En blogg om friluftsliv 2023-09-28T08:15:28Z https://www.idetfri.no/feed/atom/ WordPress Martin Koksrud Bekkelund https://www.idetfri.no/?p=1622 2023-09-28T08:15:28Z 2023-09-28T08:15:28Z «Kikut», sier de, og refererer som oftest til Skiforeningens populære storstue midt i Marka. Men stua heter mer korrekt «Kikutstua», for det er toppen bak som faktisk heter «Kikut». Nå som denne vesentlige detaljen er presisert, var det på tide å ta turen til — nettopp — Kikut. Eller, egentlig ikke. Mer om det senere.

Nord for Kikutstua ligger en åskam som strekker seg fra Kikut i sør-øst til Sandungskollen i nord-vest. Og på åskammen mellom disse ligger Porthøgda og Askehøgda, alle som perler på en snor. Titter man på kartet, og kanskje spesielt et 3D-kart, så ser man at åskammen er bratt, høy og smal. Man får nesten inntrykk av å gå på kanten av krateret etter en vulkan. Åskammen kalles ofte for Kikut-massivet, etter navnet på den første toppen i rekken, men dette navnet finner du ikke på noe kart.

En torsdag i september gjør jeg som jeg pleier når jeg har fri på torsdager. Jeg drar inn i Marka. Som oftest starter rekognoseringsarbeidet et par dager før. Kikker på kart. Kikker i kikkert. Søker litt på nettet. Litt rastløs, fordi det er så mange gode turmål å velge mellom. Men jeg har en liten liste som jeg skuler til, med ønsker for turer jeg har lyst til å ta. Turen til Kikut-massivet har ligget langt oppe på listen min i lang tid. Derfor var det på tide nettopp denne torsdagen.

Når det ikke er noe jeg skal rekke om morgenen, annet enn turen jeg har satt meg som mål, er jeg gjerne litt lat. Drikker kaffe. Kikker på kartet. Pakker utstyret. Smører nister. Fyller vannflaskene. Det går ikke så fort, og det er heller ikke meningen når man har fri. Med barn i huset, der tempoet ofte er et helt annet, er det deilig å bare bruke tid. I motsetning til når jeg for eksempel skal ta Marka-bussen, da alt er klargjort kvelden før, gjør jeg ofte disse forberedelsene samme dag. Jeg kunne sikkert også gjort det raskere, men igjen, ingen grunn til mas når jeg har fri. Klokken drar seg som oftest over ti før jeg kommer meg ut døra. Så også denne torsdagen.

Jeg setter meg på sykkelen. Planen er at den skal ta meg nesten til Kikutstua og så rett nordover Puttedalen helt inn til Vesle Sandungskroktjern. Jeg fiser ned til Frognerseteren, forbi Frønsvolltråkka og forbi Ullevålseter, helt til jeg står på demningen ved Skjersjødammen.

2023-09-14-kikut-4870.jpg

Jeg er kald, men herfra går det for det vesentligste oppover, så jeg skal nok bli varm. Mens jeg står her kommer åtte politifolk på hver sin motorsykkel. De stopper på dammen, så jeg spør hva de gjør i Marka på en deilig dag som dette. De lærer Marka å kjenne og om hvordan man tar seg raskt til de forskjellige markastuene hvis det blir behov for det. Jeg poengterer også viktigheten av at man er godt kjent med gjærbaksten til de forskjellige stuene, hvorpå de er helt enige og påpeker at det straks er på tide med pause.

Jeg tråkker videre. Langs Skjersjøen. Opp de seige og småkjedelige bakkene forbi Bjørnholt til Rådalshøgda, før jeg fryktløst kaster meg utfor monsterbakken ned til Smalstrømmen mellom Fortjern og Bjørnsjøen. Skjønt, kaster og kaster. Uansett hvor mye jeg hater å innse det, må jeg erkjenne at fryktløsheten i en alder av 46 år ikke er den samme som da jeg var 16. Og godt er det, jeg har da gått på snørra i utforkjøringer før. Litt mer forsiktig har jeg blitt. Men jeg nekter å bli gammel. Faen, jeg vil kjøre som en idiotisk 16 uansett. Så jeg gjør det, minus litt fratrekk for alder, frykt og hensyn til andre på veien. Strava gir meg ny PR (Personal Record), men det holder bare til å bli nummer 3030 ned bakken med mine 58 sekunder, nøyaktig 20 sekunder bak ledelsen. Jeg kjenner at det ikke bryr meg.

Nesten inne ved Kikutstua tar jeg ved Bonna rett nordover den blinde skogsbilveien opp Puttedalen. Denne har jeg aldri syklet før. Jeg har gått den mange ganger langs de delene av veien der skiløypa går. Som alltid er blindveiene langt finere enn gjennomfartsveiene. De er mindre brukt, så de gror til med gress og blir dermed mer stille og mindre støvete og støyete. Her treffer jeg ingen, tenker jeg. Men til min store overraskelse møter jeg en bil. Så passerer jeg to parkerte biler. Fåglarna vet hva de driver med. Jeg sjekker at de har kjøretillatelsen i orden, hvilket de selvfølgelig har.

Innerst på skogsbilveien, vest for det navnløse tjernet merket «497» på kartet, gjemmer jeg sykkelen i skogen. Jeg skifter fra sykkelsko til terrengsko. Jeg legger igjen hjelm og sykkelhansker, og tar med vannflaskene i sekken. Ellers går jeg bare rundt i sykkelbuksa, den er smidig nok og jeg sparer plass i sekken. Fra enden av skogsbilveien går det to ting: blåmerket sommersti og rødmerket skiløype. Førstnevnte går nordover og ned til Sandungssmalet, mens sistnevnte snor seg forbi Askeng og over Porthøgda til Kikut og ned til Fyllingen på den andre siden. Jeg har faktisk aldri gått denne løypa. Det er en skam. Den står på lista mi, den gjør det altså. Kanskje til vinteren.

2023-09-14-kikut-4871.jpg

Jeg starter med et par hundre meter på blåsti. Så går jeg skauleis langs søkket som går nord-øst for Sandungskollen, til jeg finner en plass der jeg kan krysse uproblematisk. Jeg finner kantareller som selvfølgelig skal med. Jeg finner blåbær som spises på stedet.

2023-09-14-kikut-4873.jpg

2023-09-14-kikut-4874.jpg

2023-09-14-kikut-4875.jpg

2023-09-14-kikut-4876.jpg

2023-09-14-kikut-4877.jpg

Så bruker jeg mine fineste orienteringsevner til å runde den kjedelige granåkeren under Sandungskollen med jevn oppstigning over sadelen nord-vest for Sandungskollen til jeg står i den blåmerkede stien som tar meg opp på åsryggen.

2023-09-14-kikut-4881.jpg

2023-09-14-kikut-4882.jpg

Rett vest for Sandungskollen bestemmer jeg meg for å gå skauleis til toppen. Jeg tråkker oppover mellom høye grantrær og gressvoller, helt til jeg står på toppen av åskammen, på sadelen rett sør for det høyeste på Sandungskollen.

2023-09-14-kikut-4883.jpg

2023-09-14-kikut-4885.jpg

Til min store overraskelse går det ingen sti her. Det går ikke en gang så mye som et lite tråkk. Ikke en muselort en gang. Jeg forstår snart hvorfor. Til tross for massevis av små, bratte steinknauser, er det vanskelig å finne den virkelig gode utsikten. I hvert fall ved første øyekast. Jeg tror jeg er innom samtlige knauser og alt jeg finner er restene av en død elg.

2023-09-14-kikut-4891.jpg

Jeg titter på kartet. Sandungskollen har faktisk en sekundærtopp i nord. Ikke stor, men den står nå tydelig på kartet. Så jeg traverserer dit. Og det er her man finner den beste utsikten på Sandungskollen. Gjengrodde rester av flere bål vitner om at andre nok har tenkt det samme, men at det ikke er hit folk flest trekker på sin tur over Kikut-massivet.

Det er flott her oppe! I nord ser man rett over til Oslos høyeste topp, Kjerkeberget på 631 moh. Vi ser Katnosfjellet og ned til Sandungen og Sandungen gård. Vi ser over til Sandbekkmana med den berømte skuterløypa som du selvfølgelig også skal gå. Bakenfor ligger Vikerfjell og Norefjell i det fjerne. Og bak trærne i vest troner kjempen Oppkuven.

2023-09-14-kikut-4893.jpg

2023-09-14-kikut-4894.jpg

2023-09-14-kikut-4895.jpg

2023-09-14-kikut-4896.jpg

Så bestemmer jeg meg for å tråkke sørover igjen. Finne blåstien. Og på veien forstår jeg jo hvorfor det ikke går mange folk nordover til selve Sandungskollen. Jeg inntok den enkelt fra vest. Men fra sør er den litt mer knotete enn hva folk åpenbart verdsetter. Det blir litt klatring og romstering, før jeg igjen står på sti. Blåstien virker ikke å være mye brukt, og det forbauser meg litt. Dette er et vakkert område, med flott utsikt, lett tilgjengelig fra nær sagt alle kanter. Området tiltaler meg veldig. Det veksler mellom bratte, veldige steinknauser som er åpne og har god utsikt, til enger av gress og varmekjære treslag. Jeg minnes å ha lest at det har vært kulturlandskap her, altså beitemark for dyr. Og innslaget av varmekjære treslag kan forklare navnet på plassen vi straks kommer til, Askeng. Det er et område som er lett å like og det bærer preg av at folk har overnattet her. Det virker å være et godt valg.

Langs Askehøgda følger flere fine utsiktsplasser mot både øst og vest. Stedvis titter man ned kanten til Askeng og Askengtjern i øst, stedvis titter man over til Oppkuven og Krokskogen i vest. Og man ser Tryvannshøgda og Voksenåsen i sør.

2023-09-14-kikut-4886.jpg

2023-09-14-kikut-4887.jpg

2023-09-14-kikut-4892.jpg

2023-09-14-kikut-4897.jpg

2023-09-14-kikut-4898.jpg

2023-09-14-kikut-4901.jpg

2023-09-14-kikut-4902.jpg

2023-09-14-kikut-4903.jpg

2023-09-14-kikut-4906.jpg

2023-09-14-kikut-4907.jpg

2023-09-14-kikut-4908.jpg

2023-09-14-kikut-4909.jpg

2023-09-14-kikut-4910.jpg

2023-09-14-kikut-4912.jpg

Utsikten vestover er kanskje mest spektakulær, mens den kanskje er mer vakker mot øst. Etter ikke lenge kommer man til en plass som heter Porten. Stedet bærer sitt navn med rette. I den lange åskammen er Porten et slags skar mellom nord og syd. Hvis jeg har forstått historien rett, har Porten vært brukt som passasje for folk og fe som skulle over selve Kikut-massivet. Jeg har forstått det slik at gamle ferdselsårer fortsatt er synlig i sørhellingen av Porthøgda. Porten er bred og med våt myr som dekker bunnen. Jeg ser jo de utfordringene det kan føre med seg om vinteren, som kan ha vært medvirkende til at Skiforeningen ikke kjører løype gjennom selve Porten, men heller velger Vesle-Porten noen titalls meter lenger øst. I tillegg er det bratt ned i Porten, som krever at man kjører løypemaskiner rundt i sør. Jeg klatrer opp fra Porten og treffer straks skiløypa fra Porthøgda og Kikut.

2023-09-14-kikut-4916.jpg

2023-09-14-kikut-4917.jpg

Skiløypa følger jeg kun noen hundre meter. I søkket ned mot Kloppmyra dreier jeg mot nord-vest og holder høyden. Planen er å treffe sadelen ved utløpet fra Askengtjern og så gå opp til hytta som heter Askeng. Men på veien hit treffer jeg først på en gammel oppbygget vei. Liten. Gammel. Tilvokst. Ubrukt på lang tid. Hvem har anlagt den? Og hvorfor? Er den fra gammelt av, som en del av ferdselen over Kikut-massivet? Eller kanskje den er fra tiden det var dyr på Askeng? Eller er det bare fra skogsdrift i området? Jeg følger den flere hundre meter mot nord-vest, så blir den borte i terrenget og jeg tar meg tilbake til linjen skulle følge til Askeng.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg innbilte meg at Askeng lå litt mørkt til. Nede i skogen. I skyggen av Kikut-massivet. Dengang ei. Askeng ligger på en kolle bare 50 høydemeter under åskammen. Det har vært tynnet her og det er åpent, lyst og med fin utsikt mot øst. Plassen er åpenbart mye brukt. Det går en sti ned til bekken fra utløpet av Askengtjern og det er laget nye benker i grov gran. Det er lunt og varmt og jeg bestemmer meg for å ta resten av nista her.

2023-09-14-kikut-4921.jpg

2023-09-14-kikut-4922.jpg

2023-09-14-kikut-4923.jpg

2023-09-14-kikut-4924.jpg

2023-09-14-kikut-4926.jpg

Jeg titter på kartet. Bruker appene PeakFinder og PeakVisor til å forstå hva det er jeg ser i det fjerne. Jeg liker disse appene, for de hjelper meg med raskt å sette navn på horisonten. Men de kommer med en bismak. Hele gleden over å triangulere, titte, se på kartet og forstå terrenget tas bort. Her noen eksempler.

2023-09-14-kikut-4879.jpg

2023-09-14-kikut-4880.jpg

2023-09-14-kikut-4900.jpg

Jeg ser på klokka. Det er langt på dag. Beina må gå. Hjula må rulle. Fra Askeng går det en godt brukt sti ned til skiløypa som igjen tar meg ned til sykkelen. Jeg skifter i retur. Tråkker tilbake mot Bonna og videre langs den svært brukte «Ring 4» som denne runden rundt Kikutstua fra Oslo kalles. Opp monsterbakken. Forbi Bjørnholt. Skjersjødammen igjen. Her står valget for den late syklist. Skal jeg spare tid og tråkke alle bakkene i retur hjem retning Frognerseteren? Eller skal jeg ta den lengre og latere varianten ut forbi Sognsvann? Jeg har tid. Jeg velger det siste. Jeg sykler til Sognsvann. Jeg sykler Gaustadjordene. Jeg fiser ned Gaustadskogen forbi Rikshospitalet. Helt til jeg står på Gaustad stasjon og tar banen hjem. 55 kilometer og mange opplevelser rikere.

2023-09-14-kikut-4929.jpg

]]>
Martin Koksrud Bekkelund https://www.idetfri.no/?p=1583 2023-09-26T07:39:09Z 2023-09-26T07:39:09Z Sent på dagen en sensommerdag sent i september, plukker jeg opp min gamle barndomsvenn Tor på Vinderen i Oslo. Denne helgen skal vi gå Krokskogen på tvers. Men før det skal vi unne oss en bedre middag: take-away fra Billie’s Kitchen. Har du ikke prøvd det, så har du gått glipp av noe! Vi handler hver vår middag og tar den med oss. Vi kjører over Sollihøgda og hjem til mine svigerforeldre i Hole. Her møter vi svigerfar som kjører oss opp Krokkleiva og inn til Retthella.

Veien fra Kronprinsens utsikt til Retthella svinger seg gjennom terrenget, før vi først ser Retthelltjernet mellom trærne og så parkerer bilen i den lille lommen der stien opp til Retthella går. Selv om det er en stund til solnedgang, har solen allikevel for lengst gått ned bak trærne i vest. Vi laster sekkene på ryggen og idet den kommer på, innser jeg at jeg har vært i overkant raus med hva jeg har pakket med meg. Det er tungt. Og det ser i overkant jålete ut med take-away i poser der vi hopper fra stein til stein over sølepyttene innover stien.

2023-09-24-krokskogen-5017.jpg

Har du ikke vært på Retthella, eller Retthellseter som den også kalles, så har du gått glipp av noe. Denne plassen ligger sørvendt til nord-øst for Kleivstua, med sin lange slake setervoll der det antas å ha vært drift siden middelalderen! Og man forstår jo hvorfor. Beliggenheten er ikke spektakulær, men den er flott og man ser nedover dalen som i sin tur ender opp med å bli Lommedalen. I tidligere tider var det så mye som ti gårder som setret på Retthella, men den siste seterdriften tok slutt i 1972. I 1997 inngikk Hole historielag avtale med grunneierne om driften av Retthella, og de har ansvaret for vedlikeholdet, en jobb de skjøter godt. Langs stien opp til Retthella ligger også St. Olavs kilde, som strengt tatt ikke er en kilde, men en jettegryte som har kontinuerlig tilsig av vann.

2023-09-24-krokskogen-5018.jpg

Vi har vært så heldige å få husly på Retthella for en natt. Svigerfar følger oss opp. Vi ser over fasilitetene sammen og vi avtaler hvor vi legger den «lille» nøkkelen, så henter svigerfar den igjen i morgen, ettersom han uansett skal til skogs for å gjøre opp sin egen ved. Vi takker svigerfar for hjelpen og følget, og så er vi alene på Retthella. Det vil si, oss og huldra. Mørket kommer sigende. Det samme gjør tåka. Vi tenner parafinlampa og noen stearinlys. Vi fyrer i peisen. Spiser middagen. Drikker rødvin. Ikke rart sekken er tung. Vi blir sittende til sent på kveld, før vi kryper i soveposene i de alt for korte sengene. Jeg drar liggeunderlaget over kanten i enden, uten at det hjelper nevneverdig. Ute hører vi en hund bjeffe i det fjerne. Det er nok huldra sin.

2023-09-24-krokskogen-5020.jpg

2023-09-24-krokskogen-5021.jpg

2023-09-24-krokskogen-5024.jpg

Neste morgen våkner jeg rundt åtte. Ute er det fortsatt tåke tykkere enn grøt. Jeg finner frem litt mat og gjør klar kaffe, så våkner også turfølget på det andre rommet. AeroPress-en er med. Min favoritt for å brygge kaffe på tur, med mindre vekten skal tynes til et absolutt minimum. Liten og kompakt brygger den en stor og god kopp kaffe til én person. Vi drikker kaffe. Spiser. Pakker og rydder oss ut. Legger nøkkelen på avtalt sted, og idet vi tråkker oppover setervollen er tåken i ferd med å lette. Tåke rundt. Blå himmel opp. Et klassisk syn.

2023-09-24-krokskogen-5025.jpg

2023-09-24-krokskogen-5026.jpg

2023-09-24-krokskogen-5027.jpg

2023-09-24-krokskogen-5028.jpg

2023-09-24-krokskogen-5029.jpg

2023-09-24-krokskogen-5034.jpg

2023-09-24-krokskogen-5035.jpg

Fra Retthella følger vi den blåmerkede stien langs kanten av Krokskogen, retning Mørkgånga. Det er vått i terrenget. Uunngåelig etter denne sommerens regnskurer, og senest det som har kommet de siste par dagene. Det pipler vann overalt. Normalt velger jeg joggesko og turbukse der jeg kan, også selv om jeg blir litt våt. Men i dag er det skallbukse og fjellstøvler som gjelder. Utenpå blir det møkkete og vått opp til knærne. Om litt krysser vi også traseen hvor det går skiløype om vinteren. En perle av en skuterløype snirkler seg fra Retthelltjernet og hele veien rundt Gyrihaugen til Løvlia. Har du ikke gått den så skal du putte den høyt på listen over løyper du skal gå.

2023-09-24-krokskogen-5036.jpg

2023-09-24-krokskogen-5037.jpg

Første stopp er Pipesteinen. Jeg har aldri vært der før, så jeg følger svigerfars anvisninger. «Ti minutter etter at du passerer Lårviktjern tar du til venstre på blåmerket men uskiltet sti!» Det er ikke til å ta feil av. Har du ikke vært ved Lårviktjern før, så anbefales det å ta en tur bortom hytta som ligger på vestsiden av tjernet. En perle av de sjeldne, her med et bilde fra en skitur vi gikk for noen år siden. Det har etter min forståelse vært litt kronglete å ta seg frem til Pipesteinen tidligere, men nå er det merket og tydelig sti. Pipesteinen er en steinformasjon som ganske enkelt ligner på en gigantisk pipe. Kanskje 20 meter høy og mulig å klatre hvis man har utstyret til det. Vi kommer til kanten av skogen og et enormt tåkehav åpner seg under oss. Her oppe har tåka gått, der nede ligger den enn så lenge. Men pipesteinen og alt i høyde med oss selv ser vi godt. Synet er spektakulært.

2023-09-24-krokskogen-5038.jpg

Tilbake på stien følger vi omtrent samme trasé som skiløypa frem til Rennedalen. Her skiller vi lag og vi går igjennom den trange og ville Rennedalen mot nord-vest. Hist og her tar vi utstikkere ut til kanten av skogen, og ser utover tåka som nå er i ferd med å lette. Det er nesten enda mer spektakulært når tåka åpner seg slik. Ikke lenge etter står vi i Skardet. Dette er en av de gamle hovedferdsårene over skogen, også i dag. Her står vi nøyaktig på vannskillet. Vann som faller til venstre renner ned i Steinsfjorden og Tyrifjorden og videre ut Drammensvassdraget. Vann som faller til høyre renner hele veien gjennom Krokskogen ut Lommedalen og gjennom Sandvika til Oslofjorden. Vi, derimot, fortsetter mot Mørkgånga.

2023-09-24-krokskogen-5044.jpg

2023-09-24-krokskogen-5047.jpg

2023-09-24-krokskogen-5049.jpg

2023-09-24-krokskogen-5052.jpg

2023-09-24-krokskogen-5055.jpg

2023-09-24-krokskogen-5063.jpg

2023-09-24-krokskogen-5067.jpg

2023-09-24-krokskogen-5068.jpg

2023-09-24-krokskogen-5069.jpg

2023-09-24-krokskogen-5070.jpg

Jeg våger påstanden at Mørkgånga kanskje er et av de mest spektakulære stedene i hele Oslomarka. Langs hele Krokskogen går en svært høy og bratt fjellkant som det kun er mulig å komme opp eller ned et par steder. Mørkgånga ligger i naturreservatet med samme navn og er et dypt skar i fjellet. Min forståelse av geologien her er at det er en sprekk i de underliggende lavaplatene, der de opprinnelige massene har blitt vasket ut med tiden og som nå gjør det mulig å gå opp og ned. Jeg har selv vært opp her flere ganger, og det er bratt og følger man ikke med så risikerer man å få stein i hodet fra turfølget foran.

2023-09-24-krokskogen-5073.jpg

Fra kanten av Mørkgånga er det flere titalls meter rett ned. Selv er jeg ikke spesielt glad i høyder, så jeg holder meg til benken som er satt opp til minne av en ung mann som falt ned og døde akkurat her for tre år siden. For sånn er det her. Faller du ned, så dør du.

2023-09-24-krokskogen-5077.jpg

Det tusser av folk rundt Mørkgånga. Det forstår jeg godt. Klart og deilig høstvær og nå er all tåka borte. Vi fortsetter forbi Migartjern retning Gyrihaugen. Skal du først til Mørkgånga, så skal du til Gyrihaugen. Der jeg mener at Mørkgånga kanskje er det mest spektakulære stedet i hele Oslomarka, så mener jeg tilsvarende at Gyrihaugen har Oslomarkas beste utsikt. Jeg har definitivt ikke vært på alle Oslomarkas utsikter, men jeg har vært på så mange at jeg inntil videre hevder at dette er den beste. Til Gyrihaugen går det bratt opp og så står man der, med omlandet for sine føtter.

2023-09-24-krokskogen-5085.jpg

I sør ser man Kolsås og Oslofjorden. Man ser over til Finnemarka. Langt der nede ligger Steinsfjorden og Tyrifjorden, med sine holmer og øyer. Bak ligger Ringerikes kulturlandskap og i det fjerne troner Norefjell og Vikerfjell. Mot nord ser man Ringkollen og snur man seg innover mot Marka ser man Oppkuven ruve i det fjerne, og man ser Løvlia. Og apropos Løvlia. Det er dagens lunsjmål. Vi er litt sent ute. Beina må gå.

Men før vi går må vi snakke litt om Forsvaret. Det er vanskelig for meg å skrive noe rasjonelt om Forsvarets aktiviteter her oppe på toppen av Gyrihaugen, så bær med meg gjennom et avsnitt som er så trist at det er helt ufattelig. Forsvarets opprinnelige plan var å bygge et radaranlegg på toppen av Gyrihaugen. For å få til det, skulle det anlegges vei til toppen! Tiltaket ble møtt med massiv kritikk fra flere interesseorganisasjoner som jeg er medlem av. Veien ble anlagt til store protester, men så — når veien stod ferdig — så viste det seg at stedet visstnok ikke var egnet for radaranlegg allikevel. Veien var anlagt, som et stygt og skjemmende sår gjennom den vakre naturen på østsiden av veien, og selve toppen av Gyrihaugen er sprengt i to nærmest som et kakestykke. Katastrofen er total! At det er mulig å være så udugelig er for meg ubegripelig, og jeg er av den oppfatning av at noen må gå. Se på denne videoen:

Jeg er oppriktig lei meg når vi tråkker veien ned for å se på inngrepet. Det er ikke et lite inngrep heller. Der normale skogsbilveier kanskje har plass til en bil i bredden, kan man fint få to biler i bredden opp her. Faen, jeg er forbanna! Og lei meg.

2023-09-24-krokskogen-5095.jpg

2023-09-24-krokskogen-5101.jpg

2023-09-24-krokskogen-5102.jpg

Noen høydemeter senere tar vi av fra veien og fokuset flyttes sakte over på naturopplevelsene igjen. Vi kommer ned til Lommegården og vi klarer akkurat å hoppe over Lomma uten å ta av oss på beina. Dette er noe av de innerste kildene til Lomma som renner ut i Lommedalen og Sandvika.

2023-09-24-krokskogen-5106.jpg

Herfra skal vi gå under en kraftledning helt til Løvlia. Den er ikke vakker, men området er fint. Ikke lenge etter går vi gjennom porten til Løvlia, til en fortjent lunsj. Det er sent på dagen og vi er sultne. Utvalget er ikke stort, men det er godt. Skolebolle. Kanelsnurr. Vafler i mengder. Tor tar seg en øl. Kaffe. Cola. Solo. Sjokolade. Vi bruker anledningen til å lade telefoner. Sitter i vinduet og nyter varmen. Burde sittet ute, men det blir nok friluft i dag. Nå nyter vi bare varmen i karmen. Vi sitter på Løvlia kanskje halvannen time, før vi innser at det er på tide å gå videre.

2023-09-24-krokskogen-5110.jpg

Fra Løvlia følger vi blåstien sørover. Den snirkler seg rundt skiløypa mot Dammyra, før den tar av mot sør-øst omtrent sammen med skiløypa over Kusteintjern. Om ikke Lomma var stor, så er derimot Fjerdingsbekken som renner ut av Nibbitjern det. Vi leter litt etter en plass å hoppe over.

2023-09-24-krokskogen-5113.jpg

Så tråkker vi videre i terrenget der nevnte skiløype går som et skuterspor om vinteren. Jeg nevnte tidligere skuterløypa langs kanten av Krokskogen, rundt Gyrihaugen til Løvlia. Denne, derimot, bør du kanskje ha enda høyere på listen din. Her går vi gjennom Krokskogen naturreservat, et av de større naturreservatene i Oslomarka. Terrenget veksler mellom dype søkk og kløfter og skrålier der grankjempene bor, til de åpne kollene med furuskog og utsikt fra toppene. Variasjonen tiltaler meg.

2023-09-24-krokskogen-5114.jpg

2023-09-24-krokskogen-5115.jpg

2023-09-24-krokskogen-5116.jpg

2023-09-24-krokskogen-5118.jpg

Opprinnelig var planen å følge den blåmerkede stien retning Kustein, og så gå skauleis sørover retning Kusteintjern og Bærumskollen. Imidlertid er det så mye vann i terrenget at jeg for lengst har slått fra meg tanken. Dagen er på hell. Vi må finne leirplass for dagen. Det nord-sør-gående høydedraget som utgjør Kustein er et flott område med masse småknauser med kronglete furuskog hvor man har god utsikt. Vi vurderer muligheten for å finne oss en plass i høyden.

2023-09-24-krokskogen-5119.jpg

Oppe på Kustein kikker vi oss omkring. Utsikten er fantastisk. Gyrihaugen og Løvlia mot nord-vest, med Norefjell i bakgrunnen. Oppkuven mot nord-øst. Gråberghaugen og Brennåsen mot øst. Kjerkeberget og Søttjernberget i sør.

2023-09-24-krokskogen-5120.jpg

2023-09-24-krokskogen-5121.jpg

2023-09-24-krokskogen-5125.jpg

Men, som du ser av videoen under, så kommer det et vær i nord. Jeg trodde jeg hørte torden tidligere, men avfeide tanken med at det nok heller var et fly. Men nei, da. Det er tordenvær, og det kommer hitover.

Vi nyter utsikten og dagens siste solstråler på Kustein, før vi bestemmer oss for å ofre utsikt og fantastisk natur til fordel for en mer sikker leirplass lenger ned. Fra Kustein er det kun 500 meter og 100 høydemeter ned til Mellomdammen, demningen som skiller Nordre og Søndre Heggelivann. Vi slipper oss nedover mens vi ser på været og nyter utsikten, og så blir det brattere og brattere helt til vi er nede. Det går en skogsbilvei inn hit fra øst. Kanskje ikke den mest sjarmerende leirplassen, men det er fint ved vannet.

2023-09-24-krokskogen-5127.jpg

2023-09-24-krokskogen-5128.jpg

2023-09-24-krokskogen-5131.jpg

2023-09-24-krokskogen-5133.jpg

2023-09-24-krokskogen-5135.jpg

2023-09-24-krokskogen-5136.jpg

Planen er å sove i telt, mens Tor skal sove i hengekøye. Jeg har akkurat fått opp teltet og Tor starter på hengekøya idet vi kjenner de første regndråpene. Jeg har et bittelite Helsport Ringstind 2 som er best egnet for én.

2023-09-24-krokskogen-5137.jpg

Men akkurat nå drar vi ut hvert vårt liggeunderlag i teltet idet himmelen åpner seg. Det velter ned. Og det lyner og tordner. Det blinker hvitt i teltduken, og rett etter skraller tordenet over Oppkuven på sin vei sørover.

Tja, det var vel ikke helt dette vi hadde tenkt oss. Rett nok stod det 0-0,2 mm nedbør på Yr, men en skyllebøtte og torden hadde vi ikke sett for oss. Nå lå vi rett ut i teltet og ventet. Det gikk kanskje et kvarter, så ble det stille like raskt som det kom.

2023-09-24-krokskogen-5142.jpg

Vi ventet til det sluttet å regne helt, så beveget vi oss ut. Flott, dette ville jo gjøre fyringsjobben enklere. Alt er klissvått. Da er det bare å gjøre jobben med bålet grundig. Vi finner bjørkenever og legger nederst. Så noen grankvister på tykkelse med fyrstikker. Mange slike. Så noen litt tykkere grankvister. De er våte utenpå, men tørre inni. Vi sanker mye ved så vi har noe å mate bålet med. Ikke bare må vi få skikkelig fyr, men vi må også sikre at bålet først kan fordampe vannet fra veden før den kan ta fyr. Jeg tenner en fyrstikk, men kløner det til ved at bjørkeneveren er pakket litt tett. Det slokner. Selvtilliten min får seg en knekk. Jeg romsterer litt rundt så det blir mer luft. Tenner en fyrstikk til. Og denne gangen fyrer det skikkelig. Sakte, sakte brer ilden seg. Fra neveren til kvistene. Det går sakte på grunn av vannet som skal fordampes. Men det fyrer. Kvistene tar fyr. Så de litt tykkere grenene. Og slik, sakte men sikkert, får vi i gang et svært godt bål for kvelden.

2023-09-24-krokskogen-5147.jpg

2023-09-24-krokskogen-5155.jpg

Når bålet går av seg selv, er det på tide med middag. Der vi var jålete på maten i går, er vi desto mindre jålete i dag. Vi har hver vår pose med Real. Jeg har nevnt det før, at Real smaker 80 % Real og 20 % det som står på pakken. Men det er lenge siden sist jeg spiste Real, og da er det godt. Som vanlig har jeg litt godt med vann oppi posen, nesten så den går over til å bli suppe. Da metter den mer og man får i seg godt med varm mat. Tor fisker frem sjokolade til dessert. Vi drikker rødvin. Igjen. Kostholdsrådene får ta seg en pause denne helgen. Slik sitter vi rundt bålet. Den gode samtalen alle snakker om. Stillheten. Mørket. Klokken passerer midnatt før vi kryper i soveposene. Tor fikk til slutt opp hengekøya og jeg breier meg i teltet. Men jeg må se om liggeunderlaget mitt lar seg reparere, for det lekker luft, og i løpet av natten ligger jeg omtrent rett på bakken med en lefse av et underlag under. Det er hardt for et luksusdyr i 40-årene. Men jeg sover sånn rimelig godt allikevel.

2023-09-24-krokskogen-5160.jpg

2023-09-24-krokskogen-5164.jpg

Vi sover lenge neste morgen. Klokken drar seg over ni. Vi har det ikke travelt. Rigger oss til med frokost og kaffe. Nyter solen som i dag skinner varmt fra nesten blå himmel. Sakte, sakte gjennomfører vi morgenens ritualer. Spiser frokost. Drikker kaffe. Pusser tenner. River leir. Pakker i sekkene. Og etter en stund setter vi kursen mot Sørkedalen.

2023-09-24-krokskogen-5173.jpg

2023-09-24-krokskogen-5176.jpg

2023-09-24-krokskogen-5180.jpg

Vi starter dagen på grusvei. Ikke veldig spennende, men effektivt. I hvert fall i starten, her alternativene er få. Vi følger veien til Heggelidammen der vi titter på vannet. Det er mye vann i dammen og den renner der den normalt ikke renner. Elven nedenfor tar også nye veier.

2023-09-24-krokskogen-5182.jpg

Vi fortsetter grusveien. Blindveien som går til Søndre Bærumsvika er kappet i to der Heggelielva har dratt med seg det meste av både rør og masser. Og i Evja står vannet høyt. Vi følger veien til Nedre Gråseterhytta, men så får det være nok. Herfra går vi over til blåmerket sti retning Kuskallen og Revekleiva ned til Avkastern. Langs traseen til Otertjernsrenna finner vi en enkel benk hvor vi slår oss ned for lunsj. Bekken ved siden av går stor og vi fyller vann. Koser oss i solen. Ser utover Sørkedalen og opp til Tryvannshøgda. Været er deilig. Og det er overraskende mange folk ute og gå langs denne stien.

2023-09-24-krokskogen-5188.jpg

2023-09-24-krokskogen-5190.jpg

Ved Avkastern treffer vi igjen grusen. Nå følger noen kilometer langs kulturlandskapet innerst i Sørkedalen. Jeg kjenner i kroppen at jeg ikke har båret så tungt siden jeg gikk med barna i bæremeis. Sliten rundt knærne. Sliten i hofteleddsbøyerne. Sliten i ryggen. Vondt i en tå. Jeg burde gjøre dette oftere. Eller trene mer styrke. Eller begge deler. Helst begge deler. Om ikke lenge kommer vi til Skansebakken, hvor vi finner skyss ut og hjem.

2023-09-24-krokskogen-5192.jpg

]]>
Martin Koksrud Bekkelund https://www.idetfri.no/?p=1564 2023-09-09T19:12:18Z 2023-09-08T09:49:45Z Jeg har mye rart for meg. Jeg har det, altså. Her for en tid tilbake fikk jeg det for meg at jeg skulle løpe fra Sørkedalen og langs hele ryggen som utgjør Moliksåsen og Slottet på Krokskogen. Her går det ingen stier. Her er det ingen folk.

Som gammel orienteringsløper titter jeg ofte på Norgeskart og andre kart som bruker tilsvarende kartografi, og savner flere detaljer i kartet. Disse kartene er flotte til sitt formål, men en av de vesentligste manglene er å kunne se hvor det er stup og skrenter. Vi kommer litt tilbake til hvorfor dette er viktig. Heldigvis har vi fantastiske tjenester som MapAnt som gir slikt med høy grad av nøyaktighet. Du får fortsatt ikke den detaljerte kartografien til et orienteringskart, men du får noe som er nært nok.

Dermed rigget jeg meg til med MapAnt, Photoshop og printeren. Jeg tok utsnitt av det ønskede område. Skansebakken i sør. Kringla i nord. Lysedammene i vest. Langlia i øst. Omtrent slik:

Kartutsnitt

Hvis du vil kan du laste ned dette kartet og tilhørende rute. Kartet ble printet på fire stykk A4-ark og så klippet og tapet sammen. Slik:

2023-09-07-molikaasen-slottet-4760.jpg

Dermed var det bare å løpe avgårde fra Skansebakken, denne torsdagen tidlig i september. Været var fint og det hadde tørket opp etter regnskyllene vi har hatt den siste tiden. I løpevesten har jeg en halvliter energidrikk, eller saft om du vil, to brødskiver, to energibar, en tynn jakke til pausen, telefonen og et par plastposer til sopp om jeg skulle være så heldig.

Fra Skansebakken løper jeg forbi Nedre Lyse. Jeg løper forbi Berg og Bergendal. Morsomt nok står det fortsatt Bergendahl på postkassene, en familie kjent for blant annet den legendariske skiløperen Lauritz Bergendahl. Her inne har jeg faktisk aldri vært før. Det er koselig og velholdt og en lun, fin plass. Jeg løper skiløypa som kommer fra Skansebakken via Nordre Lyse til jeg treffer Nye Heggelivei. Denne har jeg heller aldri gått på ski. Det må jeg gjøre noe med. Uværet har imidlertid vasket vekk all grus fra stien, så nå ser det kun ut som en steinrøys.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4761.jpg

Nå følger jeg Nye Heggelivei vestover et par hundre meter. Så tar jeg av blindveien mot Løkebergdammen, der skiløypa mot Langlia går om vinteren. Det er noe eget med disse blindveiene, altså. De er lite brukt og de gror igjen med gress. Dermed blir de også mye triveligere enn de støvete grusveiene som har gjennomgangstrafikk. Jeg løper veien til enden. Skiløypa fortsetter mot Langlia. Jeg tar rett vestover og opp på ryggen som går mot Larvikåsen. Nesten oppe på ryggen treffer jeg på en gammel sti som jeg følger oppover, til jeg står i et søkk sør for Larvikåsen. Jeg skal oppover. Greit nok, det blir mye opp og ned i dag. På det laveste ved Skansebakken er vi 165 meter over havet. I dag skal jeg oppom både Molikåsen på 519 meter og Slottet på 540.

Det snakkes mye om hjortelusflua. Folk plages. Selv pleier jeg gjerne og være høy og mørk og tøff i truten når det kommer til snakk om denne flate, bevingede skapningen som griper tak i deg og som er vanskelig å børste vekk. Men akkurat nå banner jeg litt. Det er mye av den. I håret. I fjeset. På tøyet. Under tøyet. Vet man hvordan man tar den av, så går det greit. Ikke børste, bare knipe med pekefinger og tommel. Jeg har toppløs caps som sitter bak-frem, da slipper jeg å få den i nakken og ned på innsiden av trøyen. Og jeg har hvitt treningstøy, som visstnok er mindre tiltrekkende enn sort. Jeg bannes litt i starten, men under fortsettelsen klarer jeg å ignorere den.

Larvikåsen. Ingen utsikt. Kun noen glimt mellom trærne. Litt det samme på Orrhaneberget. Men man forstår jo hvor navnet kommer fra. Krokete furuer, toppløse forteller de hvem som eier toppene her. Og, ikke overraskende skremmer jeg sør for Orrhaneberget opp noen fugler som låter både større og tyngre enn meg selv.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4766.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4767.jpg

Fra Orrhaneberget løper jeg nordover til jeg kommer til Molikskulpen. En liten perle av et skogstjern, der det krysser en skiløype om vinteren. Kan ikke huske når den ble preparert sist. Ikke har jeg gått den heller. Det må jeg også gjøre noe med.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4769.jpg

Jeg runder Molikskulpen på sørsiden i østlig retning. Jeg hopper over på noen torvhauger i myra og tenker meg rett nordover til stien under Molikåsen. Men før det treffer jeg på denne her:

Ex-elg

Du ser mer av elgen i en video lenger ned.

Usikker på hvor lenge den har ligget der. Den har fortsatt en del pels igjen, og det ser ut til å være et stykke kjøtt eller brusk eller fett som ennå ikke har blitt ådseleternes måltid. Det lukter litt. Det ligger også avføring etter ukjent dyr, så jeg undres over hvem som har vært der og hvem som ligger i buskene og lurer på om jeg blir deres neste måltid. Vel, denne elgen har nok ligget der så lenge at alt det interessante er spist opp og ingen gidder å vokte det lenger.

Så bærer det oppover retning Molikåsen. Jeg løper over et hogstfelt før jeg treffer på en gammel sti. Jeg følger den til den ikke lenger er synlig, i søkket som skjærer seg inn i Molikåsen fra sør. Så dreier jeg krapt østover og opp på den sørlige nesen til Molikåsen. Her har det vært kjennere før. Bålplasser. Gjenglemte teltplugger og godt brukte leirplasser. Forstår dem godt. Her er det fint. Utsikt mot sør og øst. Jeg ser over til Heikampen, Stubberudseterhøgda, Finnerudhøgda, Tryvannshøgda og Voksenåsen. Og, viktigst av alt: Jeg ser hjem! I det fjerne speiler Oslofjorden seg bak Ullernåsen. Lengre sør ligger Bærumsmarka og mot vest ser jeg over til Stuteskallen og Otertjernsåsen. Jeg svinser litt rundt og finner det gamle trigpunktet som fortsatt holder restene av en kjentmannspost.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4774.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4776.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4777.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4779.jpg

Fra Molikåsen holder jeg ryggen og kanten mot nord-vest. Her følger noen morsomme steinformasjoner, med høyreiste knauser som jeg selvfølgelig må opp på. Jeg finner en passasje ned til Pinslibonnmyr, som jeg passerer på vestsiden. Så langt er jeg godt tilfreds med egne veivalg og orienteringsteknikken sitter som den skal. Ikke så rart, det går ikke alt for fort, slik det gjerne kan gjøre i konkurranse. Når farten er lav er det naturlig nok også enklere å orientere. Men det er en rar ting med orientering. Det må ikke gå for sakte heller, da mister man liksom romfølelsen som gjør at man til enhver tid har forståelse for hvor man er og himmelretningene.

Fra Pinslibonnmyr sikter jeg meg inn mot en stump av en sti i nord. Jeg passerer først vest for en kolle nord for Pinslibonnmyr, deretter øst for en litt mindre. Og der kom stien. Spot on. Meget tilfreds. Jeg løper stien nordover. Jeg tar en avstikker mot øst, rundt tre digre stein og et flott rom i skogen. Så følger jeg stien videre nordover til den blir liten som muselort og blir borte. Jeg gjør en såkalt forskyvningsfeil i orenteringen, altså at jeg forveksler ett område med et annet, og mister kartkontakten et øyeblikk. Jeg løper tilbake 40 meter og treffer søkket jeg sikter på. Nå gjelder det å holde høyden i den monotone granskogen. Straks ser jeg over en stor myr til området som utgjør Vesleslottet. Høyreiste knauser karakteriserer området. Det er villt og vakkert, og selv om det ikke har vært hugget her på mange år, fremstår det ikke som helt urørt. Det veksler mellom helt urørt til stedvis granåker.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4781.jpg

Jeg treffer det som på kartet er en diger sti nordover og som ender ut i den historiske skiløypa mellom Stuevann og Langlia. I praksis er stien nærmest borte og jeg sliter med å følge den, men det er da bare å holde søkket nordover. Jeg treffer restene av skiløypa og står nå rett sør for Slottet. Herfra har jeg nesten 80 høydemeter før jeg står på toppen. Og det er her hele poenget med et detaljert kart kommer til sin rett. Et orienteringskart viser hvor det er stup, hvilket er meget praktisk både når jeg skal opp og ned Slottet. Og jeg forstår jo hvorfor det kalles Slottet. Høyreist og tilsynelatende uinntakelig fra nærmest enhver kant.

Jeg titter på kartet. Forflytter meg 20 meter mot øst. Og så drar jeg opp. Rett opp et søkk som merkelig nok er vesentlig mindre kronglete enn hva jeg var forberedt på. Ingen vindfall. Ingen kampesteiner. Bare opp. Jeg tror jeg treffer enden på det som på kartet er en stor sti, men som jeg i praksis ikke ser noe til. Jeg brekker vestover og opp på ryggen som leder opp til toppen av Slottet. Granskogen blir mer glissen. Furu kommer til og straks etter står jeg på toppen. Kjentmannspost. Rester av et trigpunkt. Men, som jeg også har lest meg til på forhånd, er det lite utsikt akkurat her.

Telefonen må igjen opp for et bilde, men av ukjent årsak har telefonen låst seg for de neste 15 minuttene. Noe må ha gnikket mot skjermen der telefonen har sin egen lomme bak i løpevesten. Telefonen skal aldri være redningen hvis noe går galt, men her ute i ødemarken gjør jeg meg jo noen tanker om hvordan det skulle gått med utilgjengelig telefon. Vel, man kan jo ringe nødnummer selv om den er låst. Får ikke lov til å ta bilde en gang. Jeg putter den i vesten igjen og løper over søkket til den vestlige delen av Slottet.

I vest går det en høyreist rygg, som nok er den fineste delen av Slottet. Det er åpent mot sør og vest. Vi ser igjen ryggen fra Heikampen til Voksenåsen. Jeg ser over til Molikåsen, der jeg dykket ned og opp igjen her på Slottet. Jeg ser vestover mot Lysebråna og Stuevassåsen. Og, jeg er sulten. På med jakken. Opp med maten. Jeg nyter utsikten. Det er en majestetisk plass, Slottet. Høyt over skogen i vest, med bratte stup og skrenter rett ned. De 15 minuttene har gått og jeg får igjen lov til å ta bilder. Fornøyd med meg selv har jeg fortsatt ikke brukt telefonen og kartet og GPS-en til å sjekke hvor jeg er. Det får være grenser, altså. Orientere skal jeg gjøre selv. Med hjemmelaget kart og et billig minikompass.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4782.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4790.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4791.jpg

Mens jeg spiser titter jeg på kartet. Hva gjør jeg herfra? Jeg har lyst til å se Kjelen, dette lille vannet som ligger inneklemt mellom stup i nord-vest, der den historiske løypa i sin tid gikk fra Stuevann til Langlia. Hva er alternativene for å komme seg dit? Igjen er jeg fornøyd med å ha et kart som viser skrenter og stup. Jeg velger å løpe nordover, så runde nord for stupene og slippe meg ned til skiløypa. Det går overraskende lett, og plutselig står jeg i myrvann til midt på leggen. Rett sør for Kjelen treffer jeg skiløypa. Fåglarna vet når den ble preparert sist. Nå er det lite annet enn de røde merkene på trærne som vitner om at her har løypebasene slitt seg gjennom det trange søkket. Og man kan jo forstå at de ikke lenger gjør det. Det er kampesteiner og trangt og vått.

Straks etter står jeg i sydenden av Kjelen. Her er det stille som i graven. Ikke en lyd. Lurer på når det var mennesker her sist? Det er ikke mulig å passere vannet på østsiden. Store stup og enda flere jo lenger nord man kommer. Jeg hopper over på noen gamle stokker og snirkler meg langs vestsiden, til jeg igjen ser et rødt merke der skiløypa har gått inn i skogen igjen.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4796.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4799.jpg

Jeg løper nordover til jeg kommer til en myr og løypa knekker vestover mot Stuevann. Over denne sadelen er det vått, og jeg løper konstant i myr. Så går det nedover mot Stuevann og jeg følger løypa helt til vannkanten. Om det var stille ved Kjelen er det også stille her. Jeg har vært ved Stuevann mange ganger tidligere, men ikke på denne siden. Jeg løper nordover og finner heldigvis en stokk som noen i sin vishet åpenbart har lagt over bekken som renner ut av Stuevann. Uten den ville den ikke vært mulig å krysse uten å svømme, sånn helt seriøst.

Så står jeg på veien i Stuevassdalen. Dette er en av mine favoritter. Også denne veien er blind og gressgrodd. Og den fører inn i et område av Marka nærmest blottet for folk. Her er det kun kjennere som ferdes. Dem som går den historiske skiløypa fra Oppkuven forbi Grevehytta og ut Stuevassdalen, med barn i pulk. Dem som syker Oppkuvens sørside og bærer sykkelen ned til enden av veien gjennom Stuevassdalen. Eller fedre i pappapermisjon med sykkelvogn og barn på slep. Dette har nemlig også skjedd.

Akkurat nå står jeg med 1,25 kilo kantarell i to poser. Helt utilsiktet har jeg kommet over store mengder kantarell underveis, og i vår familie har vi en regel om at kantarell det tar vi med oss. Alltid. Den ene posen får jeg så vidt klemt ned i løpevesten. Den andre må jeg løpe med i hånden.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4762.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4763.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4800.jpg

Dermed løper jeg Stuevassdalen sørover og nedover til jeg treffer Nye Heggelivei. Jeg har vurdert Hornet, men det får bli en annen dag. Jeg følger veien og så tar jeg den langt hyggeligere avstikkeren over til Gamle Heggelivei og forbi Smedmyrkoia.

Jeg titter på skiltene. Jeg titter på klokka. Løper jeg strake veien til Skansebakken vil jeg ha 19 komma noe kilometer. Hvorfor ikke legge inn et par til og få et halvmaraton? Ved Midtre Lysedam løper jeg østover. Så tar jeg stien til krigsminnet øst for Andtjern. Et flyvrak av et fly som styrtet rett etter frigjøringen. Det er ikke så mye igjen av det, men det står en minnestein og litt diskret i bakgrunnen har noen av de avdødes slektninger et lite minnested og noen tekster. Jeg blir faktisk litt rørt av å lese dem.

2023-09-07-molikaasen-slottet-4803.jpg

2023-09-07-molikaasen-slottet-4805.jpg

Nei, hva skal man finne på nå, da? Jeg titter igjen på kartet. Er ikke sugen på å løpe grus. Ettersom jeg allerede står på sadelen nord for Kleggemyråsen, kan jeg like gjerne løpe den rundt på østsiden og se etter stien ned Skredderdalen. Den er ikke lett å finne, så det blir dels sti, dels hogstfelt, dels bare bush. Til jeg igjen står på grusveien. Jeg tar en liten strafferunde for å få nok kilometer, så løper jeg igjen skiløypa ned forbi Bergendal til Skansebakken.

21,26 kilometer og 690 høydemeter inntatt. Ingen dårlig løpetur. Men jeg kjenner det i beina og knærne. Jeg gjør jo det. Jeg har ikke truffet et eneste menneske i dag. Alt jeg så var to syklister på litt avstand. Svært tilfreds med både dagen og turen og ikke minst fangsten, setter jeg meg i bilen og kjører hjem for å rense og gjøre opp sopp.

]]>
Martin Koksrud Bekkelund https://www.idetfri.no/?p=1536 2023-08-27T16:51:24Z 2023-08-25T13:58:56Z Hva gjør man når man har fri en torsdag i slutten av august? Man legger ut på tur i Marka, selvfølgelig!

Merkelig nok var verken kreativiteten eller motivasjonen på topp denne torsdagen. Ut ville jeg, men hvor jeg skulle og hvor langt jeg ville dra, klarte jeg ikke å bli klok på.

Med kaffekoppen i hånden tittet jeg ut vinduet, slik jeg alltid gjør for å hente både motivasjon og inspirasjon til dagens tur. Hjemmefra ser jeg Krokskogen og Bærumsmarka i all sin prakt. Jeg ser innover Langlia, som er grensen mellom Nordmarka og Krokskogen, jeg ser Oppkuven, jeg ser Vidvangshøgda, jeg ser Tjæregravshøgda, jeg ser Øskjevallsbrenna og jeg ser Kolsås. Det er ikke mangel på aktuelle turmål, mer evnen til å samle seg om ett av dem.

Kjerkeberget august 2023

Jeg pakket en lett sekk med Oppkuven som mål. Å sykle ned i Sørkedalen, forbi Slora og langs Heggelielva, forbi Heggelivannene og rundt og opp Oppkuven fra Kuvelia i nord. Flott sykkelvei nesten helt opp. Retur ned Stuevassdalen.

Det var i hvert fall planen da jeg satte meg på sykkelsetet klokken 10.27 denne torsdagen.

Så bar det nedover mot Sørkedalen. Min favoritt for å komme meg fra Voksenkollen til Sørkedalen på sykkel, er å sykle ned til midten av Wyllerløypa og så gå blåstien herfra til den treffer enden av Grøttumveien. Dette er en artig blindvei. Dels grov stein, men svingete og bratt utfor, så det er veldig morsomt. Grøttumsveien leder så ut i knekken på veien mot Finnerud og Kikut, og derfra triller man videre ned til Elveli.

Kjerkeberget august 2023

Kjerkeberget august 2023

Jeg tråkker forbi Søkedalen skole og landhandleriet. Jeg tråkker forbi Sandbråtan som selger honning og som jeg må innom og ta med en kilo av, straks jeg har anledning. Jeg tråkker forbi Skansebakken og Berger-gårdene. Jeg tråkker forbi Øvre Lyse, der Asbjørnsen spurte om veien i eventyret «En sommernatt på Krokskogen». Jeg tråkker forbi «Avkaster’n» og Sloradammen til jeg står på Slora. Kanskje Sørkedalens fineste plass? Jeg må ha bilde. Alltid bilde av Slora.

Kjerkeberget august 2023

Jeg tråkker opp bakkene til Gryta og Storebekkhytta. Denne hytta absolutt innerst i Sørkedalen, som Skiforeningen nå driver til glede for småbarnsforeldre som leter etter skiturer uten alt for mange bakker. Dem er det nemlig ikke for mange av i Marka.

Kjerkeberget august 2023

Så tråkker jeg bakkene mot Heggelivannene, bakker som på Strava har en liten rød sirkel og omtales som en kategori 4-stigning. Hva nå det enn er. Høres bratt ut. Det er det også. På vei opp bakkene kjenner jeg igjen på motivasjonen. Jeg elsker Oppkuven og naturreservatet som skjuler det mest urskogpregede området i hele Marka. Men i dag er jeg litt «meh».

I bakkene har man god tid til å tenke, og det er da jeg kommer på det. Om ikke lenge tar Søttjernsveien av vestover fra Gamle Heggelivei. Jeg har mange ganger stått i stua hjemme og tittet på Kjerkeberget, denne svært unnseelige toppen som på ingen måte skiller seg fra mer kjente eller spektakulære topper i Marka. Ikke er den høyest, slik som toppen med samme navn er Oslos høyeste topp nord for Sandungen. Ikke er den spektakulær som Gyrihaugen. Allikevel har jeg tenkt mange en gang at hit burde jeg dra.

Og dermed ble det slik, denne torsdagen i slutten av august.

Fra Gamle Heggelivei tar jeg av Søttjernsveien mot vest. En vei jeg ikke har vært siden kona og jeg gikk Krokskogen på tvers i 2009. Jeg stopper og tar bilde av den sjarmerende hytta som ligger bare hundre meter fra krysset.

Kjerkeberget august 2023

Jeg stopper og betrakter utsikten til Furuberget og Seteråsen på den andre siden av Heggelielva. Jeg ser så vidt Tryvannstårnet stikke opp mellom nevnte. Ikke lenge etter kommer jeg til hytta hvis navn for meg er ukjent. Sist jeg var her stod den ubrukt. Nå, derimot, er den åpenbart utleid. Det er Løvenskiold som er eier og han leier ut mange av hyttene han har i Marka. Det gjør meg glad, for hytta er både velholdt og velbrukt.

Kjerkeberget august 2023

Ikke lenge etter er jeg på vei inn Søttjerndalen. En dal jeg kjenner fra Reidar Holtvedts bok «Historier fra Krokskauen». Holtvedt forteller om bjørnejegere som ved vannskillet øverst i dalen hadde rigget seg til på en berghylle for å jakte bjørn for omtrent 150 år siden. En dal, vill og trang, med grantrær med en omkrets vesentlig større enn hva en høyreist mann som meg med mine 193 centimeter klarer å ta rundt. I dag har den midtre delen av Søttjerndalen dessverre skogsbilvei. Selv om skogsbilveien i dag er til min fordel som syklist, skulle jeg selvfølgelig heller sett veien ugjort. Men den er gammel, blind og lite brukt. Dermed gror den igjen med gress og er på ingen måte skjemmende.

Ved Søttjerndalen står man også på grensen til det store Krokskogen naturreservat. Et reservat jeg kun har vært i på ski om vinteren, men som jeg strengt tatt også bør besøke flere ganger på sommeren.

Etter nevnte hytte, hvis navn fortsatt for meg er ukjent, står man først i ett kryss. Her er det skiltet blåsti mot Kampesetra. Jeg følger veien videre opp Søttjerndalen, til jeg igjen står i et kryss i den trange dalen. Veien knekker 180° og går av oppover mot øst. Ved hvert kryss blir veien stadig mindre brukt. Etter dette krysset er det slutt på grus i hjulsporene, nå er det kun gress. Det blir stille og jeg hører skogen og min egen pust. Eller anpust, som det vel strengt tatt er etter å ha tråkket over 200 høydemeter bare siden Storebekkhytta.

Kjerkeberget august 2023

Veien går bratt oppover, og jeg følger den noen hundre meter rundt noen svinger. Og det er her selve oppdagelsen av Kjerkeberget for meg starter. I følge kartet går det en sti herfra til Kjerkeberget. Og ganske riktig. Anonymt og tilbaketrukket står to mindre steinvarder og vitner om at her er det noe som skal fange Marka-traverens oppmerksomhet. Mellom vardene går det en liten, men tydelig sti inn i skogen. Vardene er ikke satt opp nylig, og vitner om at dette er en tur som har vært brukt av kjennere lenge.

Kjerkeberget august 2023

Jeg gjemmer sykkelen i skogen, tar av sykkelhjelmen, sykkelhanskene og skifter fra sykkelsko til joggesko. Resten av sykkelbekledningen forblir på.

Kjerkeberget august 2023

Etter bare noen titalls meter kommer jeg til en gammel, liten benk. En liten steinvarde holder den ene siden av benken. På venstre side henger det en gammel buesag. Her har noen åpenbart vært i samme ærend som meg, med overgang fra sykkel til sko, og denne eller disse «noen» har også tatt seg bryet med å holde stien ved like.

Kjerkeberget august 2023

Jeg har sansen for de umerkede stiene. Jeg har virkelig det. Jeg liker virkelig det at man selv trenger å følge med på hvor man er og hvor man skal, uten å blindt følge merking. At man trenger å beherske orienteringens kunst. Ikke at denne stien er vanskelig å følge, men poenget er fortsatt gyldig.

Stien er svært lettgått. Det går oppover og etter den våte sommeren er stien våt. Jeg blir våt på beina. Selvfølgelig. Jeg går jo med joggesko. Som gammel orienteringsløper har jeg aldri latt meg sjenere av våte bein. Det går slakt oppover, og terrenget veksler mellom grove graner til ospetrær som flagrer med løvet i vinden.

Kjerkeberget august 2023

Kjerkeberget august 2023

Kjerkeberget august 2023

Kjerkeberget august 2023

Nøyaktig på grensen til Krokskogen naturreservat tar to storfugl til vingene, der de sitter på hver sin side av stien, som for å ønske meg velkommen til deres rike. Jeg ser dem ikke, men de tunge vingeslagene er ikke til å ta feil av. Store, tunge, late fugler som ikke flyr lenger enn de må, før de igjen finner hvile i en gammel gran. Under foten av Kjerkeberget tar nok en fugl til vingene, og jeg tar frem kameraet, for den her dro ikke langt. Med kamera i hånd skremmer jeg opp enda en fugl.

Kjerkeberget august 2023

Kjerkeberget august 2023

Så går det opp. Bratt, men ikke knotete. Forbi noen gigantiske grantrær og noen grantrær som nær toppen åpenbart har blitt truffet av lynet.

Kjerkeberget august 2023

Det er som å gå opp på hodet til en mann med litt tynt med hår på toppen. Først den tunge granskogen, så åpner det seg med litt bjørk og helt øverst åpner landskapet seg med åpne svaberg og fantastisk utsikt mot sør.

Kjerkeberget august 2023

Kjerkeberget august 2023

Dette er en plass jeg liker umiddelbart. Jeg er svak for utsikt, jeg er det. Toppen er åpen, men samtidig lun. Den har utsikt, men ikke panoramautsikt, så man må bevege seg litt rundt. Den har en mye brukt bålplass rett ved «Kjerka» på toppen. Den har hyller nedover i terrenget hvor man kan sitte i sola og nyte både mat og utsikt.

Kjerkeberget august 2023

Jeg pakker alltid lett og lite når jeg drar på tur. Men noen ting sparer jeg ikke på. Kaffe på termos og kikkert skal alltid med. Sånn er det bare. Så nå nyter jeg nista, mens det er gløtt av sol.

Kjerkeberget august 2023

Jeg koser meg med kaffe og ser på utsikten. Gjetter på hva jeg ser. Det meste er velkjent, men ikke alt. Oslofjorden strekker seg ut på begge sider av Bærumsmarka og Kolsås. Voksenåsen gjemmer seg bak grantrær i øst. I det fjerne ser vi Hurumlandet og enda lenger mot Hvittingen i Vestfold. Skrim og Jonsknuten ved Kongsberg. Drammensmarka og Finnemarka. Sollihøgda. Vidvangshøgda. Blefjell. Gaustatoppen. Norefjell. Gjennom skogen i nord ser man også Ringkollen og Rughaug.

Kjerkeberget august 2023

Kjerkeberget august 2023

Kjerkeberget august 2023

I tre kvarter blir jeg værende på toppen. Spise mat. Drikke kaffe. Vandre litt rundt. Betrakte den flotte, kirkeformede varden som har et metallkors på toppen. Visstnok funnet i Heggelielva i fossen ved Gryta. Mer om dette er for meg ikke kjent. Men den har stått slik lenge, og det har vært kjentmannspost her. Kjerkeberget august 2023 Jeg må sette nesa hjemover igjen. Neste gang — for det må bli en neste gang — skal jeg også ta turen om Høgåsen i sør og muligens også gjennom Søttjernåsen og opp til Søttjernberget. Disse områdene vet jeg huser mer enn hva her skal skrives, så det får bli en egen utflukt. Kjerkeberget august 2023Kjerkeberget august 2023Kjerkeberget august 2023Kjerkeberget august 2023 Jeg tråkker den samme stien i retur til sykkelen. Jeg skifter. Tar litt vann. Koser meg i sola. Før jeg setter nesa mot Sørkedalen igjen, tråkker jeg først veien helt inn. Den holder høyden fint, er gresslagt og minner i stor grad om Otertjernsveien ikke langt herfra. Veien stopper høyt over Gråseterhytta i øst. Jeg snur og tråkker i retur. Tilsvarende tråkker jeg også Søttjerndalen inn. Jeg er en nysgjerrig type. Kjerkeberget august 2023Kjerkeberget august 2023Men nå må jeg hjem. Herfra blir det noen billige kilometre helt ut Sørkedalen. Jeg sykler om Fløyta i retur, og i stedet for å tråkke hele Voksenåsen opp, tråkker jeg Sørkedalen ut og opp til Besserud for så å ta banen. Greit nok når man har passert 50 kilometer for dagen.

]]>
Martin Koksrud Bekkelund https://www.idetfri.no/?p=1513 2022-03-29T06:44:45Z 2022-03-29T19:52:24Z Denne turen starter slik disse turene gjerne gjør. Kvelden før. Smører nister. Pakker utstyr. Finner frem klær. Prepper ski. Titter på kartet. Titter litt mer på kartet. Slike ting.

Klokken er 07.30 idet jeg går ut døra denne lørdagen sent i mars. Solen skinner fra lettskyet himmel, temperaturen er et par plussgrader. Jeg tråkker med skistøvlene mot T-banen, mens jeg gråter litt inni meg over å tråkke over all grusen med skistøvlene. Det er som å skjære tenner. Tygge grus. Noen minutter senere sitter jeg på T-banen på vei ned til byen. Jeg hopper av på Jernbanetorget og setter kursen mot Bit for dagens første kaffe. Det er et av få steder i nærheten hvor de faktisk produserer god kaffe, og de vet hvordan man tilbereder og serverer en dobbel americano. Uten kaffe blir jeg vanskelig å ha med å gjøre. Straks etter setter jeg kursen mot spor 19. Herfra går Skibussen, eller Markabussen som Skiforeningen nå kaller den, til Mylla. Opprinnelig hadde jeg bestilt til Ringkollen, men grunnet vanskelige forhold blir den avlyst og jeg blir ombooket til Mylla. Det gjør ingenting, det er like fint.

Ikke lenge etter sitter jeg på bussen og titter på landskapet som passerer forbi, mens jeg koser meg med kaffen. Planen for dagen er å gå hjem til Voksenkollen. Jeg har lagt opp en relativt offensiv rute, for jeg har tenkt meg innom flere av Markas indrefileter på veien, herunder en lang rekke skuterløyper. Det er de fineste. I motsetning til de maskinpreparerte løypene som går igjennom terrenget, følger skuterløypene det. Opp og ned. Hit og dit. Rundt trærne. Over knausene. I skogen. Sjelden er det hugget der skuterløypene går. De snirkler seg umerkelig på sin vei gjennom Marka. Ser du dem om sommeren er det lite annet å se enn et rødmerke her og der. Jeg elsker skuterløypene!

Litt før vi ankommer Mylla sier sjåføren tørt over høyttaleren: «Ja, det er flere av dere som lurer på hvor kaldt det er. Det er seks og en halv plussgrad!» Det humres. Jeg drar av meg overtrekksbuksa og trekker på den tynne treningsjakka. På denne tiden av året er det syntetisk som gjelder. Ikke så rare isolasjonen, men god fukttransport. Perfekt for dette været. Tights på beina. Tynn trøye, tynn genser og tynn jakke på overkroppen. I hvert fall til å begynne med.

Klokken startes og jeg staker meg på veien langs Myllas sørside. Jeg kunne startet med å stake hele Mylla på blank is, men det hadde nok blitt for monoton start. Til tross for seks og en halv plussgrad er det fortsatt beinhardt i skyggen. Det blir en blanding av staking og skøyting, for feste er det lite å finne av med mine felleski. Jeg valgte felleskiene og gjør som regel det på turer der føret varierer veldig. Angrer som oftest litt på det i starten, men vet at det underveis blir veldig bra.

Trantjernet

Straks jeg ankommer Trantjernet får jeg den første smakebiten på det jeg vet kommer. Overvann. For det vesentligste frosset, men en del steder renner det. Jeg staker en bue utenom den digre dammen som ligger der Trantjernet renner ut og ned i Mylla. Planen er å gå runden som heter «Ølja rundt», ved å ta løypa som går øst for Ølja. Den er rød på kartet, men har vært preparert for ikke veldig lenge siden. Jeg gjør mine antakelser om hvorfor den ikke lenger prepareres, men velger ta sjansen allikevel. Litt risiko får man ta. Etter å ha passert veien fra Trantjern mot Ølja forstår jeg hvorfor det ikke lenger prepareres. Myra jeg står i har overvann og en bekk som renner over. Jeg tar fart og staker meg over så vannet spruter, men holder meg tørr.

Ølja rundt

Etter å ha kjørt sikk-sakk mellom nedfall og barflekker og steiner som stikker opp, står jeg straks ved nordenden av Kalvedalen. Løypa ned her er Skiforeningens anbefaling for dagen. Jeg, derimot, har tenkt meg en helt annen vei og velger løypa mot Tverrsjøstallen. Ikke lenge etter treffer jeg de første løperne fra bussen, men som da kommer motsatt vei fordi de har gått andre vei rundt eller over Ølja. Litt etter står jeg ved Tverrsjøstallen. Her har jeg ikke vært siden jeg gikk Marka på langs sensommeren for halvannet år siden. Jeg titter på Tverrsjøen. Blank is. Men er det overvann? Jeg ser en gjeng med hver sin pulk. Ikke noe overvann her. Bare å stake over. Det går kjapt på den blankpolerte men beinharde isen, og jeg staker meg raskt over til Abrahamsvika som er oppkalt etter Abraham Larsen Korsgranbråtan som hadde en plass omtrent rett sør for vika. Etter hva jeg har lest om ham var det visst en original fyr.

Tverrsjøen

Fra Tverrsjøen tenker jeg å gå over Langvassbrenna. En flott plass jeg har vært om sommeren, og som går igjennom et naturreservat med rødlistede sopp- og lavarter. I følge kartet går det skiløyper på kryss og tvers, men holder jeg mot høyre her lengst nord i Sinderdalen vil jeg treffe løypa mot Langvassbrenna. Jeg runder svingen sør for Fagervatnet og her i den lune kroken steker solen. Foran meg har jeg nesten 100 høydemeter, så det er på tide å kaste jakken og hive innpå litt energi. Lua ryker også til fordel for pannebånd. Det går nådeløst oppover Langvassbrenna og ikke lenge etter bikker jeg både over 600 meter over havet og vannskillet, før jeg glir ned på Langvatn. Dette idylliske vannet ligger lunt til øst for toppen av Langvassbrenna. Så følger en billig kilometer. Uten et stavtak står jeg i krysset ved Kingehytta.

Langvassbrenna

Jeg kunne fortsatt ned Bjønnputtdalen til Store Sindera, men nei. Jeg vil se Mosjøen. Denne lille innsjøen øst for Øyangen, med sine øyer og nes og viker. Også her er isen beinhard. Jeg staker over og det går raskt. Ulempen med isen slik den er nå er at jeg må bruke alle krefter og konsentrasjon på å holde meg på beina. Et uoppmerksomt øyeblikk, så ligger jeg der med hjernerystelse eller et beinbrudd. Jeg må jobbe for å holde skiene i riktig retning og beina sammen. Utpå vannet stopper jeg og titter meg omkring. Det er vakkert her, selv om det er en del hyttebebyggelse. Den er imidlertid spredt og godt gjemt i skogen, i motsetning til nyere hyttebygging som nærmest ser ut som en fiendtlig overtakelse av naturen den egentlig burde prøvd å bli en del av.

Mosjøen

Jeg staker sørover retning Ugla. På en av hyttene er det folk og plassens hund ser ut til å være i tvil om den skal varsle skiløpere på vannet eller bli liggende i den varme solen, så den gjør litt av begge deler. Fra Mosjøen til Ugla er det fint og løypa snor seg rundt trærne under Uglahaugåsen. Ikke lenge etter står jeg på Vesle Ugla og jeg ser de første menneskene siden Tverrsjøen. De går retning Storflåtan. Jeg tar mot Spålen og Auretjern.

I bakken opp fra Vesle Ugla forstår jeg hva Skiforeningen mente om føret fra Ringkollen. Bakken er nesten bar, og selv om jeg kommer meg fint opp mellom barflekkene, er det verre for en stor løypemaskin på steiner og røtter. Rett etter står jeg ved vannskillet som skiller Oslofjordens vassdrag fra Drammensfjordens. Alt vest herfra renner først ned i Mosjøen, så ned i Randsfjorden og videre Randselva gjennom Hønefoss til Tyrifjorden, som så renner via Vikersund ut Drammenselva. Øst for dette drenerer vannet ned i Spålen og følger Spålselva til Katnosa, og så videre til Store Sandungen, Hakkloa, Bjørnsjøen og Skjærsjøen, før det treffer Oslos vannforsyning i Maridalsvannet og til slutt renner Akerselva ut i Oslofjorden.

Vesle Ugla

Nå har jeg gått 20 kilometer og det er på tide med dagens første matpause. Rett øst for vannskillet finner jeg en lun barflekk i solen. Jeg spenner av skiene og tar opp nista og dunjakken. Chevre, gulost og makrell i tomat. Tre skiver. Én energibar. Vann har jeg lett tilgjengelig i drikkesystemet under hele turen. Her kunne jeg lett blitt sittende og nyte varmen gjennom dagen. Men beina må gå. Skal jeg rekke innom alle stedene, plassene og løypene jeg har sett meg ut for dagen, kan ikke pausen bli for lang. Det er ikke en sånn dag i dag.

Vesle Ugla

20 minutter senere er jeg tilbake på skiene retning Auretjern. Det veksler mellom vått og trått der solen har fått tak, og beinhardt der det har vært skygge. Dermed går det i rykk og napp nedover og jeg har en besynderlig stil for å holde meg på beina. Jeg får god fart og sklir nesten over hele Auretjern. Herfra går jeg nordover og opp i Sinderdalen. Jeg treffer folk fra bussen som nok en gang kommer mot min retning. Like etter står jeg ved Sinnerdammen, DNT sin ubetjente hytte. Den er både mindre og finere enn jeg hadde forestilt meg. I dag er det stille her. I hvert fall enn så lenge. Tipper det kommer gjester som blir til i morgen.

Sinnerdammen

Nok en gang tråkker jeg mot strømmen. Nordover, opp Sinderdalen. Nok en gang treffer jeg folk fra bussen. Folk i motsatt retning. Det hilses. «Morn!» «Hei!» «Heisann!» «Hei! Hei!» «Hallo!» Det hører med. Man er liksom ute i samme ærend. Etter å ha staket i motvind over Store Sindera, står jeg snart på Kingevelta. Her skal jeg ta sør-østover til Finnstad, en løype jeg har hørt mye fint om tidligere. Men det er hardt i skyggen og hadde det ikke vært for at en skiløper har ploget ned motsatt vei ganske nylig, ville det vært vanskelig å få feste. Jeg jogger sakte opp så skiene får feste, samtidig som jeg nyter synet av Pershusfjellets vestside. Krokfuruene står tette mellom stupene og gjør det ganske så vilt.

Høydemeterne går unna. Nok en gang skal jeg opp nærmere 100 av dem. Idet jeg nærmer meg toppen ser jeg det har sett omtalt som Finnstadpasset, eller Nordmarkspasset fordi det markerer inngangen til Løvenskiolds eiendommer. Passende nok. Her går veien og skiløypa gjennom en dyp kløft med høye grantrær på begge sider, som i sum gir meg følelsen av å være veldig liten her nede i bunnen av passet. Flott er det, og gjennom passet ser jeg blå himmel som vitner om at jeg straks er på toppen.

Finnstadpasset

Herfra sklir jeg sakte ned til Finnstad, denne gamle plassen med fantastisk beliggenhet. Det var visst finnene som etablerte seg her da de kom østfra på 1600-tallet. I dag er plassen den aller nordligste av Løvenskiolds eiendommer. Jeg har vært forbi her mang en gang før, både sommer og vinter, og det er like idyllisk hele året. I dag ser det ut til å være stille her. Ingen folk. Ingen røyk i noen av pipene. Jeg sklir over tunet og ned på Finntjern. Jeg kunne valgt å gå vestover til Spålen. Jeg kunne valgt å gå Finnvassdalen sørover til Spålen. Men ikke i dag. Jeg har andre planer.

Finnstad

Jeg staker som vanlig over den beinharde isen før jeg kommer til smalet der vannet fra Pershusvatnet møter Finntjern som ligger som en liten bakevje. Jeg titter opp vassdraget. Åpent vann. Jeg titter ned vassdraget. Åpent vann. Skiløypa, derimot, ser ut til å ha godt hold i isen, med kanskje ti meter klaring på hver side. Skuteren har klokelig nok kjørt rundt og over broen på sørsiden, men det har gått folk her før meg i dag. Jeg tar fart og staker meg raskt over til den andre siden. Naturlig nok er jeg ikke ute etter mer risiko enn nødvendig på disse sene vårturene. Skulle det skje noe kan det være lenge til neste person dukker opp.

Fra Finntjern bærer det nedover i skogen noe som best kan karakteriseres som en bobbane. Folk har ploget så mye at det er veldige buer langs kantene, så nå står jeg med god fart med bred beinstilling og lar det stå til ned mot Aklangen. Ikke lenge etter glir jeg ned på vannet. Det første jeg legger merke til er den lave vannstanden. Aklangen henger sammen med Katnosa og jeg som i sommer trodde at Katnosa ikke lenger reguleres aktivt. Nå ser det ut til å være nedtappet inntil et par meter, noe isen også bærer preg av. Den følger naturligvis vannet, men langs kantene bretter den seg opp og store sprekker kommer til syne. Den er i det minste tykk. Det jeg ser må minst være 40 cm.

Jeg staker meg over Aklangen, men føler meg ikke alt for høy i hatten. Isen er mørk og tiltrekker seg sollyset og stedvis er det overvann. Jeg passerer også flere synkehull, disse artige fenomenene med hull rett ned. Rett før Smalet passerer jeg Dianas øy, denne sjarmerende, bittelille øya med ett tre. Etter Smalet kommer jeg ut på Katnosa. Den ser ut som en åpen innsjø der den mørke, blanke isen speiler seg i sollyset. Jeg staker meg over til løypa fra Holoa. Jeg kjenner meg fortsatt ikke spesielt høy i hatten. Jeg kjenner ikke strømningene i vannet og hvordan utløpet fra Store Fyllingen påvirker isen på Katnosa. Men det har ikke vært nevneverdig med plussgrader og vi er ikke sent i sesongen. Jeg staker meg sørover på Katnosa, mellom overvann og synkehull. Herlig. Opprinnelig var planen å gå innom Sandvikshytta, men det passer dårlig i tidsskjemaet mitt. Det er ikke veldig lenge siden jeg spiste og da er det egentlig ingen grunn til å stoppe heller, selv om jeg er veldig sugen på å avlegge et besøk og trykke i meg en vaffel. Det får bli en annen gang.

Dianas øy

Nok en gang skal jeg ta et litt alternativt rutevalg. I hvert fall for det utrente øye. Fra Sandvikshytta skal jeg tvers over Katnosa og inn i skogen ved Flaatastø. Mørk is. Synkehull. Overvann. Herlig. Jeg vet det er trygt, men det ser ikke vakkert ut. Jeg staker meg via den navnløse øya og videre via Vesternøya og sikter litt nord for stedet der skiløypa går inn ved Flaatastø. Jeg aner ikke hvordan Spålselva ser ut og om den renner friskt ut i Katnosa. Det går helt uproblematisk, og ikke lenge etter går jeg skiløypa inn i skogen. Det er folk på Flaatastø, men jeg tråkker videre inn i den tette granskogen. Her går skiløypa sammen med blåstien helt til Finnerudseter. Vi var her hele familien i fjor sommer på en fantastisk tur til Katnosdammen.

Vel inne i granskogen er det lett å tenke at den er svært monoton og homogen. Men ser man nærmere etter ser man at variasjonen er stor, også i en skog der trærne ellers ser ganske like ut. Trær i alle livets faser, fra de små til dem som ligger på bakken. Noen med sopp. Noen knekt på midten av uvær. Og et sted står en diger maurtue nesten midt i løypa. Fra Katnosa er det bare 11 høydemeter til Spålen. Ergo blir det ikke den store utfordringen å legge omveien fra Finnstad via Katnosa og tilbake til Spålen igjen. Sakte, nesten umerkelig, blir det lysere i skogen. Jeg nærmer meg Finnerudseter. På denne gamle plassen skal det visstnok ha spøkt stygt i gamle dager, så ille at ingen ville bo her. Alle som har ferdes i skogen om kvelden eller natten vet hvordan hjernen spiller sitt spill. Der den ikke kan forklare det vi ser, hører eller opplever, lapper hjernen sammen med fri fantasi, som en del av vår overlevelsesmekanisme. Det er derfor folk så og hørte mye rart i tidligere tider. I dag, derimot, vet vi bedre. Og akkurat nå bader Finnerudseter i solen. Plassen gjestes i dag av Gjermund Andersen.

Finnerudseter

Jeg sklir ned mot Spålen og på veien må jeg ta sats og hoppe over en lang barflekk. Ute på vannet ser jeg de første menneskene siden Sinderdalen. De er langt unna, så igjen staker jeg over isen rett sørover og inn i nok en indrefilet i Marka: Sandbekkmana! Dette er en av løypene som forbinder det jeg vil karakterisere som villmarken i nord med den befolkede skogen i sør. Området rundt Spålen og Katnosa er avsidesliggende, har ikke for mange stier og man treffer ikke mange folk. Sør for Kikut-massivet, derimot, møter du Oslos befolkning.

Finnerudseter

Fra Spålen tråkker jeg opp til Tvetjerna. Her går det noen høydemeter opp i tett, fuktig granskog. I bakkene treffer jeg en fyr med skiene i hånda som er på vei ned. Det er ikke vanskelig å forstå ham. Det er bratt og isete og er man ikke kjent er det fort å havne med tennene i en gran. Selv har jeg en regel om at der det er skiløype og snø, så har jeg skiene på beina, med de følger det får. Mer om det senere. Ikke lenge etter flater det ut ved Tvetjerna. Skogen går fra tett granskog til spredt furuskog med åpne myrer, bare rabber og noen bjørketrær. Sakte går det oppover og jeg nyter denne løypa som av mange regnes for å være en av de flotteste i hele Oslomarka. Den er nok på min topp fem også.

Det knurrer i magen. Jeg titter på klokken. Opprinnelig var planen å gå til Kikutstua, men jeg innser at det blir for lenge å vente med å spise. Jeg har gått 35 kilometer. Ideelt sett skulle jeg gått noen kilometer til, men om jeg går dem før eller siden spiller ingen rolle. Her oppe er det dessuten finere enn noe annet sted for å ta pause. Nok en gang finner jeg en varm barflekk i solen. Jeg spenner av skiene og finner frem nista og dunjakken. Hvit geitost. Smøreost. Leverpostei. Energibar. Akkurat som tidligere kunne jeg sittet her hele dagen. Men skal jeg komme meg hjem til akseptabel tid må beina gå. Det blir 20 minutter i solen, så pakker jeg sekken og går. Men jeg innser at jeg trenger mer vann. Drikkesystemet tar halvannen liter. Nå er det tomt, og jeg er tørst. Etter å ha passert vannskillet mellom Rolighaugen og Høgflaka, ser jeg meg om etter åpent vann. Det finnes flere steder der det renner, men utenfor løypa er snøen råtten og umulig å gå i. Så nær, men akk så fjern. Helt på toppen av Velodalen som renner ned i Vesle Sandungen, øyner jeg muligheter. Her renner vannet fra Snutetjernet ut og jeg øyner en mulighet der løypa går helt inntil bekken som renner friskt. Det blir med noen barnåler, men nå er det i hvert fall halvannen liter til med iskaldt vann i sekken.

Skiløperen

Fra Sandbekkmana er det et par billige kilometre ned til Sandbekkhytta. Jeg trenger verken å ploge eller stake, for her er det jevnt fall uten overraskelser. Idet jeg når Sandbekkhytta må jeg av med skiene. Det er brøytet rundt hytta og det står en bil der. I solsiden av hytta sitter det en fyr og døser og blir overrasket over at det er folk forbi. Jeg bærer skiene over veien og spenner dem på. Som nevnt forsøker jeg å holde meg til regelen om at jeg skal ha skiene på der det er skiløype og snø. Også her. Men jeg vet av erfaring at dette er en litt artig utforkjøring fra veien og ned på Vesle Sandungen. Det er så smalt og bratt og buet at det er umulig å ploge, så jeg kjører på skrå baklengs ned. «Like a boss!» tenker jeg fornøyd idet jeg sklir ut på Vesle Sandungen i stor fart.

Idet jeg begir meg ut på Vesle Sandungen innser jeg at solen har fått så godt tak i isen at det ikke lenger er mulig å stake meg tvers over vannet. På toppen av isen ligger det en centimeter eller to med våt slush, og idet jeg runder Kistevelta møter jeg nypreparert løype. Skiforeningen har vært ute og harvet toppen, hvilket gjør det ganske behagelig å skøyte hele Vesle Sandungen.

Da jeg nærmer meg Storøya ser jeg tre sorte klumper som jeg først lurer på om er tre steiner som stikker opp. Næh. Det er folk. På skuter. Tre snøskutere fra Skiforeningen er i ferd med å kjøre retning Kikutstua da jeg kommer forbi. Jeg stopper og slår av en prat med Morten Biong. Han forteller at de har målt isen og at den er «minst en meter, for vi fikk ikke boret igjennom». Fint. Ubekymret frykt tidligere i dag, altså. Men man skal ha respekt for isen og strømninger og innløp og utløp. Han rapporterer om førefall sørover og at det visstnok er slutt på prepareringen sør for Nordmarkskapellet for sesongen. Bymiljøetaten i Oslo kommune melder at de vil preparere så langt det er mulig.

Han starter skuteren og kjører. Jeg skøyter meg videre mot Bystøa. Idet jeg når land står det 40 kilometer og 15.30 på klokken. Blir ingen tur om Kikutstua i dag. Jeg har spist og ikke behov for mer. Dessuten skal jeg hjem i akseptabel tid. Mens jeg tråkker opp bakkene kalkulerer jeg alternativene i hodet, siden jeg ikke skal gå om Kikutstua. Jeg kan gå skogsbilveien hele veien ut til Fyllingssmalet. Litt monoton stekning. Jeg kan gå om Kveldrosputten og ned på Vestre Fyllingen. Begge disse alternativene innebærer at jeg må ned først, så opp til Glåmene. I stedet bestemmer jeg meg for å gå til Kveldrosputten, så skuterløypa retning Heikampen og så Deledalsveien til Glåmene. Det virker som en rasjonell disponering av krefter og høydemeter.

Kveldroshøgda

Når jeg kommer til Langlimyra tar jeg av mot Kveldrosputten. Her går det trillesti for sykkel om sommeren, og jeg minnes en tur jeg hadde her med datteren min i sykkelvogn da jeg var i pappapermisjon. Det er en slik tur man bare tar én gang. Det tok vel en time å komme meg over trillestien. Men gode minner er det. Jeg går under Kveldroshøgda og det er i ferd med å skye over. Solen går bak et slør, der den står lavt på himmelen. Ved Kveldroshøgda tar jeg skuterløypa mot Heikampen. Den er fin og går over noen vakre myrer her på kanten over mot Langlia. Det er nå jeg innser at jeg er sliten.

Ikke lenge etter treffer jeg den maskinpreparerte løypa ved Smedmyra. Alt til sin tid, tenker jeg og skøyter friskt nedover. Skuterløyper er vakre og morsomme, nå er det deilig å lange ut i den brede traseen. Felleski er kanskje ikke optimalt å skøyte med, men i skyggen av Heikampen er det fortsatt hardt og god gli. Her får jeg mange kilometer billig. Jeg krysser hovedløypa til Sørkedalen ved toppen av Tjuvdalen, og fortsetter videre retning Sakariashytta. Jeg skøyter der jeg kan og går diagonalgang der solen har fått tak og snøen er myk som softis. For første gang på turen blir jeg tatt igjen av en fyr. Han med skøyteski, jeg med felleski. Han forsvinner. Jeg staker.

Glåmene

Så går det opp mot Glåmene. Alltid Glåmene. Dette legendariske, nærmest myteomspunnede stedet mellom Kobberhaughytta og Kikutstua. Skal man forstå hvorfor Glåmene har slik kultstatus må man kjenne området godt. Går man fra Frognerseteren og Voksenåsen inn i Nordmarka, så bærer det ned og inn i granskogen. Her inne går stier og løyper på kryss og tvers og opp og ned og man rører rundt i tett skog uten å ane hvor man til slutt dukker opp eller ut av skogen. Men går man nordover er det da man kommer til Glåmene. Kanskje det første stedet der granskogen slipper taket og de åpne myrene med fururabber og småvann titter over granskogen. I motsetning til granskogen en perfekt plass for en rast, en telttur eller rett og slett bare en pause for å nyte området.

Glåmene

Jeg passerer Glåmputten og Vinterglåmene før jeg kommer til Sommerglåmene. I løypekrysset fyller jeg på litt energi, den siste for dagen. Jeg betrakter målepinnen som skal måle snødybden, men det er vanskelig å gi et presist svar der den står i overvann med slush på toppen. 20 centimeter, kanskje? Jeg titter på klokken. 51 kilometer og 16.30. På tide å komme seg hjem, nå. Jeg har gått denne turen mange ganger før, så jeg vet hvor langt det er hjem, hvor lang tid det tar og hva som bør være foretrukket rutevalg.

I stedet for å gå det vi kaller «bakveien» retning Myrås, fortsetter jeg over Glåmene retning Kobberhaughytta. Her treffer jeg hovedtraseen mellom Frognerseteren og Kikutstua, en av landets mest brukte skiløyper. Og i dag har den vært godt brukt. Den fremstår som en grov suppe med is i bunnen og slush på toppen. Vått og fullstendig uten feste noe som helst sted. Jeg staker, padler og vaser meg gjennom den vannholdige snøen. Eller det det snøholdige vannet? Kobberhaughytta passeres. Overvann, men det er det jo nesten alltid her. Blankvannsbråten. Her vet jeg av erfaring at det nesten alltid er bart. Hadde «Gamle 50’n» vært preparert skulle jeg vurdert den. Kanskje ikke akkurat i dag. Jeg sikk-sakker og hopper meg over bare flekker og stein, før jeg jogger opp isen i Slakterbakken. Langmyr. Rundmyr. Så den lange veien fra Nordmarkskapellet til Tryvann. Det vil si, den er jo ikke spesielt lang, det bare føles slik akkurat nå.

Finnerudseter

Jeg kommer til Tryvann. Bart. Jeg snirkler meg forbi. Nå vet jeg hva som venter. 80 høydemeter, så hjemme. Dette klarer vi. Oslo Vinterpark er stengt for dagen. Skuterne er ute for å hente inn folkene som jobber i anlegget. Fra Skomakertjern jogger jeg oppover mot Hyttli. Skjønt, jogger og jogger. Beina er tunge. Men det er da en jogg, det er bedre bruk av krefter enn å subbe beina etter seg. Da sitter skiene og det blir ikke så mye kaving. Next up: Hyttli. Øst for Rødkleivhytta finner vi den lengste bakken i Skomakerbakkene. Jeg jogger, men det er ikke så mange krefter igjen. Da må jeg dit vi lagrer de siste kreftene. Dit alle drar for å hente frem siste rest. Jeg må en tur i kjelleren. «Kom igjen!» mumler jeg til meg selv idet jeg nærmer meg toppen av Rødkleiva. Jeg skjærer over kanten og ned i Lulledalen og så de siste meterne opp til T-banestasjonen på Voksenkollen.

60,51 kilomter rapporterer klokken. På kryss og tvers av Marka. I skuterløyper. I maskinpreparerte løyper. Over blank is og over barflekker. Jeg er glad for at jeg fikk turen og dagen, for dette var en fantastisk fin og morsom tur jeg lever lenge på.

]]>