Tordenvær

 

Det er lørdag morgen og lyset vekker meg litt tidligere enn hva jeg hadde tenkt. 07.42 står det på klokken. Greit nok, jeg er våken, da er det bare å stå opp. Ute henger tåka halvveis ned over nærmeste nabo i nord, Tryvannstårnet. Men hva gjør vel det når det er opphold?

Frokost inntas. Kaffe drikkes. Niste smøres. Sekken pakkes. Jeg har bestemt meg for sykkeltur i Nordmarka. Et naturlig valg når tomtegrensen også er Marka-grensen.

Det romler kraftig i det fjerne. Torden er på vei. Jeg sjekker yr.no. Opphold frem til 13, deretter regn. Fett nok, det er lenge til 13.

Idet jeg låser meg ut døra, blinker det kraftig. Det går en del sekunder, så kommer tordenet. Et stykke unna, altså. Jeg setter meg på sykkelen og tråkker innover i Marka. Jeg tråkker opp Rødkleiva og ned til Tryvann. Videre mot Nordmarkskapellet. Det blinker igjen. Det går noen sekunder. Så romler det. Nærmere, nå.

Det slår meg at tordenvær egentlig er ganske koselig. I hvert fall under rette omstendigheter. Her, dypt inne i skogen, er det ingen fare for å få lynet i bakhodet. Når det i tillegg fortsatt er opphold, er det koselig å stå og betrakte tordenværet som nå er på vei over Tryvannshøgda, for å innhente meg, sakte men sikkert.

Jeg blir stående i krysset hvor jeg kan ta nordover mot Nordmarkskapellet eller vestover mot Skjennungen. Tordenværet har innhentet meg. Tor herjer himmelen frem og tilbake. Det er fascinerende å høre hvordan tordenet farer over himmelen, fra sør mot nord.

Men blir det regn?

Jeg fortsetter retning Nordmarkskapellet. En mulig plass å søke ly hvis regnet skulle komme. Enten der eller på KSI-hytta. Fortsatt ikke regn, så jeg passerer Slakteren. Jeg har egentlig ikke noe mål for turen, så jeg bestemmer meg for å ta stien fra Slakteren til Blankvannsbråten.

Idet jeg tråkker opp bakkene mot under Barlindhøgda åpner himmelen seg. Ikke bare litt. Her skrus krana på for fullt. Jeg søker ly under en busk mellom Barlindhøgda og Blankvann. Ikke mye ly man får av en busk, men nok til at det verste slagregnet finner andre veier ned.

Ly under en busk i Nordmarka

Vi skulle bli gode venner, denne busken og jeg. Når man står slik undres man på hvor mye vann det egentlig er mulig å lagre i et tordenvær. Åpenbart mye. Skalljakken er trukket ned over rumpa og opp over hjelmen. Hendene er trukket opp i ermene, og jeg står duknakket forover og betrakter regnet.

Jeg blir stående i en halvtime, og det regner like kraftig. Jeg har innsett at våt blir jeg uansett. Når jeg kjenner etter er jeg allerede våt. Greit nok, som orienteringsløper har jeg aldri latt meg plage av litt vann. Når man først har blitt våt er det egentlig helt behagelig, så lenge man holder varmen. Som min gode venn Christer sier, «man blir bare våt én gang».

Regnet har åpenbart ikke tenkt å gi seg. Jeg vurderer alternativene: Å gå for Kobberhaughytta og gasse meg i boller, vafler og kaffe i påvente av opphold. Å gå for Ullevålseter og gjøre det samme. Å sykle i retur til Tryvann, ned til Midtstuen og ta trikken hjem. Eller å Sykle til Sognsvann og gjøre det samme.

Jeg går for det siste. Minste motstands vei. Mest utfor, for deretter å varme seg på banen. Jeg er svak for det enkle, nå.

Jeg hiver meg på sykkelen og banker utfor stien tilbake til veien. Halvveis nede i bakken møter jeg et turfølge enda våtere enn meg. De ser rart på meg. Egentlig ikke så rart. Hvem velger å tilbringe lørdagen i styrtregn i marka. Jeg ser like rart på dem. Stien jeg kom langs har i løpet av den siste halvtimen forvandlet seg til en bekk. Som syklist er dette alltid like interessant. Hva skjuler den neste sølepytten? Er det flatt? Er det stein? Eller er det en halvmeter dyp gjørme?

Vel tilbake på veien setter jeg kursen forbi Ullevålseter mot Sognsvann. Jevnt utfor, med stor sykkel og 29″ dekk gjør at det går fort. Fortere enn hva Marka-politiet ville satt pris på. Men de er ikke her. De sitter nok på Åpent Bakeri og gasser seg i gjærbakst og melkebaserte kaffedrikker.

Idet jeg treffer stien mellom Ullevålseter og Sognsvann tar Tor atter en gang turen over himmelen. Og det regner like heftig. Våt, nå. Putene i hjelmen, som normalt absorberer svette, er mettet med vann, og overskuddet finner veien nedover ansiktet. Først til øynene, deretter til munnen. Lekkert. Bakkene ned mot Sognsvann blir ekstra spennende med våte, tilduggede briller og salt som svir intenst i øynene. Jeg prøver å tørke det vekk med sykkelhanskene, men også de er mettet av vann. Jeg gnir bare sausen rundt og gjør vondt verre.

Endelig på Sognsvann. To nye alternativer har i mellomtiden etablert seg i toppetasjen: Banen fra Sognsvann, bytte på Majorstuen og trikken hjem. Eller sykle videre til Ris og ta trikken direkte hjem. Jeg går for det siste. Har aldri syklet denne veien før.

Da jeg ankommer Ris har det endelig sluttet å regne. Eller, det vil si, det regner så lite at det i dagens målestokk ikke kan defineres som regn. 12 minutter til neste trikk. Du vet du har bodd lenge i Oslo når 12 minutter til neste avgang føles like lenge som et lustrum.

Det er mens jeg venter på trikken at jeg innser at jeg har blitt sandblåst. Våt sand og grus har funnet veien inn til de mest avsidesliggende kroppsdeler. Det knaser grus når jeg setter tennene sammen. Jeg tar litt vann fra sykkelflaska på sykkelen. Vondt blir verre. Også den er innsauset av sand og grus.

Endelig! Banen! På tide, for varmen er i ferd med å slippe taket. Jeg finner meg plass rett overfor en familie på fire. Jeg gjør åpenbart inntrykk på eldste avkom, som blir sittende og betrakte meg slik bare barn kan. Om det er et bra eller dårlig inntrykk han får, vites ikke.

Jeg hopper av trikken og tråkker de siste 250 meterne hjem. Det regner og jeg er kald. Idet jeg låser meg inn herjer Tor atter en gang himmelen. Det regner som pokker. Og godt er det, for en slik dag ville jeg aldri vært foruten.

 

Publisert 03.08.13

Liker du det vi skriver? Hold deg oppdatert ved å følge oss på disse nettstedene eller få nye artikler på e-post.

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

Flere artikler

 

Enda flere artikler? Besøk arkivet.

Kategorier

Søk

Følg oss på nett

Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Se våre bilder på Flickr Se våre filmer på Vimeo

 

© 2018 Anne Siri og Martin Koksrud Bekkelund