Rømmesild og skitne bomber

Rømmesild og skitne bomber

 

I den første delen av påsken opprettholdt vi Norges ære som skinasjon, i det vi beseiret britene i et uhøytidlig race til Iungsdalshytta.

Fra Iungsdalshytta går de fleste enten vestover til Kongshelleren og Geiterygghytta, eller nord-østover til Bjordalsbu. Vi, derimot, tar en avstikker sør-østover for å komme til vår egen hytte. På veien legger vi inn et besøk på Rødungstøl [sic.], en svært hyggelig fjellstue ved Rødungen helt øverst i Vats, en avstikker til Hallingdal.

Rødungstøl er en klassisk fjellstue i gjennomført 70-tallsstil. Håndmalte tallerkener fra SAS-klubben i 1973, brune senger og lyserosa vegg-til-vegg-tepper er en del av opplevelsen. Og slik skal det være når man kommer forbi som skiturist. Da er stemningen uformell og vi slapper av med en Halling mens vi nyter utsikten over Rødungen mens one-man-bandet spiller på orgelet.

Rødungstøl

Rødungstøl byr, slik som så mange fjellstuer ofte gjør, på god mat. Frokosten er det lite å si på, hvor du blant annet kan steke dine egne vafler.

Og så serveres det rømmesild. Jeg er glad i rømmesild. Jeg tar rømmesild på skiva til frokost. Faktisk er jeg så glad i rømmesild at jeg synes det er en god idé å ta rømmesild også på en av nisteskivene jeg smører.

Lunsj

Så, da vi inntar lunsj ved Svarthamar, forstår jeg i det jeg åpner sekken at jeg har laget en skitten bombe.

Det lukter rømmesild.

Det lukter rømmesild av sekken. Det lukter, selvfølgelig, rømmesild av nista (gjennom plastposen).

Nista åpnes. Jeg spiser skiva med rømmesild. Jeg går videre til skiva med leverpostei. Den smaker, ikke overraskende, rømmesild. Det samme gjør skiva med brunost. Og skiva med appelsinsyltetøy.

Lekkert.

Så, jeg pakker sammen nistepapiret og legger det i plastposen som lukter rømmesild, og legger den på passende sted i sekken.

Det lukter rømmesild av fingrene. Jeg stikker gnir dem i snøen og stikker dem i vottene. Dermed blir det lukt av rømmesild også i de nye vottene. Dette kommer til å hjemsøke meg i flere år.

Omsider kommer vi oss avgårde og jeg glemmer rømmesilda for noen øyeblikk. Inntil jeg etter et par minutter får en dunst av rømmesild i ansiktet. Hva pokker? Ahh, jeg har ikke tatt skjegget på noen dager. Rømmesild i skjegget.

Hvorfor nasjoner bruker store summer på å utvikle atomvåpenprogrammer er meg ubegripelig når de kan ta inn på Rødungstøl og smøre seg rømmesild på nista.

På tur

 

Publisert 14.04.15

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2024 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund