Nordmarka på langs (på ski, igjen)

Nordmarka på langs (på ski, igjen)

 

Når man først har fått smaken av skikkelig vinter og godt preparerte skuterløyper, er det ingen grunn til å ikke utnytte mulighetene til det fulle.

Kalenderen viser mars. Vårmåneden. Men i begynnelsen av måneden er få tegn til vår i hovedstaden. Fortsatt ligger det langt over meteren med snø i Marka, og det har ikke vært plussgrader siden fåglarna vet når. Når Kong Vinter bjuder på er det ingen grunn til å takke nei til nok en langtur gjennom Nordmarka, akkurat som for noen uker siden.

Skiforeningen tilbyr luksusen å frakte folk fra byen og rundt til nordsiden av Marka. Forrige gang tok jeg bussen til Mylla, denne gangen til Ringkollen. Avstanden blir selvfølgelig hva man gjør det til selv, men det blir omtrent det samme.

Som vanlig gjør jeg alt klart kvelden før. Smører ski. Smører niste. Begge deler like viktig. Pakker klær og utstyr. Morgenen etter sitter jeg på bussen. Det er fint på Skibussen. Man kan sitte og døse den timen det tar. Titte litt ut vinduet. Reflektere over de små og store problemene i livet.

Når jeg hopper ut av bussen er det -5°C og overskyet. De færreste velger som meg: å gå rett over selve Ringkollen. En mor og en datter gjør det samme, men det viser seg senere at de bare fulgte etter meg. Som gammel orienteringsløper vet jeg at det å henge på andre sjelden er en god strategi, men de fikk om ikke annet en flott tur med glimrende utsikt fra Ringkollen.

Løypa over selve Ringkollen er maskinpreparert og enkel å gå, til tross for at den er bratt i begge ender. Idet man kommer opp på ryggen, får man fantastisk utsikt over hele Ringerike. Jeg har lenge hevdet at Ringerike har et av de fineste kulturlandskapene i landet, der by og bygd og jorder og fjorder med øyer ligger der i en fin miks. Bak ligger fjellene. Vikerfjell, Norefjell, Blefjell.

Ringkollen

Ringkollen

Fra Ringkollen ser man også store deler av Marka. Sørover ligger Gyrihaugen og Oppkuven, og i sør-øst ser man Kikut-massivet.

Ringkollen mot Oppkuven

Ringkollen mot Gyrihaugen

Planen for dagen er å gå fra Ringkollen til Gaustad. En tur på ca. fem mil, når man går via Spålen, Sandbekkmana, Kikutstua og ut forbi Sognsvann.

Fra Ringkollen bærer det raskt ned til Femputtane. Herfra tar jeg skuterløypa rundt Rughaugen, en topp jeg har vært oppom før. Turen fortsetter forbi Vambua og østover forbi Steinbusætra, helt til jeg står nede på Spålsveien. Marka er småkuppert og Krokskogen er intet unntak. Litt opp. Litt ned. Jeg sliter med å finne et godt tempo. Litt for varm. Litt for kald. Dessuten har jeg ikke fått kaffe i dag og er kaffegretten. Kaffegretten er slik man er når man ikke har fått kaffe, uten at det preger humøret.

Rughaug

Steinbuåsen mot Gyrihaugen

Jeg staker nordover Spålsveien helt til den slutter, og skiløypa går inn i Spålen-Katnosa naturreservat. Indrefileten i Marka. Urørt eventyrskog, ingen mobildekning og total stillhet. I hvert fall hvis man ser vekk fra at det er andre skiløpere på tur. Frem til nå har jeg hatt løypene for meg selv, men nede på Spålen treffer jeg flere. På veien ned kjørte jeg også forbi Spålsætra som ligger der mellom granene, helt innesnødd.

Spålen-Katnosa naturreservat

Spålsætra

Over Spålen finner jeg endelig et passende tempo. Ikke så rart når det er paddeflatt i flere kilometer. Helt sør i Nautsundet, der løypa deler seg og går mot Finnerudsætra, er det på tide med en nøttekubbe og vann. Det er overskyet, men skydekket er så tynt at sola nesten titter igjennom. Men bare nesten. Den store øya sør i Spålen huser en hule. Jeg vurderer å ta turen oppom for å se om jeg finner den, men det får bli en annen gang.

Spålen

Spålen

Fra Spålen velger jeg løypa over Sandbekkmana til Vesle Sandungen. Denne skuterløypa er regnet for en av de fineste i Marka, og jeg kan vanskelig være uenig. Det går bratt opp fra Spålen, blant høye graner og bratte skrenter. Snart flater det ut og terrenget åpner seg ved Tvetjerna. Her er det ufattelig vakkert og jeg blir stående og titte og nyte stillheten.

Sandbekkmana

Sandbekkmana

Sandbekkmana

Sandbekkmana

Sandbekkmana

Idet jeg runder Snutetjernet går det nedover mot Vestre Sandungen. Her følger løypa en smal traktorvei hele veien ned, og jeg får noen billige kilometre før jeg står ved hytta ved Sandbekken og kjører ned på Vestre Sandungen. Jeg lekte med tanken om å gå over Kikut-massivet, men jeg kjenner meg der og da lite lysten på over 200 høydemetre før det blir vaffel. Jeg velger dermed minste motstands vei og går over Bystøa til Langlimyra. Også her er det noen billige kilometre, hvor man kan skli og stake uanstrengt helt til man står ved Fyllingsmalet.

Langlimyra

Vestre Fyllingen

Som alltid er det trangt om plassen på Kikutstua, men når man bare er én er det lettere. Jeg er heldig og får plass med utsikt over Bjørnsjøen. Niste inntas. Dernest vaffel og ikke minst kaffe! Litt sjokolade, så er jeg klar for turen videre. Når man sitter slik er det uunngåelig å få med seg nabosamtalene. Ved siden av sitter tre jenter på min egen alder som vier hele lunsjen til å snakke nedlatende om andre de kjenner. Når jeg skal gå er det nesten så jeg kjenner meg fristet til å påpeke at andre får leve sine liv slik de selv vil, men så tar jeg meg selv i nettopp det og fyller vannflaska og spenner på skiene.

Kikutstua

Fra Kikutstua går det ut på Bjørnsjøen. Planen er minste motstands vei til Gaustad. Full av energi staker jeg tre kilometer til jeg treffer vestsiden av Bjørnsjøen der løypa tar av ved Kjerringreva [sic.]. Herfra følger jeg løypa langs Bjørnsjøhelvete. Juvet som fikk sitt navn av tømmerfløterne som forbannet seg over stokker som satte seg fast nettopp her. Jeg, derimot, passerer uanstrengt, til tross for at det går litt opp og litt ned hele veien til Vindernsetra. Slik er Marka. Litt opp. Litt ned.

Ved Vindernsetermåsan

Jeg passerer Ullevålseter på østsiden og treffer hovedløypa fra Sognsvann. Den akter jeg ikke å følge. Den er sannsynligvis landets mest trafikkerte skiløype og i ettermiddagsrusjen en lørdag er det selvpåført smerte å følge den til Sognsvann. Rett nord for Store Åklungen tar jeg derfor av skuterløypa som går over Høgåsen til Nedre Blanksjø. Om ikke det går raskere, så er det i hvert fall mindre folk. Og skuterløyper er alltid artigere. Men det ligger mye nedfall fra trærne etter de siste dagers vindvær.

Omsider passerer jeg Sognsvann, etter å ha staket sikk-sakk mellom pulker og hunder og barn og foreldre fra Svartkulp til parkeringen. Jeg kommer meg bort til Løkka og kikker på skiltet. Gaustad 2,5 står det. Klokka viser 46 kilometer. Jeg vil mangle 1,5 kilometer for å passere 50 kilometer i dag. Det går bare ikke. Dermed staker jeg, stikk i strid med alt som er rasjonelt, nordover på vestsiden av Sognsvann helt til bakkene starter mot Frognerseteren.

Jeg ser at jeg har fått god margin og snur. På veien treffer jeg min gode venninne Heidi, studievenninne av kona. Hun har levert i barnebursdag og tar seg en tur før hun henter etterpå. Smart bruk av tid. Jeg må forklare at jeg kommer fra Ringkollen men er ute på en strafferunde for å få fem mil. Hun påpeker at det er godt at det er flere enn henne selv som har slike ticks.

Så staker jeg videre. Forbi Sognsvann. Forbi Idrettshøyskolen. Forbi Studentbyen. Helt til jeg går inn i den lille skogen ned mot Riskhospitalet [sic]. Herfra er det bare å skli hele veien ned til T-banen, spenne av seg skiene og gå ombord. 51,2 kilometer etter at jeg gikk fra Ringkollen, noterer jeg nok en fantastisk tur gjennom Marka.

Riskhospitalet [sic.]

Gaustad

Ringkollen-Gaustad på ski

 

Publisert 22.03.18

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2018 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund