skal gjøre. Formen er fortsatt god, og ingen av oss er nevneverdig sugne på å tilbringe natten halvveis oppe i fjellet. Da er vi mer interessert i å finne en fin plass nede i Skjørlægda. Sekkene kastes på ryggen og vi setter kursen østover og treffer 500-metersmerket rett nord for topp 572. Herfra følger vi ryggen nordover og treffer utløpet av Klubbtjørna. Her finner vi en spesiell steinbro som går over bekken. Vi følger terrenget skrått ned mot Storvatnet og finner oss en leirplass på odden mellom Sørtjønna og Storvatnet. Teltet kommer opp i en fei, for her står myggen i kø for å forsyne seg av godsakene som kom ruslende. Myggen i Lomsdal-Visten er store som kamphelikoptre og forsyner seg så grådig at du kan høre slurpingen.

Denne dagen har vi gått i nesten 12 timer. Formen er fortsatt god, men vi er naturlig nok slitne og klare for å sove lenge og ta en roligere dag i morgen.

Sommernatt ved sørenden av Storvatnet i Skjørlægda

Sommernatt ved sørenden av Storvatnet i Skjørlægda

Dag 7

Lomsdal-Visten 2011 — Dag 7

Dagen etter skinner solen og det er trykkende varmt i Skjørlægda. Vi bestemmer oss for å ta dagen som den kommer, og føler litt på antiklimakset av å ha gått over tre topper dagen før. Det som både var turens høydepunkt og akilleshæl er forsert. Vi er fulle av inntrykk og kjenner en liten tomhetsfølelse. Hva skal vi gjøre videre?

Etter å ha svettet i flere dager, er det deilig å kunne kaste seg uti Storvatnet. Det er kaldt, men allikevel deilig bare man kommer seg uti. Med på turen har vi et stykke Sunlight såpe, et unikum av en såpe som vi bruker til både klesvask, oppvask og kroppsvask. Myggen er borte, åpenbart vampyrer som ikke tåler sollyset, så vi står på bergene og vasker oss, såper oss inn og bader. Ingenting kan måle seg med følelsen av å være nyvasket og ren ute i naturen.

Storvatnet

Storvatnet

Leir i sørenden av Storvatnet

Leir i sørenden av Storvatnet

Klassisk frokost, havregrøt og kaffe

Klassisk frokost, havregrøt og kaffe

Vi bestemmer oss for å bryte leir og gå nordover i Skjørlægda. Dagen før traff vi et par som tipset oss om en sandstrand i nordenden av Storvatnet, så vi rusler langs østsiden bort. Her treffer vi teltet til paret vi traff dagen før, og vi inntar lunsj på stranden i stekende sol og trykkende varme. Spredte skyer har hele dagen flakset over himmelen, som deilig avbrekk fra solen.

Lunsj i nordenden av Storvatnet, Vistkjerringa og Vistmannen i bakgrunnen

Lunsj i nordenden av Storvatnet, Vistkjerringa og Vistmannen i bakgrunnen

Fisken vaker spredt på Storvatnet. Plutselig vaker det litt mer, så enda litt mer. Vi ser opp. Regn? Det var altså regn på vannet, ikke vaking. Det begynner forsiktig, så vi pakker sakene og vurderer situasjonen. Hvor skal vi slå oss til for natten? Paret fra dagen før tipset oss om en sti fra Storvatnet mot Litlvasshytta som ikke står på kartet. Skalljakkene kommer på og i nordenden av myrene nord for Storvatnet finner vi stien mot Litlvasshytta. Idet vi kommer ned i skogen sør for Litlvatnet drønner det mellom fjellene. Tor er på besøk over Skjørlægda. Ikke rart det var så trykkende tidligere på dagen.

Sammen med tordenet kommer det også regn. Mye regn. Litlvasshytta er låst, så vi søker ly i vedskjulet. Alt skalltøyet kommer på og vi tar en kjapp rådslagning. I kombinasjon med den positive omtalen til Marius Nergård Pettersen av Fjellgården Eiterådalen, bestemmer vi oss for å tråkke de 5-6 kilometerne ned dalen og opp til gården som eies av Statskog.

Det regner jevnt når vi går nedover dalen. Tor svinger vogna si frem og tilbake, frem og tilbake idet det drønner gjennom dalføret. Fra hengebrua over Skjørlægdelva er det omlag 100 høydemeter opp til gården. Vi jobber oss sakte men sikkert over brua og opp bakken. Vannet renner på innsiden av skalljakken, og jeg mistenker det for å være svette og ikke regnvann. Varmen fra tidligere på dagen henger fortsatt i og gjør terrenget klamt og fuktig. Tor har nærmest parkert vogna si på tunet idet vi huker oss ned på vei opp enga, redde for å bli truffet av lynet. Er gården åpen? Er det folk her? Hvordan er forfatningen på huset?

Eiteråfjellet

Eiteråfjellet

Gården står åpen og synet som møter oss er overraskende positivt. Fjellgården Eiterådalen er en hyggelig liten stue i god forfatning og fremstår som velholdt og mye brukt. Gården er restaurert og er nærmest et museum over gårdsdriften som en gang fant sted her. Hytteboka vitner om flittig bruk, bare i dag har det vært to familier på besøk, før vi dumper innom rundt 20.30-tiden.

Eiteråfjellet

Eiteråfjellet

Vi har med mat for 14 dager, og ettersom dette er dag 7 bestemmer vi oss for å lage et herremåltid av det vi har med. Kjøttsuppe med potetmos og mørk sjokolade — 85 %, selvfølgelig — sammen med Gjende-kjeks over en kopp te. Gjende-kjeks har ikke vært på radaren til noen av oss siden vi var små, men denne kvelden får Gjende-kjeksen sin renessanse.

Kvelden benyttes til tørking av tøy og lesing av det vi kommer over, og til videre planlegging av turen. Den opprinnelige planen var å gå ut Skjørlægda til veien i Eiterådalen. Herfra tenkte vi å gå veien inn til starten på Stavasdalen og følge denne ut til Trofors, hvor vi busser tilbake til bilen i Tosbotn. Akkurat nå er vi mette på inntrykk etter en variert uke med alle tenkelige inntrykk man kan få gjennom den varierte naturen Lomsdal-Visten har å by på. Vel vitende om at både Eiterådalen og Stavassdalen har fantastisk natur å by på, vurderer vi allikevel alternativet om å gå ut Eiterådalen i nord og haike E6 til Trofors. Vi bestemmer oss for det siste, før vi kryper i soveposene mens regnet trommer hardt på metallhetta over pipa. En varm takk går også til de fremsynte menneskene i Statskog for å ha utstyrt vinduet med myggnetting.

Dag 8

Lomsdal-Visten 2011 — Dag 8

Morgenen etter har regnet gitt seg. Skalltøyet pakkes ned og etter frokost tar vi turen ned til hengebroa igjen og ut Skjørlægda. Ved inngangen til Skjørlægda finner vi en stor parkeringsplass, skilting inn i nasjonalparken og en flott informasjonstavle om hva Lomsdal-Visten har å by på. Skal man tilrettelegge for bruk av nasjonalparken er dette måten å gjøre det på, ikke ved å merke stier og bygge hytter.

Eiteråfjellet

Eiteråfjellet

Hengebru over Skjørlægdelva

Hengebru over Skjørlægdelva

Fra vi når veien til Trofors er det 37 kilometer. Vi har ingen plan om å gå alle sammen til fots, så vi setter vår lit til at en tommel og et par smil gjør jobben for oss. Etter et par kilometer møter vi et par anleggskarer som plukker oss opp. De er lokalkjente og godt kjent i nasjonalparken, så vi får en hyggelig prat før de slipper oss av ved vestsiden av Vefsna, ved Nedre Fallmo. Her tråkker vi hengebrua over Vefsna og opp til E6, mens vi plukker med oss villbringebær og markjordbær. Ved E6 finner vi en busslomme. Enten får vi haik til Trofors, eller så kommer det en buss om 3 timer. Vi blir knapt stående i 5 minutter, før en svensk trailer bremser så hydraulikken får pusteproblemer på den lange busslommen. Sjåføren, som er italiensk-russisk-rumensk skal til Trofors og videre inn i Sverige. Det passer bra, så vi benker oss sammen med orkesterplass over E6. Det første som slår oss er hvilken mental belastning det må være å være trailersjåfør, når man vet hvilke metoder som benyttes for å ta sitt eget liv…

På bensinstasjonen i Trofors takker vi for turen og tråkker avgårde til jernbanestasjonen, hvor bussen videre til Tosbotn skal gå. Vi har fortsatt 3 timer til bussavgang, så vi tråkker sporenstreks inn på nærmeste matbutikk, svette, slitne og med full oppakning. Under armen tar vi med oss ferskt brød, pålegg, ost, melk og aviser. Foran rådhuset finner vi benker og bord, så vi tar det for gitt at Grane kommune ikke har noe i mot å være vertskap for to fornøyde og blide fotturister. Avisene preges fortsatt av terroren i Oslo og på Utøya. Det samme gjør fontenen foran rådhuset, hvor det åpenbart har vært minnemarkering med lys og blomster. Vi dytter i oss nesten et helt brød, mens vi unisont med mat i munnen mumler noe om hvor forskrudde enkelte er.

Markjordbær i Trofors

Markjordbær i Trofors

Trofors

Trofors

Noen timer senere hopper vi av bussen i Tosbotn, der det hele startet. Her inne i tettstedet, som ikke fikk vei før på 1950-tallet og først på 1980-tallet ble forbundet med E6 via Tosentunnelen, har vi gode venner bosatt. Å ha dette stedet som base er et privilegium og en luksus vi er svært takknemlige for. En trygg parkering for bilen, myke senger, en varm dusj og enda varmere gjestfrihet gjør hvert besøk like hyggelig.

Årets tur gjennom Lomsdal-Visten ble en fantastisk opplevelse, langt over all forventning. Vi er allerede fast bestemte på å returnere for å avlegge Elgviddvatnet et besøk, og vi sysler også med tanken på en vintertur.

Takk

Som alltid er det noen mennesker som skal takkes. Vi har allerede omtalt våre gode venner i Tosbotn. En varm takk også til Marius Nergård Pettersen for boken han har skrevet om Lomsdal-Visten, og for å ha delt sin kunnskap om nasjonalparken med oss. Viktig å nevne er også Kjell Iver Johansen, bosatt i Brønnøysund og flittig bruker av området. Hans turrapporter fra området har vært uvurderlige for oss når vi har navigert i fjellene. Takk også til Direktoratet for naturforvaltning for å la hytta i Strompdal stå åpen og til Statskog for det samme for Fjellgården i Eiterådalen.

Flere bilder

Ute etter flere bilder? Du finner dem på vår Flickr-konto.

 

Publisert 30.08.11

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2018 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund