I det fri

Jeg har vokst opp i et hjem med trening og konkurranse i sunne, passende former. Gangen var tapetsert med hyllemeter på hyllemeter med joggesko, og det gikk knapt en dag uten at lukten av frisk svette fylte vaskerommet.

Det har alltid vært treningen som har vært i fokus. Aldri resultatene. Det ble aldri diskutert prestasjoner for trening eller resultater etter konkurranser. Hvem slo hvem? Hvor lang tid brukte du? Uinteressant. Satt teknikken i dag? Fungerte alt som det skulle? Langt mer interessant.

Den siste tiden har det dukket opp stadig flere artikler som harselerer over mennesker som trener. Umiddelbart er det lett å føle seg litt krenket av slike artikler, når jeg ser tilbake på min egen oppvekst i en aktiv familie. Når ble det egentlig greit å harselere over en så positiv ting som trening?

Svaret tror jeg vi finner et sted på veien mellom min egen oppvekst og dagens status quo. Innsjekkinger på treningssenteret på Foursquare, rekorder på Strava, selfies fra garderoben, pulsklokker med GPS, intervaller, treningsapps, musikk på øret og stadig flere dingser til å logge våre treningsdata. For all del, jeg har selv både pulsklokke med GPS, treningsapps og konto på Strava.

Et eller annet sted på veien virker det som om treningen ikke lenger var målet. At det ble viktigere å være Mayor på treningssenteret på Foursquare. At det ble viktigere å ha rekorden på Strava. At det ble viktigere å vise verden at vi har trent. At vi analyserer våre treningsdata til døde i jakten på den perfekte intervallen.

Dette er ingen anklage. Det er et forsvar. Et forsvar for alle som trener for treningens skyld. Men det er samtidig en refleksjon. En refleksjon over hvorfor vi trener. Det er på tide — som det skrives i Harvest — å ta løpingen tilbake. Ta på deg treningstøyet og løp deg en tur. La telefonen og pulsklokka ligge hjemme. Løp en tur i skogen. Ta av fra stien og løp i terrenget. Over mosegrodd skogbunn. Gjennom myrer. Over hogstfelt. Til du ikke orker mer. Så løper du hjem. Hvis du orker.

Publisert 04.03.14