Holleia

 

Regnet banker mot frontruta på bilen i det vi svinger inn foran Vikersund stasjon. Vindusviskeren jobber hardt med å skuffe vannet unna, så vi blir sittende litt i bilen og vente. Ingen vits i å gå ut før det verste gir seg. Hvis det gir seg, da. Anne Siri og jeg venter på Marius og Stian. Sammen skal vi gå Holleia på langs, fra Vikersund i sør til Sokna i nord.

Jeg hiver på meg skalltøyet og jogger opp på perrongen. Ingen mennesker. Titter inn i venterommet. Ingen der, heller. Jeg setter meg tilbake i bilen og venter. Det regner fortsatt. Og like utrettelig jobber vindusviskeren med å fjerne vannet fra frontruta.

Etter noen minutter ser vi en kjent skikkelse komme gående. Marius og Stian har søkt tilflukt i en av Vikersunds burgerbarer. Selvsagt. Marius har vært på tur en ukes tid allerede, og når sivilisasjonen først skal krysses er ingenting bedre enn å innta en solid porsjon junk når anledningen byr seg.

Vi pakker ut av bilen og blir med inn på burgerbaren. Veien stakes ut på kartet. Vi hiver på oss sekkene og går i retning Flannummarka, det aller sørligste av Holleia.

«Du blir bare våt én gang», sier min gode turvenn Christer. Det tenker jeg på akkurat nå, idet jeg kjenner det første vannet finne veien fra nakken og nedover ryggen. Vår blir man alltid. Selv ikke det dyreste skalltøyet kan forhindre det. Å være våt er egentlig helt OK, så lenge man holder varmen. Det er overgangen fra tørr til våt som er guffen. En følelse jeg som orienteringsløper har kjent på mange, mange ganger.

Det karakteristiske terrenget til Modum er ikke til å ta feil av. Åpen furuskog med hvitmose i bunnen. Små koller ligger snytt mellom myrer og småvann. Et nydelig turterreng. I bøker vi har lest ser vi Holleia omtalt som «bølger på land». Det er ikke vanskelig å forstå, med sitt duvende landskap og langstrakte koller. Holleia huser både storfugl, orrfugl, ørn, elg, hjort, rev, rådyr, gaupe og sporadisk også bjørn. Alt dette til tross ser vi ingen av delene i løpet av turen. Kanskje noe vanskelig når man er fire på tur.

Vi følger en skogsbilvei innover i Flannummarka, mens vi småprater. Stian er et nytt bekjentskap og vi konverserer lett om daglige gjøremål og hva vi jobber med. Stian er musiker og forteller at han selvfølgelig har tatt med gitaren i sekken, etterfulgt av lett latter. Jeg ler også. Hvem tar med seg en gitar på en ukestur gjennom villmarka, liksom?

Endelig har jeg blitt passende våt. Jeg fikser å være våt. Jeg synes altså bare overgangene ikke er de mest komfortable. Idet jeg innser at jeg både er våt og varm, synes Marius det er en god idé å bushe. Jeg er, som nevnt, gammel orienteringsløper og dermed ikke vanskelig å be. Om resten av følget også synes det er en god idé er noe usikkert. Like fullt tar vi av fra skogsbilveien, og vestover i terrenget, i søken etter noen små vann å slå leir ved.

Etter å ha passert både bekker og skiløyper og myrer, slår vi leir mellom to små vann sør for Gammelvollåsen. Marius og Stian finner raskt et sted å slå opp teltet. Enten er jeg mindre rutinert, eller så har jeg et mer perfeksjonistisk forhold til hvor teltet skal stå. Perfekt blir det aldri. Dermed blir det et valg mellom onder. Er det greit at vi ligger litt på skrå? Eller foretrekker vi kulen som gjør at vi blir sovende over en kamelpukkel? Enn rota som stikker opp midt under ryggen? Alle konglene der borte, da? Det spiller ingen rolle. Vi sover som steiner uansett.

Også vårt telt kommer opp. Det samme gjør overseilet, spent opp mellom noen furuer. Da kan det regne så mye det vil. Vi får av oss litt vått tøy og tar på nytt, tørt og varmt tøy. Primusen fyres til middag. Blir det Real, mon tro?

«Nei, skal man trekke frem gitaren?» spør Stian etter middag. Jeg flirer litt igjen. Men fliret forsvinner samtidig som haka passerer knærne. Fyren har faktisk tatt med seg gitaren i sekken. Folk, ass. De er gærne!

Overraskelsen blir ikke mindre når det viser seg at Stian har en fantastisk stemme. Fyren kan både spille og synge. Langt inne i Flannummarka får vi en minikonsert med en blanding av både egenkomponerte låter og cover-låter. Dette må være hipster-varianten av tiurleik. Regnet har gitt seg og Stian synger utover kvelden. En fantastisk og surrealistisk start på turen.

Fra leirplassen i Flannummarka

Holleia

Neste morgen er været bedre. Sola skinner så vidt og fuktigheten henger i lufta over det søkkvåte terrenget. Frokost inntas mens vi diskuterer dagens veivalg. Det går mest i knekkebrød på tur. Eventuelt havregrøt, dersom man vil ha variasjon. Når man har gått lei det ene, kan man veksle til det andre. Inntil man har gått lei av begge deler. Leverpostei og makrell i tomat. Begge deler finnes i porsjonspakninger på butikken. Tubeost og kaviar. Skåret kjøttpålegg og pølse. Velkjent pålegg alt sammen.

Etter frokost bryter vi leir. Teltet er en halvkilo tyngre etter nattens regnvær. Vi finner veien ut til en av de nord-sør-gående stiene i Holleia, som kan ta oss lengre inn i marka. Terrenget veksler mellom klassisk furuskog med store furuer, til mer tettvokst skog. I sør bærer Holleia preg av å være klassisk kulturlandskap som har blitt drevet i generasjoner.

Det har regnet mye de siste dagene. Noe terrenget nå bærer preg av. Det som tidligere var myrer har nå blitt små innsjøer. Og det som før var bekker flommer nå over sine bredder og gjør kryssingen mer problematisk enn hva alternativet med små klopper ville gjort. Støvler og sokker må av. Det må vades. Det er bra. Det er slike ting som skaper variasjon i turene. Små øyeblikk man husker.

Neste leir finner vi i nærheten av Bjoretjern. Et koselig lite tjern som passer rett inn i eventyret En tiurleik i Holleia, skildret av Peter Christen Asbjørnsen i Norske Folkeeventyr. Her treffer du garantert huldra. Eller nøkken. Senere samme kveld skal vi nemlig komme til å treffe nettopp nøkken. Etter skumring sitter vi ved vannet og titter ut i kvelden. All fuktigheten gjør at tåka henger mellom trærne. Og der, i et flyktig øyeblikk, ser vi en skikkelse gli mellom trærne på den andre siden av vannet. Er det nøkken i egen skikkelse? Vel, ikke helt, det viser seg å være Marius som foreviger turen i forbindelse med arbeidet til boka han skriver på.

Nøkken bor i hjertet av Holleia

Holleia

Igjen kommer gitaren frem. Igjen gir Stian oss en minikonsert. En av låtene fra denne kvelden ser du for øvrig her:

Så regner det igjen. Dag tre og vi er i retning Holleias indrefillet i nord. Fortsatt er terrenget klassisk Holleia-terreng, slik jeg kjenner det fra utallige orienteringsløp. Holleia er fint. Jeg liker Holleia.

Underveis passerer vi mange små plasser. Noen er det liv på, andre ligger ubebodd for øyeblikket. Små glenner i skogen med frodig gress på tunet omringet av høye trær. Plasser som minner om at det har vært aktivitet i Holleia lenge.

Steinsvollen

Steinsvollen

Sakte men sikkert går det oppover i høyden. Fra 63 meter over havet i Vikersund, passerer vi først 300 meter. Så 400, 500 og 600. Den siste biten opp mot Grønknuten fra sør går det bratt oppover og vi inntar bare her 300 høydemeter på få kilometer.

Samtidig med at terrenget reiser seg opp skifter også skogen karakter. Fra åpen furuskog går vi nå gjennom høy, tung granskog idet vi entrer det såkalte Høg-Holleia og Grønknuten naturreservat. Granene står tett og vitner om å ha stått der lenge. Terrenget er stedvis preget av urskog, noe spesielt undertegnede setter stor pris på.

Høg-Holleia og Grønknuten naturreservat fremstår som Holleias perle. Her er det ingenting som påvirker naturens gang. Ingen hogst, kun alle livets stadier i naturen. Det er viktig at vi har områder hvor livet kan utvikle og avvikle seg naturlig, og at vi tar vare på alle artene som sørger for at naturen går sin gang, enten det er store og små dyr og insekter, eller planter og sopp som tar seg av nedbryting. Man kan bli filosofisk av mindre.

Vi har kurs rett mot Grønknuten. På veien ligger flere flotte utsiktspunkter hvor man ser langt. Marius fotograferer. Går bak. Tar bilder. Går forbi. Tar bilder. For den som er glad i naturen finnes det mye å ta bilder av, enten det er den store utsikten eller de små detaljene man kun ser hvis man ligger på alle fire.

Idet vi kommer til toppen åpner skogen seg og man får en liten følelse av å være hevet over skogen for en liten stund. Vi står og nyter utsikten, mens vi inntar noen nøtter fra muleposen. Regnet ser ut til å ha gitt seg for i dag.

Vi fortsetter nordover for å finne en plass å slå leir for kvelden. Som vanlig er jeg kresen på leirplass, så vi bruker litt tid før vi finner en liten nese ved et vann mellom Rudskollen og Spillhaugkollen. Vanlig prosedyre. Opp med teltet, deretter innflyttingsfest, så mat.

Leir i Grønknuten naturreservat

Holleia

Igjen er Stian oppe med gitaren. Denne gangen imponerer fyren enda et hakk ved å — wait for it — trekke opp rødvin av sekken. Stian har altså kjøpt små pappkartonger med rødvin og drasset med seg helt opp til Grønknuten, før han raust spanderer på resten av turfølget. Så sitter vi der, mellom krokete furuer og gamle graner, får vår egen minikonsert mens vi nyter rødvin av turkoppene. Slå den, grabbar!

De dødes tjern

Holleia

Neste morgen henger tåka tjukk over terrenget. Sikten er redusert, kanskje 50-100 meter. Målet for dagen er Rudskollen, den høyeste toppen i Holleia, 712 meter over havet. Stian, som har pådratt seg et alvorlig tilfelle av vannblemmer, bestemmer seg for å holde teltet i tåka. Trekke soveposen over hodet og gå i hi. Ingen grunn til å klandre ham. Været er ikke topp.

Det er noe tidløst vakkert over enorme graner så store at man må mer enn to til for å ta rundt dem. Eller tykk tåke som driver stillheten innover deg og legger seg som et trolsk teppe over terrenget.

Man skulle tro det var barnemat for en orienteringsløper å ta seg fra leiren og opp til Rudskollen. Omtrent en kilometer i luftlinje, rett vestover, bare oppover. Dengang ei. Jeg slurver med å lese kartet. Bruker ikke kompasset og fokuserer mer på praten enn på orienteringen. Slikt går ikke ustraffet hen. Spesielt ikke i tåke. Vi er på bærtur.

Helvete, da! Vi står på en liten høyde som på ingen måte kan sies å være Rudskollen. Tåka til tross, jeg konkluderer med at vi står på et punkt merket 690 meter over havet. Hvis teorien holder vann skal vi kunne holde høydene vestover og innta Rudskollen fra nord-øst. Teorien holder vann. Enda godt. Hvis ikke hadde orienteringsgenet mitt fått seg en seriøs knekk. En liten veivalgsfadese, greit nok. Men to på rad? Ikkje bra!

Til tross for at oppstigningen ikke er optimal, finner vi i hvert fall Rudskollen. Dessuten kommer og går tåka, så vi kan håpe på litt utsikt. Når vi kommer opp har vi fått fin utsikt vestover. Norefjell reiser seg flott i nord-vest.

Marius er på jobb. Han benytter anledningen til å prate med noen journalister, så Anne Siri og jeg setter kursen tilbake til leiren uten ham. Man skulle jo tro at jeg hadde lært, idet vi dukker ned i tåka igjen. Dengang ei. Igjen slurver jeg med detaljene. Med kompasset. Vi får en dårlig utgang fra Rudskollen og feil retning tilbake.

Helvete, da! Pinlig. Flaut. Og bittelittegrann risikabelt når tåka ligger tjukk. Men jeg har fortsatt til gode å gå meg bort. Vi tråkker over myrer og langs vann jeg ikke ikke kjenner på kartet. Følger dyretråkk inntil vi står nede blant tette graner og dyretråkket ikke lenger er stort større enn muselort.

Min mor pleier å si om min far at han har en egen evne til å lukte seg frem i terrenget. Det pleier hun å si når han på uforklarlig vis finner veien uten stort annet å navigere etter enn ren intuisjon. Om jeg har arvet denne egenskapen er uvisst, men på magisk vis finner vi et vann jeg drar kjensel på, hvor vi finner tilbake til leiren.

Turen nærmer seg slutten, og Anne Siri og jeg skal søke ned mot sivilisasjonen igjen. Marius og Stian blir en natt til. Opprinnelig vurderte vi Sokna som utgang, men en nærmere titt på kartet, kombinert med — ta-daah — store mengder regn, gjør at vi følger merket sti nord-østover ned til Sesserud og Rv. 7.

Nedgangen fra Grønknuten naturreservat er verdt en beskrivelse i seg selv. Fra omlag 700 meter over havet går man fra urskog, krokete furuer og tette graner nedover gjennom varierte skogstyper, før man ender opp blant dyrket mark drøyt 100 meter over havet. Høydemeterne kjennes i knærne når man går nedover, spesielt når man går med sekk.

Dersom du har lyst til å ta turen til Holleia, er lett å komme seg både til og fra. Du kan for eksempel ta tog til Vikersund, gå nordover og ende opp på Sokna, og ta bussen hjem.

Til slutt stor takk til Marius som tok oss med på tur og til Stian for fantastisk musikk i sene kveldstimer, samt rødvin på boks. Marius har forresten akkurat gitt ut boken «Oslos nære villmark», den kan bli en bestselger til jul. Du finner den på nett, for eksempel hos Haugen Bok. Hvem vet, kanskje du finner bilder av kjentfolk? Og musikken til Stian får du på Spotify.

 

Publisert 27.10.13

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2018 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund